Mandag var en merkedag i samarbeidet mellom Norge og verdens største produsent av våpenteknologi. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide hadde tatt turen til Fort Worth, Texas. Besøket skulle markere at Lockheed Martin overleverte de to første eksemplarene av F-35 Joint Strike Fighter til Norge.
Forsvarsministeren signerte bakenden på et av kampflyene med en tusj. Slik gikk norsk og amerikansk kultur opp i en høyere enhet. Forrige gang Søreide signerte en farkost var det garantert en russebuss.
LES PÅ PLUSS: - Stortinget har enstemmig stilt seg bak F-35-kjøpet
Alle som har fulgt utviklingen av F-35 skjønte hva som egentlig skjedde. Overrekkelsen var en reklamejippo, iscenesatt av Lockheed Martins stadig mer desperate markedsavdeling. Flyet er på langt nær ferdig. Not jet.
Kampflyene vi fikk «overlevert» denne uken skal gjennom omfattende testing i USA, og kommer tidligst til Norge i 2017, der testingen vil fortsette.
I prinsippet blir flyene aldri ferdige. Man kunne nesten lure på om de blir konstruert av pasifister.
Inviterte på jagerflykake i Ørland
Siden fødselen har flyet vært en tungt plaget jager. Stadig nye teknologiske problemer har stilt seg bakerst i allerede endeløse køer. Budsjettene har gått på gigantiske sprekker, mens man stadig har funnet mindre, men ikke uvesentlige sprekker i motordeler, vinger og skrog.
Eksperter har kalt flyet en «eksepsjonelt dum idé», «en flyvende kalkun», «et utspjåket bombefly», og så videre. Likevel er F-35 antagelig den dyreste tingen menneskeheten noensinne har laget. USAs månelandingsprogram kostet om lag 150 milliarder dollar, omregnet til dagens dollarverdi. Våpenprogrammet Joint Strike Fighter vil gjennom sitt livsløp koste rundt 1500 milliarder dollar, ifølge beregninger gjort av US Air Force. Det er om lag ti norske statsbudsjett.
I USA er utviklingen av flyet det nærmeste man kommer distriktspolitikk. 32 500 amerikanere jobber direkte med å lage flyet, langt flere indirekte. Kun fire stater (Alaska, Hawaii, Nebraska og Wyoming) er ikke økonomisk involvert i produksjonen.
Noen vil hevde at det er usaklig å sammenligne F-35 med en norsk russebuss. De har et poeng. Kampflyet minner mye mer om en klassisk amerikansk bil fra 1950-eller 60-tallet. For eksempel en 1960-modellen av Cadillac Coupe DeVille – men med bagasjerommet stappfullt av avansert datateknologi.
LES PÅ PLUSS: Slik er F-35-flyet
I Texas spilte forsvarsminister Søreide sin rolle perfekt. Hun hevdet at F-35 perfekt oppfyller Norges operative krav på alle vis. Det stemmer, hvis Norges operative krav er å bombe fattige land fra stor høyde i samarbeid med USA, med eller uten Stortingets formelle velsignelse.
Forresten har kineserne stjålet store deler av datateknologien flyet bygger på, og laget en piratkopi før originalen er ferdig. Globaliseringen er full av futt og ironi.
Det var aldri noen tvil om hvilket fly vi skulle velge, og Wikileaks (Cablegate) har publisert interessante dokumenter rundt prosessen. Som viseforsvarsminister fungerte Espen Barth Eide som amerikanernes hemmelige agent. Han rapporterte fra innsiden av Stortinget og regjeringen, og kunne alltid forsikre amerikanerne om at deres fly ville bli valgt.
Da er tiden kommet for å gi F-35 terningkast. Lockheed Martin blir sikkert skuffet over en svak toer. Amerikanerne vil sikkert prøve å stille spørsmål rundt min ekspertise, uvitende om at jeg brukte store deler av barndommen på å lime sammen krigsfly, lakke dem i kamuflasjemønster for så å sende dem styrtende ned mot bakken fra store høyder, etter at de var dynket i bensin og satt fyr på.