HELLAS: Det nærmer seg solnedgang, og stemningen er spent i havneområdet til Lesvos' hovedstad Mytilini.

En liten by på rundt 36 000 mennesker, og som bare i løpet av den siste måneden har tatt imot nær dobbelt så mange flyktninger som sitt eget innbyggertall.

LES PÅ PLUSS: Europa revner

Det kryr av mennesker i havna. Mange tusen på et lite område. Noen venter på båten, andre tar seg en hvil. Barn i alle aldre løper rundt. Det er hauger av søppel, og lukten av urin og avføring er merkbar.

To båter er ventet mandag kveld. Først en som skal frakte turister til Aten. Den andre båten skal ta med seg 1500 migranter og flyktninger til samme by.

Måtte forlate Norge

Adresseavisen treffer Farid tilfeldig i køen av flyktninger på vei til Aten. Farid (16) er ikke en av de heldige som skal få reise fra øya denne kvelden, men han hjelper til med å oversette for flyktninger som ikke kan engelsk. Og de er det mange av.

På sunndalsdialekt spør han oss om vi er fra Norge.

– Jeg har bodd i Sunndal i over fire år, forklarer han.

Der gikk han, broren og to søstre på skolen. På fritiden var guttene aktive fotballspillere.

LES PÅ PLUSS: Lagkameratene i Sunndal vant 1-0 for Farid

Plutselig ble alt forandret. Da familien satt og spiste middag en dag i september i fjor, banket representanter for norske myndigheter på døra. Politikerne hadde gitt amnesti til lengeværende asylbarn, men familien fra Afghanistan manglet 12 dager for at vedtaket også skulle gjelde dem.

LES PÅ PLUSS: - Familien har ikke sterk nok tilknytning til Norge

– Vi bodde i Norge i fire år, fem måneder og 19 dager, kommer det resolutt fra lillebror Farhad (12). Han og faren oppholder seg utenfor det lille telt de har slått opp på ved en steinmur på havna. De enkle små teltene står tett. Rundt dem sitter det store grupper av flyktninger. De fleste er fra Syria, men også gruppen av afghanere er stor.

Farlig flukt

Bitterheten over at de ble sendt tilbake til Kabul er lett å spore.

– Når norske myndigheter vet at vi har lagt ut på en farefull flukt for å komme til et trygt land, da må de jo også forstå at vi ikke kan bo i landet vi flykter fra, sier pappa. Han er ikledd en t-skjorte det står Hydro Cup Sunndal på med store bokstaver. Mannen ønsker å være anonym.

De to guttene og faren har vært på flukt i en måned nå. Hjemme i Kabul venter mor og to døtre. Farid forteller om en farefull ferd fra Afghanistan.

LES PÅ PLUSS: Vårt hav, deres grav

– Vi dro først til Iran. Etter det gikk vi over fjellene til Tyrkia. Det var grusomt. Av en gruppe på 100 var vi bare 18 som klarte det, sier Farid, og ser ned.

Ifølge gutten ble de andre skutt av grensevakter.

– Jeg tenkte: Skal de skyte meg også nå? Jeg la på sprang. Heldigvis klarte vi oss, sier 16-åringen.

Ti minutter unna døden

Men faren var ikke over. I kystbyen Izmir i Tyrkia fikk de tre kjøpt seg plass i en syv og en halv meter stor gummibåt. De var ikke alene. Båten hadde totalt 42 passasjerer.

– Vi var ti båter som la fra land denne dagen. Jeg har fått vite at ikke alle klarte seg, sier Farid.

Et godt stykke til havs gikk det hull i båten, og de tok inn vann.

– Vi hadde små bøtter vi øste med. Da vi var i ferd med å synke, nådde vi land. Vi var heldige. Vi var bare ti minutter unna døden, sier han.

På spørsmål til faren om hvordan han nok en gang kunne ta med seg barn på en så farefull ferd, svarer han:

- Jeg er som en kattemor. Hun bærer kattungene i nakkeskinnet bort fra fare. Det er slik jeg tenker.

- Når det gjelder kona mi og mine to døtre, de som er igjen i Kabul, er det bare Gud som kjenner mine tanker. Flyktninger som har bodd i Vesten er i fare, og de har i tillegg problemer med å skaffe mat. Det er bombeeksplosjoner i Kabul hele tiden nå.

- Afghanistan har ingen fremtid, supplerer mannen i naboteltet, Farzad. Han har oppholdt seg en tid i Iran, men det var ikke et bra land for afghanere. Både på grunn konflikten mellom sunni og shia, og på grunn av den lave statusen afghanere har der.

Dårlig fremtid

Da Adresseavisen møtte familien hadde de ventet på papirer i tre dager. Hvor lenge de må vente før de kan forlate øya Lesvos, vet de ikke. Kanskje i en uke.

På spørsmål om hva de tenker om fremtiden, svarer Farid:

- Jeg vet ikke. Det eneste som er sikkert er at fremtiden min er dårlig.

- Hvorfor det?

- Fordi jeg ikke har gått på skole, bare noen år i Norge. Jeg har ingen utdannelse, og har brukt barndommen til å søke opphold i et trygt land. I Afghanistan gikk vi ikke på skole. Vi kunne ikke språket, og skoleveien var farlig. Hva som venter oss i Europa, vet vi ikke.

Ikke Norge

Hvilket land de ønsker å komme til, er vanskelig å svare på:

- Det blir ikke Norge. Der har vi jo fått avslag. Selv om jeg savner skolen, kompiser og fotballen. Alt det der du vet, svarer 16-åringen.

De har så vidt hørt om vanskelighetene som møter mange flyktninger oppover i Europa.

- Vi vet det, men her kan vi jo ikke være. Vi må videre, sier de.

Så bryter nabomannen inn i samtalen igjen:

- Nå spør jeg for mine venner her. Hvordan er det, når de allerede har fått avslag på søknaden i et europeisk land, kan de da søke på nytt i et annet, eller blir de sendt tilbake?