«Vi vet hvor måle e'. Vi veit å få det te. Snart blir vi aill nummer en. Knøttesmå og store, viser vei i sporet. Vi e' et tusenbein ...»
SE FLERE BILDER HER: 3500 unger på ski i Granåsen
For foreldre som har fulgt sine håpefulle til Granåsen og Barnas skidag i år etter år, er denne låta selve soundtracket. Bakgrunnsmusikken sniker seg innunder huden, uansett ull innerst og vindtett ytterst. De aller minste hermer «skidanserne» fra Selsbakk Idrettsforening og Byaasen skiklub. En og annen voksen åpner på glidelåsen og bryter ut i forsiktig mammadans, mens noen av fedrene ser konsentrert i mobilen i samme øyeblikk.
Omkring 3500 unger var ventet til mål i løpet av en lang skidag med overskyet himmel, så vidt minusgrader, masse snø og perfekte løyper. Barnas Skidag har 25-årsjubileum og feiret med heiarop. Arrangøren estimerer at 12 000 fornøyde folk koste seg i Granåsen søndag.
Klar – ferdig – gå
Når åpningshymnen har runget utover skistadion og flaggborgen er høytidelig gjennomført, går startskuddet.
- Heia heia heia, roper bestemødre, lenge før poden har nådd frem til startstreken. Det er litt kø og jevnt sig av mennesker hele dagen. Bestefedre opererer både speilreflekskameraet og lommetørklær. De har store, stolte smil i ansiktet og lua helt på toppen, i korrekt avstand til ørene.
Mellom maskoter som vagger rundt i snøen og foreldre som snapper og klapper, tasser de minste rundt med startnummer og et telefonnummer på brystet. Ingen skal gå seg bort i Trolløypa (4 km) eller Nisseløypa (1,5 km). I Tusseløypa og Vetteløypa skal 200 meter forseres i parkdress og kalde skisko.
Går man på en smell inni skogen, når pappa eller mamma venter i målområdet, skal en av de frivillige klare å få opp motet langs løypa. Det står folk i vester med få meters mellomrom og viser vei. Disse klarer også å løfte opp skiløpere, om fallene blir overraskende voldsomme i nedoverbakken mot målpassering.
Bortkomne barn
Kommer en skiløper i mål, og mottaket er den samme personen som har ledsaget i løypa, hender det at støtteapparatet ikke har rukket å komme seg igjennom djupsnøen på utsiden av sperringene fort nok. Da kan det oppstå en følelse av ensomhet for de minste skiløperne, blant mange tusen fremmede. Men disse utøverne blir plukket opp og kan søke trygghet under skiltet «bortkomne barn» hos Norsk Folkehjelp noen minutter, inntil man har oppnådd kontakt med mor og far. Selv om det kan komme noen tårer, så håndteres det proft med såpebobler og varmt telt.
Knallarrangement og veldig artig for hele familien, hevder de fleste vi treffer på. De mener det er mer stas enn mas, og beviser det ved å grave seg sitteplasser i snøen og skjenke varm kakao og solbærtoddy, mens poden går løs på innholdet i premiesekken med stor forventning.
Når poden er malt til det ugjenkjennelige i ansiktet, er det på tide å dra hjem. Enten med gratis skyttelbuss, eller via en skitur mot bilen, som ofte er lengre enn selve konkurranse-løypa.