– Jeg lærte meg å holde pusten mens jeg spiste risengrøt. Grøt var det verste jeg visste.
Jan Pedersen (79) sitter i stua hjemme på Lura i Sandnes. Han snakker med østlandsdialekt, til tross for over 50 år i Rogaland. Han husker ikke mye fra årene på barnehjemmet Orkerød utenfor Moss, men lørdagsgrøten har han ikke glemt. Ei heller den myndige bestyrerinnen. Eller den gangen hans kommende adoptivforeldre kom på første visitt i 1948.
– Jeg hadde aldri sett dem før, men løp rett i armene på han som skulle bli min adoptivfar. Han løftet meg opp i været. Jeg kan ennå kjenne den kilingen i magen. Jeg hadde ventet og ventet, skriver Stavanger Aftenblad.
Senere skulle han forstå at papirene langt fra var i orden da Kirsten og Kristian Pedersen tok Jan med seg til Konnerud utenfor Drammen.
Fødselen hans var hemmeligstemplet av tyskerne, men ingen brydde seg om det i 1948. Ekteparet Pedersen ønsket seg en sønn, og 6-åringen var i lykkerus. Nye foreldre var det beste en tyskerunge kunne håpe på.
– Her vil jeg være bestandig, sa han, da han fikk se det grønnmalte soverommet i Pedersens leilighet på Konnerud.
Han fikk et tett og godt forhold til adoptivmor Kirsten.
– Hun var fenomenal. Helt fenomenal, sier Jan.
Jans biologiske mor
Noen år tidligere, vinteren 1942, forstår en ung dame fra Fredrikstad at hun er gravid utenfor ekteskap. Hun er i en fortvilet situasjon, uten nettverk som kan hjelpe. Hun bor og jobber i Oslo.
Omtrent samtidig blir det innført forbud mot dans på offentlige steder i Norge. 40.000 tyskere har inntatt hovedstaden. De er overalt. På varme solskinnsdager nyter offiserene forfriskninger på Ekebergrestauranten. På kveldstid planlegger de hvordan norske jøder skal arresteres og fraktes ut av landet.
På Kong Haakons 70-årsdag 3. august, blir hundrevis av osloborgere arresterte for å gå med blomst i knapphullet. Blomsten skal vise sympati og troskap til Kongen. Krigen er overalt.
9. august 1942 blir den 23 år gamle Fredrikstad-jenta mor til en gutt. Hun kaller han Jan. Han er tyskerunge
På fødselsattesten fører hun opp navnet på en tysker, som jobber for den tyske rikskansleren i Norge.
Kanskje møtte hun ham i Uranienborgveien 2, i murvillaen der hun leier hybel og jobber som garderobepike. Huset brukes av tysk politi.
Kanskje oppsto det søt musikk nettopp i garderoben?
Kanskje lyttet hun ved dørene, og forsto at jødene var i fare?
Bare få måneder senere blir nemlig flere hundre menn, kvinner og barn stuet om bord i lasteskipet D/S Donau.
Hun som holder styr på frakker og hatter i Uranienborgveien 2, kjenner en av de unge mennene som sendes til Auschwitz ekstra godt.
Ungdomstid på Konnerud
Fortsatt vet ingen hvor den unge moren og lille Jan oppholder seg de første årene etter fødselen.
Men Jan bor på Orkerød barnehjem utenfor Moss da ekteparet Pedersen tar han med seg til Konnerud i 1948. Orkerød fungerte som barnehjem for foreldreløse oslobarn fra 1947.
Han får et godt forhold spesielt til adoptivmoren, og roper «Jeg har det godt, jeg vil ikke tilbake» når folk fra kommunen er innom for å ordne med adopsjonspapirene.
Men tyskerungen må også tåle mye pryl. En gang må han reise hjem fra feriekoloni fordi de andre barna ikke lar han være i fred.
Under og like etter krigen ble det født mellom 10.000 og 12.000 barn med norsk mor og tysk far. Både tyskerungene og tyskertøsene, som mødrene ble kalt, måtte tåle trakassering og sjikane etter krigen.
– Jeg har alltid blitt mobbet, helt siden barnehjemmet. Men som 6-åring forsto jeg ikke helt hva det innebar å være tyskerunge, sier Jan.
I 15–16 årsalderen begynner han å lengte etter sitt biologiske opphav. Han skulle så gjerne hatt i hvert fall et bilde av mor og far. Han har fått vite at moren heter Evelyn Margareth Andersen. Adoptivmoren Kirsten er forståelsesfull, og tar han to ganger med til et offentlig kontor i Tønsberg for å få flere svar. Men ingen papirer er å oppdrive.
Siden blir det gjort en rekke henvendelser, blant annet til Riksarkivet og Frelsesarmeen.
Men moren er umulig å finne. Fødselen er hemmeligstemplet av tyskerne, er beskjeden.
Møte med mor
Først i 1972 får Jan flere svar. Nå får han vite at hans biologiske mor har giftet seg og skiftet etternavn til Elmstrøm. Hun kommer fra Fredrikstad, men bor i Sverige.
Jan bor nå i Sandnes sammen med kona Olga Maria Hommeland Pedersen. Han er 32 år og gift for andre gang. Han er far til fire. Nå vil han møte moren sin.
– Ikke legg på, sier Jan, da han ringer Evelyn.
– Du er mammaen min, fortsetter han.
Det blir stille lenge. Så svarer Evelyn:
– Så det är där du är.
Hun bor i Göteborg. Jobber som kokke på et sykehus. De avtaler at Jan skal komme på besøk. Han er kledd i dress og cowboyhatt da han står og venter på henne utenfor sykehuset.
– Jeg ventet og ventet.
Så kommer endelig Evelyn Margareth Elmstrøm. Med hode litt på skakke. Og med lange steg.
– Nei, du är inte min son, sier hun.
Men Jan er aldri i tvil.
– Å jo da. Jeg ser det på ganglaget. Du går akkurat som min datter Rosa.
Evelyn inviterer sønnen Jan etter hvert hjem til seg. Det blir et vanskelig møte. Evelyn forteller at hun to ganger etter krigen kom til barnehjemmet og lette etter han. Hun er bitter på den norske stat, som hun mener stjal barnet hennes.
Det eneste hun vil si om Jans far er: – Din far var inte tysk. Og så spør hun: – Är du israelvänlig?
Jan forstår ikke hvorfor hun spør om Israel, men svarer:
–Ja! Og ikke nok med det. Jeg er frelst også.
Så skilles de to. Evelyns ansikt er oppløst i tårer.
Det skal gå mange tiår før Jan forstår hva hun egentlig forsøker å fortelle han den dagen i Göteborg i 1974.
Ennå har han ingen fødselsattest. Ennå vet han lite om sin biologiske far.
Snart svinner også kontakten med Evelyn hen. Noen dager etter møtet deres, bryter hun sammen. Jan blir kontaktet av svensk politi som etter flere dager finner Evelyn forkommen i en skog.
– Jeg møtte henne bare én gang til etter det, sier Jan.
Men så er det slutt. Evelyn vil ikke ha kontakt.
Han opplever det som en kalddusj. Føler seg avvist. Men Jan nekter å gi opp letingen etter sin far.
Tyskeren Hans Ole Lohmann
Jan henvender seg til Fylkesmannen, Riksarkivet, Bidragsfogden med flere. Han får nerveproblemer, og sliter periodevis med angst. Han strever med så mange spørsmål.
Hvorfor sier hans biologiske mor at faren ikke er tysk? Er det for at han, tyskerungen, skal føle seg litt bedre? Og hvorfor er fødselsattesten hans fortsatt hemmeligstemplet? Var faren en kjent nazist?
I 1980 får han endelig et brev der det heter at Hans Ole Lohmann, født 4. april 1894 i Hamburg, er oppført som far i fødselsattesten. Men Lohmann skal ha nektet for farskapet, og saken ble senere henlagt som «far ukjent».
Nå er forvirringen komplett. Det viser seg helt umulig å oppdrive så mye som et foto av tyskeren Hans Ole Lohmann. Alle spor er slettet. Lohmann er død og har ingen søsken eller gjenlevende barn.
For Jan på Sandnes er det bare å krumme ryggen. Nok en gang.
Usikkerhet har ridd han i årevis. Han er vant med å vente på svar. Heldigvis finner han glede i jobben som redaktør og vert i lokalradioen Radio Kos. I 1989 sitter han nettopp bak spakene og spiller slagere da telefonen fra Riksantikvaren kommer.
Nå har de mer informasjon om Hans Ole Lohmann:
Under krigen jobbet han ved fiskeriavdelingen til den tyske rikskommissær, altså øverste leder av den tyske, sivile administrasjonen i Norge.
Han benektet farskapet, men ble ikke frikjent ved rettslig kjennelse.
Han kan ha vært i slekt med familien Lohmann, som drev en større fryseribedrift i Hamburg.
Det finnes ingen forklaring på hvorfor fødselen ble hemmeligstemplet av tyskerne.
– De pleier ikke å ringe til folk! Men denne saken var så spesiell. De hadde aldri vært borti lignende, sier Jan.
Han sporer opp Lohmanns ekskone Erna. Kan hun vite noe?
Men den 90 år gamle damen har aldri hørt om en norskfødt gutt, selv om hun mistenkte eksmannen for å ha utenomekteskapelige forhold under krigen.
Tross iherdige forsøk, er det umulig å finne bevis på det tyske slektskapet. Umulig å slå fast om Lohmann faktisk var hans far.
Nå slår Jan seg til ro med usikkerheten, og i 2001 legger han til det tyske familienavnet som etternavn. De fire barna hans tar Lohmann som eneste etternavn.
Da sønnen Kent Roger drar til VM i fotball i 2014, pakker han med seg en tysk fotballdrakt.
– Jeg er jo tysker for hekkan!
DNA-testen
Men er han nå egentlig det? Kvart tysk?
Da faren Jan slår seg til ro med at han ikke får vite sikkert hvem faren var, overtar sønnen Kent Roger og svigerdatteren Marit uroen.
De vil ikke gi seg helt ennå. De ser en siste mulighet.
For de glemmer aldri ordene til Evelyn, Jans biologisk mor:
– Din far var inte var tysk.
– Är du israelvänlig?
– Jeg har alltid ønsket å vite hvem farfar var. Vi tok kontakt med «Tore på sporet» også, sier Kent Roger.
– Helt siden 2016 har både du og far din snakket om DNA-testing, sier Marit, som til slutt er den som bestiller testene.
– Det var jo bare å åpne kjeften det, sier Jan.
Testen sendes til MyHeritage, som tilbyr DNA-tester som avslører etnisk bakgrunn og matcher ukjente slektninger.
Noen uker senere er Olga Maria innom hos sønnen for å få hjelp til noe med Ipaden. De oppdager en e-post fra MyHeritage i innboksen.
Ingen er forberedt på sprengkraften i DNA-resultatet, og de åpner faktisk e-posten uten at hovedpersonen selv er til stede.
DNA-testen viser at Jan er 47,9 prosent jødisk.
– Jeg får sjokk, sier Olga Maria.
Jan er helt uforberedt da hun kommer ilende hjem med resultatet.
Tårene triller. Alle brikker faller endelig på plass.
– Hele livet har det plaget meg at jeg var av tysk avstamming. Nå er jeg israelitt. Det var den beste nyheten jeg kunne få, sier han.
Slektsgranskning
DNA-oppdagelsen gjør at Kent Roger og Marit begynner med slektsgranskning. De vil finne ut hvem Jans jødiske far egentlige var, og ønsker å forstå mer om Evelyns situasjon.
I tillegg til at Jan er 47,9 prosent jødisk, får han også en match på 7,7 prosent med en kvinne i Sverige – noe som tilsier at hun er hans søskenbarn en generasjon forskjøvet.
Et DNA-treff på 7,7 prosent anses som temmelig sterkt, og et godt grunnlag for slektsgranskning. Men kvinnen, som heter Lill Mellbom, har ikke noe stort slektstre på My Heritage. Dermed gjenstår mye arbeid for å finne Jans far.
– Vi ringer Lill Mellbom i Sverige. Hun forteller at faren hennes var russisk jøde, noe de aldri snakket om. Det er da vi må lære oss mer om sortering av DNA-treff, for nå har vi noe å gå etter, sier Marit.
Hun og Kent Roger setter opp store regneark med hypoteser, betaler for tilgang til databaser, søker i diverse arkiver, kontakter Byarkiv, Riksarkiv, Jødisk Museum og Moss historielag. De leier inn hjelp fra Slekt og Data og bruker Slektsforum.
De studerer en rekke slektstre på MyHeritage, og de ringer til vilt fremmede mennesker.
– Vi var nok litt påtrengende noen ganger, sier Kent Roger.
Etter hvert finner de den jødiske familien Dickman, som var bosatt i Oslo. Noe sier dem at det må være denne familien.
– Det er helt utrolig at de har fått det til, sier Jan.
Han har sett filmen «Den største forbrytelsen» med nye øyne nå som han vet han er jøde. Filmen handler om et mørkt kapittel i Norges historie. Om 26. november 1942.
Jans biologiske far
Denne novemberdagen blir 529 norske jøder stuet sammen på lasteskipet D/S Donau. Tre av dem har Dickman som etternavn:
Meyer Fischel Dickman (1881–1942)
Herman Dickman (1910–1943)
Sigurd Dickman (1915–1943)
Alle ble drept i utryddelsesleiren Auschwitz. Meyer ble sendt direkte i gasskammeret ved ankomst. Sønnene hans Hermann og Sigurd ble drept i henholdsvis januar og februar 1943.
Ingen av dem fikk møte Jan, som var knappe tre måneder da Donau klappet fra kai.
– Vi er helt sikre på at enten Hermann eller Sigurd var Jans far. Det viser DNA-tester, sier Marit.
Det fantes også en tredje bror, Rolle Dickman. Faktisk ropes navnet hans opp i filmen «Den største forbrytelsen».
Rolle er gift med en norsk kvinne og får derfor bli igjen i fangeleiren Berg, mens faren og brødrene sendes til Amerikalinjens kai i Oslo, der lasteskipet Donau ligger og venter.
Også søsteren Elsa Dickman overlevde krigen. Hun flyktet til Sverige og flytter senere til USA.
Det er DNA-tester fra Elsa og Rolle Dickmans etterkommere som løser slektsmysteriet til Jan Pedersen. I dag har han to søskenbarn, Elsas sønn og Rolles datter.
(Se større fakta om familien Dickman under)
– Du er så lik onkel Rolle!
Elsa Dickman skrev romanen «Korsveien» om det som skjedde med de norske jødene i 1942. Marit og Kent Roger har lest romanen. De mener den beskriver en familie som har likhetstrekk med Elsas egen familie. Romanen antyder vagt at Sigurd Dickman etterlater seg en gravid kjæreste.
– Også i andre av Elsas nedtegnelser er det hint om at Sigurd kunne ha vært far til et barn. I tillegg er det påfallende at Elsa kaller sin eneste sønn for Jan Eirik, sier Marit.
Her må det legges til at svigerfaren hennes Jan egentlig heter Jan Erik.
– Det er bare én bokstav i forskjell. Vi tror ikke det kan være tilfeldig, for ingen av forfedrene til Jan Eirik Gippo heter verken Jan, Eirik eller Erik, sier Marit.
– Du er så lik onkel Rolle, det er ingen tvil, ingenting å diskutere! Du er virkelig en Dickman, sa Jan Eirik i USA da han snakket med søskenbarnet Jan Erik i Sandnes på video første gang.
I sommer skal de to – Jan Eirik og Jan Erik – møtes for første gang.
– Vi skal slå litt på stortromma. Spise middag på Grand i Oslo, sier Jan.
Til høsten er det 80 år siden norske jøder ble sendt til Auschwitz. Og 80 år siden 23 år gamle Evelyn ble mor til Jan.
– Kanskje hadde jeg også blitt sendt med Donau hvis de visste at min far var jøde, sier Jan.
Han vet ikke hvorfor 23 år gamle Evelyn Margareth Elmstrøm oppførte tyske Hans Ole Lohmann på fødselsattesten, men har en teori:
– Trolig for å redde meg. Kanskje hadde hun sett at de som ble gravide med tyskere fikk bo i flotte villaer?
– Evelyn ville nok ikke gå med en jøde. Det var risikabelt. Kanskje snudde hun seg rundt og fant seg en tysk offiser da hun forsto hun var gravid? sier svigerdatter Marit.
Snublesteiner
Ennå er noen spørsmål ubesvarte, men så langt har slektsgranskningen ført til at Jødisk Museum i Oslo må skrive om historien til den jødiske familien Dickman.
Og Kent Roger – som trodde han var kvart tysk, tok etternavnet Lohmann og kjøpte seg tysk fotballdrakt – hva gjør han?
– Jeg vet ikke ennå. Dette må jeg tenke på ...
Men en ting er sikkert. I sommer skal Jan Pedersen (79) snuble forsiktig over tre steiner i Oslos gater.
Han er stolt over å være halvt jødisk.
– Jeg har fått fred i sjelen nå.