Unni Sørå (53) tripper spent rundt i leiligheten på Øya. Prater mye. Får litt panikk når en av kontaktlinsene nesten setter seg fast. Nipper til et glass rødvin, spiller Santana på vinyl. Legger på et lite strøk mascara. På veggene henger flere knipper fotografier av livet på sjøen. Nesten ti år på cruise- og tankskip. De siste tjue årene på oljerigg i Nordsjøen.
I kveld er Unni førstereis igjen. Hun har gått dørstokkmila, hun skal treffe likesinnede gjennom Venneklubben Trondheim. Hun har utsatt å melde seg inn utallige ganger de siste to årene.
– Hjelp, hva har jeg gjort, tenkte jeg etterpå, ler hun.
Det er vanskelig å akseptere ensomhet. Ensomhet er ikke bare smertefullt, men også pinlig. Den kan oppleves skamfull. Tabu. For å unnslippe skammen må man gi inntrykk av å ha et blomstrende sosialt liv, uansett hvordan man har det.
Venneklubben
Venneklubben Trondheim har en side på Facebook hvor folk i alle aldre søker et bredere kontaktnett. Årsak og alder er vidt forskjellig. De møtes på pub, kafé, i håndarbeidsgrupper, til gåturer langs Nidelva og mye mer. Gruppa har snart 1500 medlemmer og øker stadig. Venneklubb finnes i de største byene. I Stavanger, der det hele startet, er det 3200 medlemmer.
Mange får et bedre liv. De finner venner, og enkelte finner kjærligheten. Minst ett par har giftet seg etter å ha møttes gjennom klubben. Ingen forpliktelser følger med medlemskapet i gruppa, annet enn å utvise nettvett og god folkeskikk. Medlemmene oppfordres til å være aktive. De må selv ta initiativ til arrangementer og treff, det er slik nye bånd knyttes. Hver eneste uke finner nye møter mellom mennesker sted, på treningssenter, overnattingsturer i fjellet og over en kaffekopp på Bakklandet.
– Venneklubben er en kjempesuksess. Veldig mange arrangementer skjer til enhver tid. Nå planlegger vi å danne flere grupper eller undergrupper, tilpasset forskjellige aldre, sier Mona Grorud, administrator for Venneklubben Trondheim.
To bekjentskaper er nok
Unni kjenner at det kribler i kroppen. Det har vært slik i hele dag. Hun har vært medlem i to uker. Ryggen hennes berører ikke skinnsofaen. Hun er oppe igjen, spaserer litt, smiler og setter på ei ny plate. Hun viser ivrig frem alle rommene i leiligheten. Forteller om turene til Barbados, minst to ganger i året. Der har hun et større nettverk enn her hjemme.
Tiden er inne. Hun skal på Olavspuben i sentrum på vennetreff. Siste finpuss før skoene tas på. Hun tar en siste slurk vin, virrer litt etter jakken sin, og så er hun på vei. Det er yr i den klare høstlufta. Skoene klakker taktfast mot asfalten. Hun prøver å ikke ha for høye forventninger. Vil helst bli positivt overrasket. Oppnår hun varige bånd med bare et par stykker, så er hun fornøyd.
– «Ikke gled deg for mye, da kan du fort bli skuffet», sa min mor ofte til meg da jeg var liten, forteller Unni.
Ingen vellykket jetsetter
Unni Sørå vokste opp på Øya. Hun dro tidlig til sjøs, til morens store forferdelse. Men moren var likevel hennes beste venn. På det tidspunktet tenkte hun ikke på mann og barn. Venner og bekjente stiftet familie, flyttet utenbys eller gled ifra. Hun var reiselysten, uavhengig og uredd. Hun var enebarn, vant til å være alene.
Etter noen år til sjøs kom allikevel disse tankene, og da hun i 1990 fikk jobb i Nordsjøen, skulle alt bli så meget bedre; mer hjemmetid, alt ville ordne seg. Familie. Slik ble det ikke.
Før internettalderen satte hun inn en kontaktannonse i Dagbladet, undertegnet «Miss Friendship». Brevene som kom i kjølvannet av annonsen bar preg av ønsker om mer enn vennskap. Det ble med forsøket. Som mange andre har hun mange venner på Facebook.
– Utad virker jeg kanskje som en vellykket jetsetter, men folk skulle bare ha visst. Mange poster sine glansbilder på Facebook, mens tungsinn, ensomhet og dårlige selvbilder feies under tastaturet, sier hun ettertenksomt.
– Det er trist å gå forbi alle uteserveringene i byen, i håp om å se et kjent fjes, uten å gjøre det.
Hun påpeker kontant at hun ikke anser seg selv som stakkarslig og forlatt. Slik virker hun heller ikke. Hun har litt kontakt med gamle venner, men det blir for sjelden. Hun vil ikke «belaste» andre med maset sitt, som hun selv kaller det.
Hun vil at møter skal skje på grunn av lyst, ikke fordi noen føler at de må. Hun har mange venner på andre breddegrader enn Norge og sier hun bare har seg selv å takke for at ting er blitt som de er blitt. Etter morens død for snart tre år siden, ble tomrommet desto større. I den siste tiden har hun stort sett pratet med butikkansatte.
Nervøs før møtet
Utenfor puben trekker hun pusten dypt. Når et par kommer ut for å røyke, strømmer latter og glam ut sammen med dem. Skal hun gå inn? Bartenderen peker og forteller at en rekke bord ned mot vinduet er reservert venneklubben. Det sitter en del folk der, med albuene på bordet, ansikt til ansikt. Unni kjenner ingen. Hun søker med blikket. Et par jevnaldrende blikk møter hennes. Hun tar mot til seg, og går bort. «Er dette venneklubben», spør hun. Positiv respons. Unni støtter albuene på bordet.
I skimmeret fra stearinlyset går praten lett. Unni smiler. Hun har funnet tonen med flere. Puben begynner å fylles opp, kontrabassisten i bandet har for lengst øst sine lydbølger ut over lokalet. Det danses swing, og flere kommer til venneklubbens bordrekke. Det er vanskelig å høre i alt skrålet. Timene går.
Unni nikker. Ser litt ettertenksom ut, men fornøyd. Mye skal synke inn. Hun skal ta fatt på turen hjemover.
– Dette var helt supert. Jeg fikk skikkelig god kontakt med Stine og Monica. Stine er både ung og spirituell, som meg. Jeg og Monica har avtalt å gå en tur langs elva snart. Og så har jeg blitt invitert med på Ørlandet Bluesfestival, forteller hun med iver.
Unni ser seg over skuldra og vinker.
Ensomhet kan ikke måles
Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det å være ensom, og det å være alene. Du kan være helt alene og fornøyd, eller ha en stor omgangskrets og føle deg ensom. Mennesker med få kontakter er likevel oftere ensomme enn de med et stort nettverk.
Mange føler på opplevelsen av å være alene, eller å mangle et sosialt nettverk. Det kalles sosial ensomhet. En annen type, emosjonell ensomhet, viser til et fravær av nære tilknytningspersoner man kan betro seg til.
– Ensomhet defineres blant forskere som gapet mellom den faktiske, sosiale kontakten man opplever og det man ønsker seg, sier forsker Thomas Hansen ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova).
Han sier at det er stor forskjell mellom objektiv isolasjon og følelsen av ensomhet, selv med et bredt kontaktnett. Selvvalgt isolasjon, en såkalt eremittilværelse, kan ikke betegnes som ensomhet, ifølge flere psykologer.
– Ensomhet kan ikke måles i størrelse, det er veldig individuelt. Det avhenger av ens sosiale behov og forventninger. De aller fleste deler likevel noen grunnleggende behov, for identitet, anerkjennelse, intimitet og vennskap. Hvis ikke, går det utover den psykiske helsen, sier Hansen.
Dårlig psykisk helse kan videre bety dårligere fysisk helse. Forskning viser at mennesker som føler seg ensomme og utvikler psykiske problemer, lever kortere enn andre. Forskningen viser også at i verste fall kan veien til selvmord bli kortere.
Mann, 26, søker venner
I et hjørne på Olavspuben sitter en ung mann med fippskjegg og holder sin forlovede i hånden. De sitter på venneklubbens bordrekke. Martin Capard Andersen (26) er også førstereis.
Han meldte seg inn for tre uker siden. Han forteller med klart blikk og tydelig stemme om hvorfor han er her i kveld. Etter at paret flyttet til Trondheim fra Fredrikstad for to år siden, har han slitt med ensomhet, angst og depresjon. Terapeuten hans anbefalte ham å ta dette steget. Han bare må treffe folk. Martin er våken og smart. Ingen kan gjette årsaken til hans tilstedeværelse.
– Jeg håper jeg kan finne noen med samme interesser som meg, som data, pc-spill, maling, brettspill, paintball og samtaler om eksempelvis politikk og religion, sier han.
Han medgir at det var tøft å komme seg ut døra. Men nå er han her. Forloveden stryker ham over håret og fjerner et rusk fra brilleinnfatningen hans.
– Vi bare søkte etter «venner i Trondheim» på internett, og da var Venneklubben Trondheim på Facebook det første som kom opp, sier hun. Hun ser på ham. Han ser på henne.
Martin skulle ønske det var flere jevnaldrende tilstede i kveld.
I kveld er det tilfeldigvis kvinner i 40- og 50-årsalderen som utgjør majoriteten rundt bordene. Han er likevel fornøyd, han har fått pratet med andre, kommet seg ut. De forlovede forsvinner ut i høstnatten for å rekke siste buss hjem.
Samfunnsproblem
Avdelingsleder for Omsorg og foreningsutvikling i Røde Kors, Grete Herlofson, forteller at ensomhet finnes i alle aldre. Ifølge deres forskning finnes det like mange ensomme under 19 år som over 80.
Undersøkelser viser at seksti prosent i aldersgruppen åtte til 19 år har vært ensomme. Hele 46 prosent av jentene i samme gruppe sier at de er ensomme ofte eller relativt ofte. Hun sier at disse tallene er urovekkende.
– Unge generelt forteller at ensomhet er veldig stigmatiserende. Unge frykter å være alene. De er redde for reaksjoner, som eksempelvis mobbing, hvis de forteller om det, sier Herlofson.
Da siste utgave av Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT), ble offentliggjort i september, viste det seg at Trondheimsstudentene er de mest ensomme i landet. Én av seks studenter sier at de er ensomme. Riktignok fordelt på to typer, sosial og emosjonell.
Det Røde Kors tidligere trodde var et ikke-eksisterende problem, kan vise seg å bli et alvorlig samfunnsproblem.
Unge føler ofte en intens ensomhet, mens eldre føler den noe svakere. Nova-forsker Hansen og hans kollegaer forsker spesielt på aldersgruppen 40 til 80 år. I Norge øker forekomsten av ensomhet i eldre år, spesielt blant kvinner, i stor grad fordi de oftere enn menn eldes alene.
Thomas Hansen sier at tiltak som venneklubber kan redusere ensomhet gjennom å etablere nye nettverk og øke den sosiale kontakten. Spesielt siden internettkontakt følges opp med personlig kontakt. Tiltaket kan også bidra til større åpenhet omkring ensomhet. Det er fremdeles forbundet med skam og tabu, ifølge ham.
– Spesielt begrepet «ensom» føles veldig stigmatiserende og belastende, selv om det kan bety så mangt, sier han.
De fant, de fant
To uker har gått siden Unni løftet sine vinger og fløy over bordene på Olavspuben. Hun har vært på Tulla Fisher sammen med Monica Silseth fra Olavspuben. Der utvekslet hun også telefonnummer med Elin Hage. Nå står hun ved hurtigbåtterminalen på piren i øsregn og modige vindkast. Hun skal på Ørlandet Bluesfestival sammen med to andre hun traff på puben. Forrige helg var hun på pubrunde med en av dem. Mye har skjedd, hun har kontakt med mange.
– Jeg er fornøyd. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde så mye å gjøre i helgene. Jeg er veldig glad for at jeg tok steget og meldte meg inn i venneklubben, sier hun.
De tre følgesvennene går om bord i båten. Unni gliser fra øre til øre.
– Jeg har oppnådd det jeg ønsket, sier hun og vinker fra båten.
Martin har også kommet seg videre. Gjennom nettstedet aktivitetsvenner.no fikk han napp.
– Jeg har vært veldig heldig. Jeg fikk kontakt med en kar som inviterte meg på quiz. En gjeng veldig hyggelige folk i quizlaget tok godt imot en fyr de aldri hadde sett før, forteller han.
