Det er våren 1970. Blokkleiligheten i Stabells vei er full av lys. Ulf står i stua, han er ni år gammel.
– Nå er faren din død, sier moren Ragnhild.
– Bra te'n, svarer Ulf.
Dette er historien om tre fedre. Fortalt av tre sønner. Forholdet mellom far og sønn, hvorfor er det spesielt? Historien og mytene forteller om rivalisering. Maktkamp. Fadermord. Men også om kjærlighet. Det å ha et forbilde. En som viser vei. Eller en som skulle ha gjort det.
Et bilde fra 1941
Da Ulf Risnes (53) skrev sangen «Faren min» tidlig på 90-tallet, var han midt i uroen. Det er slik han beskriver forholdet til sin far: En uro, som han bestandig har båret med seg. Faren var Finn Larsen fra Oslo. Død bare 50 år gammel. Ihjeldrukket i en leilighet på Tveita.
– Det finnes bilder av meg og ham. Kanskje er jeg halvannet år gammel. Sommeren 1962. Da var han der. Etter det? Fikk ikke julegaver eller noen ting. Ingenting, sier Risnes.
Faren ble født i 1919 og vokste opp som eldste sønn i en grossererfamilie på Majorstua i Oslo. Familien kom egentlig fra Drøbak. De hadde enerett på import av all frukt fra Marokko. Fine kontorer i Havnelageret.
Det gikk ikke helt etter planen for Finn.
– Jeg har et bilde av ham fra 1941. Da er han 22 år. Han spiller fiolin. Han ser ut som Jascha Heifetz eller de karene der, sier Risnes og tenker på den litauiske utvandreren som av The New York Times ble utropt til «den beste fiolinisten gjennom alle tider» etter sin død.
Finn Larsen ble aldri en legendarisk fiolinist. Faren ville at eldstesønnen skulle ta over firmaet. Etter krigen sendte han Finn og hans unge kone til Stockholm for å studere økonomi.
Men Finn endte opp med å gå på kafeene.
Faren som forsvant
– Han fikk et alkoholproblem etter hvert. Men jeg vet ikke om han fikk det der. Jeg har prøvd å finne ut så mye jeg kan om faren min. Men det har vært vanskelig, sier Risnes.
På 50-tallet kom han tilbake til Norge. Han hadde fått en sønn, men også blitt skilt. Det var dårlig stemning i grossererfamilien. Slåssing rundt middagsbordet. Til slutt tok familien grep. De umyndiggjorde Finn. Sendte ham til Trondheim. Og sa: «Du skal få penger, men du får gjøre som du vil». Det de egentlig sa var: «Du kan bare drikke deg i hjel».
– Det er sånn jeg har tolket det. Jeg får det ikke til å stemme på annet vis. Og i Trondheim traff han mora mi, sier Risnes.
Finn Larsen kunne forretningsfransk, han kalte seg korrespondent. Talentet holdt til noen vikariater i Symfoniorkesteret. Og så ble Ulfs mor Ragnhild gravid. Hun bodde på hybler der det ikke var lov å ha barn. Derfor tilbrakte Ulf de første seks månedene av sitt liv på et barnehjem.
Til slutt fikk hun en leilighet i Stabells vei på Munkvoll. Den lille familien flyttet inn. Når mor kom hjem fra jobb på Arsenalet i Trondheim, satt far med en gjeng kompiser og drakk.
– Da jeg var rundt ett år, kasta hun ham bare ut. Siden har jeg ikke sett ham. Det er faren min. I korte trekk, sier Risnes.
Rør i generasjoner
Hva kjennetegner en god far? En far som er streng? En som er snill? «Du er en slags farsfigur for meg, pappa», skal den britiske humoristen Alan Coren ha uttalt en gang. Faren til Øystein Dolmen (67) var en tradisjonell far. «Et barn av sin tid», mener sønnen.
– Han uttrykte det aldri tydelig, men han var nok skuffet over at jeg ikke tok over rørleggerforretningen hans. Det har jeg skjønt i ettertid. Han hadde brukt mange år på å bygge den opp. Men det var aldri aktuelt for meg, sier Dolmen, og fortsetter:
– Jeg begynte i stedet på universitetet. Og så kom 1968 og studentopprøret. Min konservative fader var dypt skeptisk til studenter med anarkistiske ideer og skjegg. Og jeg var jo én av dem, sier Dolmen.
Faren het Bjarne, var født i 1919 og oppvokst i Gjetveita midt i Trondheim sentrum. Bjarne ble rørlegger, som sin far før ham. Arbeiderklasse. Øystein Dolmen tilbrakte sine første barneår på Lademoen, hvor det hendte at han ble med faren på jobb.
– Jeg husker noen lange, kjedelige dager på Lade mens fattern la rør i bakken. Når jeg skulle på dass, fikk jeg et sementrør og beskjed om å sitte på muffa. Jeg hadde gnagsår i fjortendager etterpå, sier Dolmen.
Tonen på farens arbeidsplass var tøff og direkte, Dolmen glemmer ikke den litt brutale humoren. Det var omsorg forkledd som lett mobbing. Faren tok ikke mye av dette med seg hjem, men noe: Da Dolmens mor Hjørdis hadde vondt i magen, fikk Bjarne henne til å ta en brustablett som stikkpille.
– Kjerringa frådet i begge ender, flirer Dolmen.
Men Bjarne og Øystein var også ulike.
På barrikadene
– Det var ingen musikkinstrumenter i huset. Vi hadde ei stor bokhylle med nips i, og bare to bøker: «Hjemmets vedlikehold» og «Familien på Gilje». Men muttern var ekstremt flink til å tegne. Jeg var veldig inspirert av henne, sier Dolmen.
Mora levde med et savn: Hun ville egentlig ta utdannelse, men ble holdt tilbake av sin egen far, som insisterte på at hun gikk husmorskole. Da mannen Bjarne ble rørleggermester og fikk sin egen butikk i Nonnegata, ble hun i praksis sekretær. Drømmen om skolegang overførte hun til barna. Øystein ble student.
– Fattern hadde sett franske studenter på tv og i avisa, der folk sto på barrikader og holdt på å velte hele statsforvaltninga. Han syntes det var fullstendig motbydelig, sier Dolmen.
Det skulle bli verre:
– Etter eksamen begynte jeg og Gustav Lorentzen å dra rundt med gitar og spille artige sanger. Faren min sa: «Det er greit nok at du drar rundt og er ape og dummer deg ut, men husk at du har familie også».
Om han ble såret av slike bemerkninger fra faren?
– Nei, altså. Dette kom jo fra foreldre. De hadde jo ikke noen hjerne å tenke med, svarer han.
Råkjeften
Bjarne Dolmen var en del av krigsgenerasjonen. Han kunne bli sint, ekstremt sint. Som da Øystein og lillesøsteren ikke klarte å slutte å le ved kjøkkenbordet (og der moren oppmuntret dem bak farens rygg). Øystein husker hvordan faren sendte ham ut på oppdrag med 30 øre for å kjøpe «Vill vest»-bladet hver onsdag. Faren insisterte alltid på å lese det først, men sovnet ofte med det smale bladet over øynene.
– En gang forsøkte jeg ganske forsiktig å pirke bladet til meg, men han bråvåknet. Da var helvete løs! Det var nok mer legitimt for den generasjonen å råkjefte opp ungene. Men jeg så vel egentlig ikke på det som noe stort problem. Psykisk terror og tilbakeholdt sinne tror jeg er mye verre, sier Dolmen.
Han er selv «et barn av sin tid».
– Vi har banet nytt land, vi har fått kvinnefrigjøring og et nytt syn på barn og ungdom. Min egen farsrolle er blitt helt annerledes. Jeg er del av en generasjon som hele tiden har stilt spørsmål ved egne reaksjoner. Det har handlet om å skjønne hvordan jeg burde oppføre meg, sier han.
Da han i voksen alder kjøpte en gammel firemannsbolig på Tyholt, trengte han farens hjelp til å fikse badet. Rørene var fra 1924. Faren strenet inn, og etter en stund fulgte sønnen etter. Der fant han faren på knær over rørene, mens tårene nesten trillet.
– Og så sa fattern: «Dette er rart. Her sitter jeg og river ned det min egen far har lagt opp for mange år siden».
Det hører med til historien at han etterpå la til: «Men dæven, så dårlig arbeid kaillen gjorde!»
Pedagogen privat
En far kan gjøre sitt beste, men aldri blir det helt rett. Siden er det sønnen som selv blir far. Da vil han prøve å rette opp noen av feilene. I realiteten erstatter han dem med andre. Det er som om far-sønn-forholdet drar en vond fot etter seg gjennom generasjonene. Det trenger ikke bety verdens undergang.
– Farsan var jo lærer på mange ungdomsskoler i Trondheim, blant annet Lademoen, Huseby og Sunnland. Da jeg begynte på Katta, fikk jeg høre at «åh, så heldig du er som er sønnen til Gunnar Osen! Han er den kuleste læreren i hele verden», sier Are Sende Osen (44).
– Jeg tror han var veldig pedagogisk hele dagen. Men kanskje ikke så jævlig pedagogisk når han kom hjem, legger han til.
Faren er Gunnar Osen (82), pensjonert adjunkt med opprykk, oppvokst på Tyholt. Han igjen hadde en far som kom fra Stoksund og var handelsreisende for Mustad. En fraværende far, som reiste kysten rundt med båt for å selge fiskekroker, binders og tegnestifter. Da han kom hjem til jul, var han plutselig sjefen i hjemmet.
– Og det var jo nytt for faren min, sier Are.
Gunnar Osen traff Signe Sende på Theatercaféen i Oslo. Siden stiftet de familie. Are ble en «attpåklatt», født fem og et halv år etter storebroren Jon og enda lenger etter storesøster Karen. Først bodde familien i et av rekkehusene ved Sverresborg-skolen, siden flyttet de til en enebolig i krysset Framveien/Viktor Baumanns vei.
Og sånne ting husker «attpåklatten»: At faren tok hans parti.
Opprør i kirka
– En gang jeg var i klammeri på skolen, endte jeg opp med å kalle læreren en hestkuk. Da ringte rektor til faren min, som den gang var rektor på en annen skole. Han sa: «Sønnen din har kalt læreren en hestkuk». «Ja, da har dere et problem», svarte faren min da.
En gang familien var i London, besøkte de musikalen «Pennies From Heaven» med Dennis Potter. Are ble sittende bak en høy mann og måtte hele tiden vri seg for å se scenen. Dette ble irriterende for briten som satt bak Are igjen. Gunnar Osen oppfattet situasjonen, og spurte på perfekt Oxford-engelsk: «What seems to be the problem?», hvorpå briten svarte: «It's your boy! He keeps moving».
– Da sa farsan bestemt: «He moves as he wants».
Gunnar Osen var tysklærer og ville at sønnen skulle velge tysk på ungdomsskolen. Det kom ikke på tale, Are fryktet at faren vil henge over ham for å sørge for at han ble best i klassen. Det tradisjonelle ungdomsopprøret tok siden en uventet vri:
– Broren min ble konfirmert i kirka. Jeg ble også det. Og det var fordi faren min aldri har trodd på gud, sier Are.
Selvsagt er det hendelser som ikke har vært hyggelige. De finnes i alle samliv. Noe tar man med seg. Are Sende Osen har arvet sin far:
– Jeg kan bli jævlig fort sur. Det er noe vi sliter med i familien min. Vi blir fort veldig sinte. Jeg snakker med ungene mine om det. At av og til blir pappa fryktelig sint. Men det varer ikke lenge, og det er viktig at dere ikke blir redde, sier han, og legger til:
– Dessuten har farsan begynt med hjertemedisin og betablokkere nå. Så han er blitt «mild som passaten». Det er hans egne ord.
– Så det går an å endre seg?
– Ja. Med kjemi.
50 år og fire måneder
På 60-tallet sprang det unger i Stabells vei på Munkvoll. Ulf Risnes var én av dem. Han passet på seg selv, mor var på jobb. Ungene hadde ikke oversikt over alle foreldrene, men ingen hadde sett faren til Ulf. «Hvor er faren din», kunne de spørre.
– Det var da jeg fant på at han var skipper, sier Risnes.
– «Han var hjemme i går», sa jeg. «Så du'n ikke? Han dro i morrest».
Lenge brukte han den fraværende faren som en unnskyldning. Verden skyldte ham noe, tenkte Ulf. For regnestykket gikk i minus, han hadde ingen far. Han har grublet:
– Jeg ga meg selv lisens til å oppføre meg på måter som mange ikke har likt. Det var en psykologisk prosess. Jeg dreiv og regnet på dette hele tida, og det begynte før jeg kunne regne, sier han.
– Alt det dårlige ved meg selv identifiserte jeg med min far. Alt jeg ikke forsto med meg selv, alle de dårlige sidene mine, de kom fra faren min, tenkte jeg. Etter hvert skjønte jeg at jeg måtte ta grep. Det ble et sånt styr med meg, legger han til.
Faren Finn Larsen flyttet tilbake til Oslo og fikk en leilighet på Tveita. Der drakk han seg i hjel, antakelig på øl, tror Risnes. Han har tenkt at faren var sårbar. En sart sjel, som ville bli musiker, men som ikke fikk lov. Som beskyttet seg selv ved å drikke klokken 10 på en tirsdag.
I voksen alder har Risnes gått i terapi hos psykolog. Det var spesielt å bli 50, sier han, men enda mer spesielt å bli 50 år og fire måneder. Da ble han nemlig eldre enn det faren rakk å bli.
– Det sitter jo gamle menn på 80 år og grubler over faren sin. Men jeg bestemte meg da jeg var 45. At når jeg ble 50 år og fire måneder, så skulle jeg bare bli meg. Ikke et produkt av faren min, ikke et produkt av mora mi, sier Risnes, og legger til:
– Bare meg.