- Nå har jeg vært leder ved thoraxkirurgen i 20 år, og endelig har jeg klart å rekruttere en kvinne, sier Asbjørn Karevold og smiler bredt. De har akkurat lirket av seg munnbindet, de grønne hanskene og operasjonsfrakken og avsluttet en tre timer lang bypassoperasjon.

Pasienten Oddvar Fornes fra Verdal har fått tre nye blodårer koblet til hjertet, og sover foreløpig tungt på hjerteovervåkningen. For Slagsvold ble operasjonen den siste før hun går ut i fødselspermisjon. Nå er hun blitt trebarnsmor, men allerede til våren er hun tilbake til sine mannlige kolleger for å fortsette på veien som fører til spesialisering som thoraxkirurg. Bare seks prosent av landets hjerte- og lungekirurger, er kvinner.

foto
Bypassoperasjon: Oddvar Fornes (80) fra Verdal ble den siste pasienten Katrine Hordnes Slagsvold (33) opererte før hun gikk ut i svangerskapspermisjon. Han hadde tre årer som var i ferd med å gå tett, derfor ble det en bypassoperasjon. - De andre sier jeg har vært i dårlig form. Jeg har ikke orket noen ting. Det blir vel litt lettere å bevege seg nå, sier han som fikk tilsyn av Slagsvold dagen etter operasjonen.

- Det tenker jeg lite på i hverdagen, sier Slagsvold. For henne er det blitt dagligdags å sage og åpne brystbeinet på røslige middelaldrende menn, stoppe hjertets jevne pumping og skifte ut en trang kransåre med en frisk åre fra leggen.

LES OGSÅ REPORTASJEN FRA AKUTTEN: 69 pasienter på 12 timer

Når thoraxkirurgene opererer, handler det om inngrep som redder og forlenger liv. Men også inngrep som kan gå feil, og ende fatalt.

- Marginene er små, og ting kan gå galt fort, sier hun.

Økende andel kvinner

Våren 2016 vippet kjønnsbalansen og det ble for første gang et flertall av kvinnelige leger i norske sykehus. Blant legespesialistene er det fortsatt flere mannlige enn kvinnelige leger, men det vil ikke vare.

Blant leger som nå er under spesialisering i sykehusene, er kvinner i flertall innenfor 33 av 45 godkjente spesialiteter.

Ved medisinstudiet er de mannlige søkerne de siste årene blitt utkonkurrert av kvinnelige: 65 prosent av alle medisinstudentene ved NTNU, er nå kvinner.

Ved St. Olav har kvinneandelen blant leger økt fra 39 prosent for ti år siden, til 49 prosent i år.

Men Katrine Hordnes Slagsvold og kollegene Henriette Fagertun (karkirurg) og Trude Basso (ortoped) må være forberedt på at de fortsatt vil ha flest mannlige kolleger i mange år fremover.

- Det er slående hvor sementert mønsteret er. Kvinneandelen ser ut til å øke mest innenfor spesialiteter der kvinneandelen allerede er høyest. I de fleste kirurgiske spesialitetene ligger kvinneandelen fortsatt godt under 50 prosent, også blant leger som er under spesialisering. Det er derfor veldig langt igjen til det blir 50 prosent kvinner innenfor de kirurgiske spesialitetene, sier Anders Taraldset, statistikksjef i Den norske legeforening.

Vil velge blant de beste

For Slagsvold var det en tilfeldighet at det ble hjerte- og lungekirurgi. Hun fikk smaken på området da hun som medisinstudent ved NTNU skulle skrive hovedoppgave. Siden har hun aldri ønsket seg noe annet sted.

Asbjørn Karevold ønsker seg de dyktigste legene, derfor er det avgjørende at han kan rekruttere både blant kvinner og menn.

- Jeg burde kanskje ikke si dette, men du vet, egentlig er kvinnene bedre egnet til dette enn menn. De danker ut guttene i skolen nå, de er skarpe og oppegående. De er gjerne mye bedre lagspillere. De bruker ikke så store speil til egoet sitt, sier Karevold som er hjertekirurg og sjef ved klinikk for thoraxkirurgi.

- Og så er dette et håndarbeid. For menn som har mer enn 8,5 i hanskestørrelse, blir det gjerne for mye hender, påpeker han.

Karevold opplever Slagsvold som en svært dyktig og hardtarbeidende kollega, et frisk pust på avdelingen og ikke minst en humørspreder. 33-åringen smiler og sier at ikke alle pasientene skjønner at hun er kirurg.

- Jeg har opplevd å sitte en halvtime sammen med en pasient for å forberede en operasjon, men så sitter pasienten videre utover kvelden og venter på kirurgen. Ikke alle venter seg en kvinnelig kirurg, sier Slagsvold.

Lite rom for kvinner

- Hvorfor er det så få kvinnelige thoraxkirurger?

- Thoraxkirurgien har vært kjent for å ha et tøft miljø, det har vært oppfattet som et miljø hvor det har vært lite rom for kvinner og hvor det ikke har vært lett å ta hensyn til familie. Nå har dette endret seg. Mine kolleger har familie, og det er akseptert at også vi må hente i barnehagen, sier hun.

Hun sier hun liker å ha en jobb hvor hun kan fikse ting, vrake en dårlig hovedpulsåre og erstatte den med en frisk, reparere hjerteklaffer eller fjerne lungesvulster. Eller jobbe under tøft press, som når hovedpulsåra har sprukket.

- Noen av pasientene har vært så dårlige at de knapt har vært i stand til å lage mat. Så blir de operert, drar ut med noen paracet i lomma, klare til å gå motbakker igjen, sier hun.

De er ett team når de opererer, og vanligvis er de to leger til stede. Når pasienten ligger klar, og Katrine er kledd for operasjon, er hun aldri nervøs, bare fokusert. Når hjertet kobles ut, må de være effektive.

En time, helst ikke mer, er tiden de disponerer til en bypassoperasjon.

- Kvinner har gått opp veien

- Det er kvinner som har gått opp veien for oss, sier Henriette Fagertun (41). Hun er under spesialisering for å bli karkirurg, også det et område som er svært mannsdominert.

foto
Best på stua: - Du får aldri operert nok, sier karkirurg Henriette Fagertun. Hun trives aller best på operasjonsstua.

- Jeg husker da jeg var assistentlege nordpå, og det kom inn en gammel dame med en hofteprotese ut av ledd. Hun så på meg, og spurte om jeg var legen. Når jeg sier ja, blir hun så glad, gir meg en klem og sier at så fantastisk det er at unge damer kan utføre slike operasjoner. Tenk på hennes generasjon, hun hadde sikkert liten mulighet til å bestemme hva hun ville med livet sitt, sier Fagertun.

Hun er tobarnsmor, og når hun møter kolleger fra andre land ser hun hvor heldig norske kvinner er som har mulighet til å være i full jobb som kirurg samtidig som de er småbarnsmødre. Da tenker hun med takknemlighet på sine kvinnelige forgjengere.

- Det har ikke vært mange kvinner før meg på avdelingen. Og det har vært perioder, da barna var mindre, at jeg spurte meg selv om det var verdt det. Det er forventinger i samfunnet, ikke minst blant andre kvinner, rundt hvor mye en kvinne skal være på jobb versus hvor mye en skal være hjemme. Men jeg tenker at jeg gir ungene noe, at jeg formidler overfor dem at du skal delta i samfunnet og gjøre en god jobb. Og så viser jeg dem at det går an å være glad i jobben sin, og glede seg til å gå på jobb, sier Henriette.

SE BILDENE: SLIK BEHANDLER ST.OLAV EN PÅKJØRT FOTGJENGER

Fikser årene

Fagertun sier at hun vet aldri hva som venter når hun går på vakt, men de beste dagene er når hun står på operasjonsstua. Da handler det om å reparere dårlige blodårer, alt fra åreknuter og røykeben til en utposning på hovedpulsåren.

- Jeg tror alle som har valgt å bli kirurg, har forferdelig lyst til å bli god. Da må du operere mye. Derfor tolererer du å jobbe så mange timer i uka, sier Fagertun.

Hun forteller at inngrepene ofte er lange, fordi det er så mye som skal gjøres samtidig.

- Tirsdag sto jeg på operasjon fra klokka ti til fem. Er du heldig, så får du en sjokoladebit innunder munnbindet, og et sugerør slik at du kan drikke litt saft, smiler hun.

For henne er en optimal operasjon en som er krevende, som utfordrer henne.

- Men noen ganger kan du oppleve at du har hatt en perfekt operasjon, men så går det ikke bra likevel. Sånn er det bare. Vi kan ikke fikse alt. Livet skjer jo.

- Strekker ikke til

- Jeg strekker ikke til på jobb, og jeg strekker ikke til hjemme. Det går helt greit, skrev Trude Basso (39) i en blogg hos Yngre legers forening i høst. Hun er trebarnsmor, er ortoped under spesialisering, kan jobbe mer enn 70 timer på en ekstremuke og gyver rett som det er løs på en 17 timers vakt.

Men hun elsker jobben sin.

- Jeg har ingen hobbyer, og jeg drar ingen steder for meg selv. Jeg prioriterer ikke tid til å trene. Jeg har jobben og jeg har familie. Jeg synes jeg har et fint liv, smiler hun.

Hun ble ortoped fordi hun gjerne vil fikse og reparere, og raskt se resultatet av sitt arbeid. Mens indremedisinere må dosere og justere medisin for å få pasienter friske, kan hun nærmest tidfeste når en gammel lårhals er erstattet med en hofteprotese, når brudd i bein eller skader i muskler og sener er fikset. Ortopedene er reparatørene.

- Tidligere var ortopediske skader noe mange døde av. Et åpent brudd kunne føre til infeksjon. Nå vet vi hvordan vi skal operere, og vi kan gi pasientene antibiotika, sier hun.

Machomyter

Ortopedien er også et område som fortsatt er svært mannsdominert.

Basso tror det er flere grunner til det: Tøff vaktturnus, seige machomyter og mangel på kvinnelige forbilder er noen. Selv håper hun at hun bidrar til å brøyte veien for flere kvinner, men er samtidig klar på at legelivet har sin pris. En må være forberedt på å jobbe mye, ta stort ansvar og forsake venninneturer. Livet leves på jobb eller med familien.

foto
Tunge tak: - Av og til kan jeg være misunnelig på mine store mannlige kolleger som har en mye lettere jobb når vi skal håndtere beinet til en pasient på 130 kilo, sier Trude Basso, en av de få kvinnelige ortopedene ved St. Olavs hospital.

- Da barna var små, hadde jeg mye dårlig samvittighet fordi jeg jobbet mye mer enn andre mødre og fordi ungene hadde lange barnehagedager. Men så måtte jeg gjøre opp en status, og spørre hvem det gagner å ha dårlig samvittighet. For jeg digger dette livet her. Det er kjempeartig å jobbe på sykehuset, og det er kjempeartig å være mamma. Det må kombineres på en måte slik at en får familieprosjektet til å fungere, sier hun.