- Petter har gitt meg mer kunnskap om livet

Det sier Vegard Rundhaug. 16-åringen er snart ferdig med førsteåret på helse- og oppvekstfag ved Strinda videregående skole.

Han er vokst opp med sin psykisk utviklingshemmede bror Petter på 20. Sammen med foreldrene Gunn Sissel og Arne Jomar Rundhaug bor de i Bratsberg i Trondheim. Petter er ved Tjønnlia dagtilbud for psykisk utviklingshemmede. Der er han for tiden travelt opptatt med å bygge en utendørs sjørøverskute.

Søsken av barn med funksjonsnedsettelse klarer seg veldig bra, viser en forskningsrapport fra NTNU. Et sentralt spørsmål i studien var å finne ut i hvilken grad søsken skiller seg fra andre på samme alder. Det fremgår at når søsken forteller om oppveksten, forteller de om belastninger og risikofaktorer. De blir tidlig voksen, må vise hensyn og ta ansvar. Og de skiller seg ut fra andre barn ved at de har andre erfaringer.

Givende og utfordrende

Dette kjenner Vegard seg igjen i. Oppveksten med Petter har vært både givende og utfordrende.

– Han har vært en ekstra lekekamerat, vi har ofte lekt med lego og sett på film sammen. Som elev på videregående har bakgrunnen min gitt meg en god ballast, mener Vegard.

Gunn Sissel forteller at Petters utviklingshemming har bydd på utfordringer for Vegard. Petter har i perioder epileptiske anfall, som ikke har vært så enkelt å takle for lillebror. Vegard var bare fire år da Petter fikk et stort anfall. Han holdt storebroren til mor og far kom og overtok.

– Vi har alltid måttet ta hensyn til Petters helsesituasjon, som kan variere fra dag til dag. Hvis Petter er i form, skal vi dra på besøk eller gjøre ting sammen. Det har gått mye på Petters premisser.

Aldri vært flaut

Vegard har aldri vært flau over å ha en storebror med funksjonsnedsettelse. –Det har alltid vært greit å ha med kompiser hjem. Jeg har alltid vært åpen om Petter og aldri blitt ertet. For det er jo litt spesielt å ha en storebror som sitter og bygger lego og ser på barnefilm.

Gunn Sissel mener Vegard har fått litt ekstra ballast i livet med en funksjonshemmet storebror. Hun er imponert over hvordan Vegard har taklet utfordringene.

– Du må bare godta den responsen du får, du må gi og gi og tåle mye. Det er en type utfordringer andre ikke møter, du blir nok bedre rustet til å takle motgang senere i livet, understreker Vegard.

Han hadde mange tanker om andre yrker, blant annet rørlegger, før valget falt på helse- og oppvekstfag.

Jobbe med mennesker

Men Vegard vil jobbe med andre mennesker. –Jeg var sammen med besteforeldrene mine på besøk på sykehjem og har fulgt Petter på ulike aktiviteter. Jeg har ikke angret på skolevalget, og har søkt andreåret på spesialisering som helsearbeider.

– Jeg håper å komme inn. I så fall venter to år som lærling fra neste høst. Fire års utdanning gir kompetanse som fagarbeider. Jeg kan tenke meg å jobbe på sykehjem eller i bofellesskap.

Vegard ser ikke bort fra at han kommer til å gå videre på sykepleierutdanning, men det ligger uansett noen år frem i tid. Han fyller ikke 17 før på slutten av året.

Til Kardemomme by

– Jeg har aldri følt at jeg har måttet forsake noe på grunn av Petter. Det er først nå jeg føler meg trygg nok til å passe på ham alene. Hjemme har vi alltid kunnet diskutere åpent og ærlig rundt situasjonen til Petter.

Til sommeren drar hele familien til Kristiansand - til Dyreparken, Kardemomme by og Kaptein Sabeltann. Petter har gode minner fra tidligere besøk, og gleder seg til igjen å se sjørøverskuta.

Vokste opp medfunksjonshemmet

– Det ser ut som de klarer seg veldig godt. De gjør det også bedre på skolen enn andre barn. Dette kan tolkes som at de har bedre egenkontroll, at de ikke vil lage problemer og at de har behov for å være voksen og flink.

Det sier professor og direktør ved NTNU Samfunnsforskning Jan Tøssebro om rapporten «Som alle andre? Søsken til barn med funksjonsnedsettelser». Han har i flere år forsket på funksjonshemmedes levekår i Norge. Sammen med Anna Margareth Kittelsaa, Christian Wendelborg og Patrick Kermit har han fulgt et utvalg familier med funksjonshemmede barn født i årene 1993–1995 og gjennom hele oppveksten.

Kommer bedre ut

Søsken til barn med nedsatt funksjonsevne oppfatter og omtaler seg selv som vanlige. Forskerne har sammenlignet med andre ungdommer når det gjelder selvforståelse, omsorg og utviklingsstøtte fra foreldre, mestring i skolen og karakterer. Hovedkonklusjonen er den samme som når ungdommene forteller selv: De fremstår som vanlige ungdommer–og der det er forskjell, kommer gjerne disse søsknene bedre ut enn andre.

Fremtidig yrke

– De skiller seg klart fra andre ungdommer når det gjelder tanker om fremtidig yrke. Det å arbeide med mennesker fremstår som et betydelig viktigere intensiv for søsken til barn med funksjonsnedsettelser enn for andre ungdommer, fremholder Tøssebro.

Rapporten bygger på en undersøkelse gjennomført fra desember 2011 til november 2012. Den bygger på data fra søsken som nå er ungdommer eller unge voksne. Det ble gjort dybdeintervju med 15 søsken og fylt ut spørreskjema fra 100.

Ekstra oppgaver

Forskerne har også gjennomgått eksisterende internasjonal forskning, og ser ut fra dette at mange søsken kan oppleve en barndom med ekstra oppgaver, foreldre som kan ha mindre tid, og erfaringer som kan være belastende. Likevel er det gjennomgående funnet at de aller fleste vokser opp uten nevneverdige vansker.

Uvanlige erfaringer

Til tross for at ungdommene i forskningsrapporten føler seg «vanlige», er det ingen tvil om at de har uvanlige erfaringer. Dette legger de heller ikke skjul på, men de beskriver det like gjerne som ressurser som belastninger. Bildet blir imidlertid noe tvetydig. De advarer mot romantiserende forestillinger om funksjonsnedsettelser, etter ubehagelige møter med omgivelsene. Én av tre har møtt negative reaksjoner fra elever på skolen, og én av tre har vært flau over å ta med venner hjem.

Får mer ansvar

De opplever barn og voksne som stirrer, at familien er avskåret fra å delta på visse typer aktiviteter, at foreldrene sliter i forhold til tjenester og hjelpeapparat, og at de får mer ansvar enn andre på samme alder.

Søsken til barn med nedsatt funksjonsevne skaper uvanlig solidaritet både til foreldre og søskenet med nedsatt funksjonsevne. Ved å være vanlige tilfører de familien noe vesentlig, og det uvanlige blir rett og slett hverdag.