Fredag spiller Stage Dolls på Byscenen i Trondheim, sammen med 80-90-tallskollegene i Return. Stage Dolls var kanskje best og størst i perioden 1985-91, men som dette 19 år gamle bildet viser, var de store for noen høsten 1996 også. Bildet viser den japanske bankfunksjonæren Norioki Sugasaki, som må holde seg for munnen av begeistring når to av hennes idoler gir henne en smask.

Det var undertegnede som fikk jobben da Adresseavisen fikk tips om at en japansk kvinne hadde dukket opp uanmeldt i Nidaros Studio i Fossegrenda, i slutten av august 1996. På dårlig engelsk hadde hun forklart at hun var stor fan av Stage Dolls. I det siste hadde hun ikke klart å spore opp nytt om Stage Dolls i Japan.

«Derfor bestemte hun seg for å bruke ferien sin til å reise selv, for å se hva hun fant ut noe om sitt favorittband, og i hvert fall se studioet deres», het det i reportasjen.

Bandet og Adresseavisen fikk tips om den japanske kvinnens musikalske pilegrimsferd, og det ble et spesielt møte da vi fikk være til stede da Norioki traff Flakne og Storli.

«Åhh! hyler Sugasaki når hun får se Terje Storli komme ruslende mot henne, utenfor hotellet hvor hun bor på sin pilegrimsreise. Bankarbeideren fra byen Chiba utenfor Tokyo har problemer med å stå rolig når Stage Dolls'ene Flakne og Storli tar omkring henne mens trioen blir foreviget av Adresseavisens fotograf».

Også de mer sindige trønderne ble preget av møtet:

«Om Sugasaki virker lettere sjokkskadd over å se sine trønderske idoler på nært hold, virker Flakne og Storli omtrent like sjokkert over at jenta har reist så langt på grunn av dem. - Vi har ikke engang vært i Japan, vi, sier Storli, som antar at de har solgt 10000–15000 av hver plate «borti der», som han sier. - Vi ligger på internett, og jeg har fått brev fra USA og Australia, men jeg har aldri opplevd at folk kommer hit!»sa Flakne».

På spørsmål om hvorfor hun likte Stage Dolls så godt, svarte Sugasaki:

«De har gode melodier. Og så liker jeg stemmen hans, sier hun og peker på Torstein. Han smiler tilbake så hun må holde hendene foran ansiktet litt, for å komme seg». Favorittsang brukte hun ikke mye betenkningstid på: «Wings Of Steel»!, kom det kontant.

Den japanske Stage Dolls-beundreren reiste ikke tomhendt fra Trondheim: «Se her», sa Torstein og dro fram en kassett:

«Jeg har hørt at du mangler «Commandos». Den er utsolgt fra selskapet, men jeg har fått laget en kopi til deg, sier han. - Ååhh! hyler hun, holder hendene foran ansiktet og tar omkring Flakne. - Dette er helt utrolig. Fantastisk», sa hun, i en tid hvor musikk kunne alt kunne ligge på internett, men bedre lot seg høre på kassett.

Det var ikke bare i Japan det hadde vært taust med nyheter om Stage Dolls midt på 90-tallet. Etter en samleplate og et soloalbum fra Flakne, så ikke bandets fremtid helt lys ut. Til sin japanske fan og Adresseavisens lesere brakte Stage Dolls-gutta følgende nyhet:

«Vi skal spille igjen i oktober. Etter det planlegger vi å gå i studio. Planen er å lage en plate. Men først skal vi øve, sier Flakne. - Det blir tøft, sier Storli. Når nyheten går opp for Sugasaki, lyser hun opp. - Jeg er virkelig glad for at dere skal spille sammen igjen», sa hun. Året etter kom bandets femte studioalbum «Dig»