Berit Rusten (68) var «dritforbanna» allerede som 7.-klassing på Byåsen skole.

– Læreren spurte om hva jeg ville bli når jeg ble stor. Jeg sa at jeg ville bli kaptein! forteller Rusten

– «He, det går jo ikke an», sa læreren.

Slike opplevelser var med å forme feministaktivisten Rusten, som sammen med Astri Holm (67) har vært tydelig i kvinnesaksforkjempere fra 70-tallet. Og de er det fortsatt, «langtidsfeminister» som de er. I februar lanserte de pamfletten «Kreativitet og feministaktivisme på 70- og 80-tallet i Trondheim».

Aktive: De kaller seg «langtidsfeminister» og har ingen planer om å gi seg. 15. mars presenterer Berit Rusten (til høyre) og Astri Holm pamfletten «Kreativitet og feministaktivisme på 70- og 80-tallet i Trondheim» i Popup feministhus i Olavskvartalet.

Her løfter de frem konkrete aktivistiske og kreative fortellinger fra det de kaller «den andre bølge av feminisme i Trondheim». De har intervjuet kvinner som var aktive i kampen for barnehager og for selvbestemt abort, og mot porno og missekåringer.

De forteller også historier fra krisesenterbevegelsen og kvinnekuppet i Trondheim bystyre i 1971, da en storstilt kumuleringsaksjon førte til at halvparten av representantene ble kvinner.

SE 8.MARS-PAROLENE FRA 1973 OG FREM TIL I DAG: «Ta meg på alvor, ikke på rompa!»

Tok elektro

Rusten ble aldri kaptein, men tok derimot elektroutdanning på slutten av 70-tallet. Kvinneaktivistene ble utfordret – hvis de skulle få til endring og likestilling, måtte de selv gå inn i mannsbastionene og bryte tradisjonelle rollemønster.

– Det var mange kvinner som utdannet seg til håndverkere. Min tanke med å begynne på elektro var å vise at det ikke bare var omsorg kvinner kunne drive med. Men det var steinhardt, forteller Rusten.

Hun fikk jobb på NSB, sammen med «1000 mainna».

– Jeg ga opp å jobbe på jernbanen og utover 80-tallet kom det flere forskningsartikler som pekte på hvor tøft det var for kvinner i mannsdominerte yrker, og slik er det fortsatt, sier Rusten.

I boka forteller hun om sine erfaringer sammen med Kirsten Fjelldal, som i en periode var leder for Kvinner i mannsdominerte yrker (KIM). Fjelldal utdannet seg til tømrer og forteller om hvordan hun ble tatt imot hos en av byens møbelsnekkere.

Juli 1988: Berit og Almas - hennes russiske mynde - i Rebellteatrets øvingslokaler.

Metoo og hvordan si nei

Berit Rustens mor, Karen Dorothea Rusten, var aktiv i Trondheim Demokratiske Kvinneforbund. Da hun selv fikk sitt første barn som 22-åring, i 1972, begynte hun å engasjere seg i kampen for barnehager.

– Behovet var så tydelig, for vi ville ikke være hjemme. Vi var skolerte og ville ut i jobb. Ser en på gamle kvinnesanger handler de ofte om at kvinnene vil ut av hjemmets klamme grep, sier Rusten.

Berit Rusten i juli 1988.

Boka var ferdigstilt en stund før metoo-aksjonen brøt ut høsten 2017. Men mange av historiene i Rusten og Holm har gjengitt handler om trakassering og kvinnefiendtlige holdninger i ulike miljøer på 70- og 80-tallet.

– Da metoo-bølgen kom tenkte jeg, «historien gjentar seg». I starten var jeg litt skeptisk, siden det kom fra Hollywood, men det har hatt en voldsom kraft og er i alle miljøer nå.

– Det er en viktig parole i 8. mars-toget i år. Kanskje må vi begynne å skolere kvinner i hvordan man sier nei, og hvordan en takler seksuell trakassering. Dette var ting kvinnebevegelsen jobbet med på 70-80-tallet, sier Rusten.

Porno da og nå

Kampen mot porno var en annen batalje som de engasjerte seg i på 80-tallet. Partier, organisasjoner og folk der ute sto sammen om å få fjernet pornoblader i nærbutikkene.

– Det var en stor tverrpolitisk kamp som ga gode resultater. Da var det en stor diskusjon rundt fremstillingen av kvinner som objekter og ikke minst om at seksualiteten ble omgjort til vold, som porno er, sier Holm.

Mars 1982: Unni Rustad og Maryann Knutsen i Fellesaksjon mot pornografi, prostitusjon og videovold. - Vi aksjonerer fordi pornografien formidler et ekstremt nedverdigende kvinnesyn og fordi den gjør seksualiteten kald, kynisk og totalt løsrevet fra følelser og tanker. Kvinnen fremstilles som kropp uten sjel. Hun blir en vare som kan forbrukes og forkastes, sa Unni Rustad den gangen. Hun er også intervjuet i Holm og Rustens pamflett om aksjonene på 80-tallet.

Nå er både hun og Rusten bekymret for nettpornoen. Forrige uke hørte de Gro Dahle fortelle om sin nye barnebok om porno på litteraturhuset i Trondheim.

– Det var sjokkerende å høre tall som sier at 90 prosent av landets 11-åringer ser på porno. Det er oppdrageren for seksualitet og følelser, sier Holm.

En av årets 8. mars-paroler er innføring av nettpornofilter.

– Forhandlere som selger telefoner, datamaskiner og nettbrett må kunne sette inn pornofilter på alle dingser som blir solgt. Det blir noe av det samme som at dagligvarehandlene måtte kutte ut pornoblader på 80-tallet, sier hun.

LES DEBATTINNLEGGET: Det er ikke rart at unge søker til porno

November 1980: Astri Holm (i midten) var blant de nyvalgte medlemmene i arbeidsutvalget i Kvinnefronten i Sør-Trøndelag. Her er hun flankert av Unni Bremer og Frida Møller.

Slitne kvinner

Mandag denne uka skrev Adresseavisens kommentator Kari Hovde om «slitenhetssyndromet» som rammer mange kvinner. «Stadig flere unge kvinner tropper opp på fastlegens kontor. De orker ikke mer, batteriet er flatt og de sykmeldes. Hvorfor skjer ikke det samme med menn?» skrev Hovde.

– Man sier gjerne at nå er det likestilling og både menn og kvinner gjør de samme oppgavene. Men jeg tror fortsatt at det er sånn at kvinner har veldig mye ansvar hjemme, og er limet mellom alle folk i familie og kretsen rundt. Menn er mye mer på banen enn tidligere, men til sammen tror jeg det er 70–30 i hjemmet. Når kvinnene også skal stå på ute i arbeidslivet, blir det en del krasj. Det er en viktig diskusjon å få opp igjen, sier Holm.

LES HELE KOMMENTAREN HER: Det mystiske slitenhetssyndromet

April 1984: Kvinnefronten og eritreiske flyktninger i Trondheim sto sammen om en rose-aksjon der inntektene gikk til Eritrea. Her er det Astri Holm og Kasai Asefeha som oppmuntrer folk til å støtte.

Nå setter Rusten og Holm stor pris på søsterskapet med dagens unge feminister. Forholdet mellom den nye generasjonen og de eldre er mye bedre enn på 70-tallet, ifølge duoen.

– Formødrene våre ble stemplet som blåstrømper og skikkelige snurpkjerringer. Det var jo ikke gangbar mynt å gå runde med løpesedler og kjempe for likestilling på 50- og 60-tallet. Vi var nok heller ikke flinke nok til å anerkjenne den innsatsen de hadde lagt ned før oss. Samtidig ble vi stemplet som rødstrømper og var helt «out». Det kostet å være kvinneaktivist, og vi var uglesett av mange, og vi ble stemplet, sier Rusten.

– For noen år siden traff jeg en ung politiker på et møte. Hun innså plutselig at hun var feminist. Men hun hadde ikke villet sagt det tidligere, fordi hun trodde alle feminister var stygge og ikke opptatt av utseendet og sånt. En annen ung kvinne, som var blitt ingeniør fortalte, meg at i hennes omgangskrets var feminist et stygt ord, som hun ikke turte bruke om seg selv. Hun var så glad for pop-up-feministhuset som var kommet opp. Men hvordan kan du ikke være feminist i 2018? Hvordan kan du ikke si at det skal være likestilling mellom mann og kvinne? Hvordan går det an? spør Rusten.

Forfattere: - Mange er begeistret for at feministaktivismen i Trondheim blir dokumentert. For Trondheim finnes ikke arkivhyller med materialet fra denne tida, sier Astri Holm (til venstre) og Berit Rusten.

Forfatterne forteller fra boka på Popup feministhus i Olavskvartalet 15. mars kl. 20.30.