De andre guttene sier de heller vil sove under brua i Paris enn å dra tilbake til Norge. De er redde for å bli returnert til Afghanistan. Izat (18) ber om å få snakke med oss alene.

- Jeg kan ikke bli her lenger. Jeg holder det ikke ut. De andre tror vi blir her i to til tre måneder til. At det snart vil løse seg. Jeg tror vi kan bli her i flere år.

Izat har ingen penger. Klærne er skitne, og håret halvlangt.

Izat (18) drar hånda gjennom det halvlange håret. Den lyse dongeribuksa er flekkete og har hull. T-skjorta han har på seg er en av få han eier.

- Se på meg. Jeg har ingen penger. Jeg kan ikke engang klippe meg. Jeg liker kort hår, ikke langt, sier han på norsk.

Izat sier han ble 18 år i april. Det er nå cirka to måneder siden han kom til Paris. Før det bodde han i Fauske på Røvika mottak for enslige mindreårige asylsøkere.

- Jeg savner fjellet. At det er helt stille. Jeg savner å dra på fisketur. Her har jeg det vanskelig.

«Life's Good»

Høyblokka, med skiltet Life's Good, kaster lange skygger ned til representanten fra den frivillige organisasjonen Utopia 56. Bare dager før Adresseavisen kommer til området Porte de la Chapelle i den nordlige delen av Paris, har den franske avisen «Le Figaro» advart om utbrudd av skabb blant flyktningene.

- Det er oppdaget nesten 164 tilfeller blant de hundrevis av flyktningene som sover i gatene under elendige hygieniske forhold, står det.

I dette området befinner det seg nå også mange afghanske asylgutter fra Norge. De fleste har enten fått avslag på søknaden om asyl, eller midlertidig opphold til de er 18 år.

Antoine Bazin er prosjektkoordinator for det frivillige arbeidet inne i det karakteristiske store hvite teltet, kjent under navnet «ballen». Teltet ble satt opp av franske myndigheter da de tømte leiren «Jungelen» i Calais i slutten av oktober i fjor.

- Problemet er at det bare er 415 sengeplasser i teltet. I dette området oppholder det seg mellom 500 til 600 flyktninger akkurat nå.

De som bor inne i teltet har en seng i fem til ti dager.

- De får bli der mens de venter på å bli midlertidig bosatt. Får de ja til å søke om asyl i Frankrike, gis de et fast sted å sove til søknaden deres er ferdigbehandlet, forklarer han.

Prosjektkoordinator Antoine Bazin fra organisasjonen Utopia er alvorlig bekymret for at det skal komme mange nye flyktninger til Paris i løpet av sommeren.

Det som avgjør om de kan søke om beskyttelse i Frankrike er om de har søkt om asyl i et av de andre Dublin-landene eller ikke. Har de det, kan personen sendes tilbake til det landet som allerede har behandlet søknaden. Der har de også avlagt fingeravtrykk.

Det gjør at mange av de avviste asylsøkerne i Paris blir boende på gata.

Frykter for sommeren

- De fleste utenfor portene her har oppholdt seg i flere Dublin-land før de kom til Paris, sier Antoine.

Han nikker mot gata. Overalt sitter og ligger det flyktninger. Det er flest unge menn, men det er også mange unge gutter. De kommer i hovedsak fra Afghanistan, eller fra afrikanske land, som Eritrea og Somalia.

- Situasjonen er prekær, og dette området er en katastrofe. Flyktningene har ingenting. Det er satt opp kun tre midlertidige toaletter her, og noen få pissoar. Det er en vannkilde, og mat deles ut av frivillige organisasjoner morgen og kveld.

Han peker.

- Bortenfor der holder de narkomane til, og på andre siden er en romleir. Flyktningene befinner seg i midten. På Porte de la Chapelle er alle problemene samlet.

De som ikke har registrert seg som asylsøkere, eller som har fått beskjed om at de ikke får søke asyl i Frankrike på grunn av Dublin-avtalen, står utenfor systemet. De sover ofte på gata.

Antoine er svært bekymret for sommeren.

- Det går rykte om at Paris er et bra sted å oppholde seg, men de tar feil. Dette er det stedet i Frankrike hvor det nå er vanskeligst å være flyktning. Kommer det flere nå, frykter jeg for sommeren.

Reiser alene

- Hei, er dere fra Norge? Det er en guttegjeng som spør.

Ifølge ferske tall fra UDI har 151 enslige mindreårige asylsøkere forlatt mottak og oppholder seg på ukjent adresse fra januar til ut mai i 2017. Mars og mai var de månedene det stakk flest. På topp ligger region Nord, med 51 forsvinninger, og region Midt med 42.

- De fleste av disse er enslige mindreårige fra Afghanistan, som har en begrenset oppholdstillatelse frem til de fyller 18 år, sier Therese Bergwitz-Larsen, seniorrådgiver i UDI.

I fjor forsvant totalt 182 enslige mindreårige asylsøkere, også flertallet av dem var afghanske gutter.

Politiet har tidligere uttalt til Adresseavisen at de står uten spor, verger har gitt hint om at guttene befinner seg i nye land i Europa.

Mohammad, Zulfeqar, Wale, Mohammed og Izat har alle vært på mottak enten i Bodø eller Fauske. Bare to av dem reiste sammen til Paris. De andre reiste alene med buss til Narvik, så tog ned Sverige, og videre til Danmark, Tyskland og Frankrike.

- Å reise mellom landene har blitt vanskeligere, sier de.

Dawlatzai, Zulfeqar og Nasir kom alle til i 2015. Nå bor og sover de ute under bruene på Porte de la Chapelle. Herfra har de god utsikt til skiltet Life is Good, på høyblokka.

De fleste ble stoppet av politiet på veien. Da gjelder det å si at du er eldre enn 18 år, for da er det lettere å komme seg unna. Oppgir du at du er under 18 år, kan det bli vanskelig å få reise videre.

Har «finger» i Norge

Det går ikke lang tid før det dukker opp nye gutter som alle snakker norsk. De nevner stedsnavn fra mottak for enslige mindreårige de har dratt fra i bygd og by: Ballangen, Tromsø, Fosnavåg og Leknes.

Habid fra Narvik, sier han har vært tre uker i Paris, Kamran fra Lillesand har allerede vært her i fem måneder. Abid bodde på Kyrksæterøra. Nasir fra Hegra kom i mars, Shihwari (23) er eldst. Han bodde på Heimdal før han dro.

- Jeg fikk avslag fra UDI. 18 år. Ut, sier Baidar, som har bodd i Narvik.

De snakker i munnen på hverandre. Mange gjentar det samme budskapet:

- Vi er i Paris, fordi Norge ikke vil ha oss. Jeg har vært her i to måneder, det har vært kaldt å sove ute. Jeg er redd Norge, fordi jeg har finger der (fingeravtrykk red.anm.). Jeg vil ikke sendes tilbake. Vi vil heller være i Paris enn i Kabul, fordi her er ikke Taliban. Jeg vil glemme norsk, og heller lære meg fransk. Hvorfor lot dere meg lære norsk når dere ikke vil ha meg? Nei, jeg vil ikke glemme norsk, fordi jeg har mange venner i Norge. Folk er snille, men det er ikke UDI. I Norge hadde vi skole og aktiviteter, her har vi ingenting.

En gutt er svært alvorlig. Han er redd for at UDI skal finne ut at han i Paris. At avisen skal avsløre han.

- I Afghanistan var jeg redd for Taliban. I Norge var jeg redd for UDI, og nå er jeg redd her.

Enkelte ting kan guttene ikke få sagt ofte nok:

- Kan du si til Norge og UDI: Ikke bruk Dublin! Vi vil ikke tilbake til Norge.

- Norge sier kom tilbake, men jeg har jo avslag der. Hva synes du vi skal gjøre?

Mohammad spør nok en gang:

- Ser dere ikke på TV i Norge? Ser dere ikke hva som skjer i Kabul? Hvordan kan dere sende oss tilbake ditt?

Men rottene er snille

Guttegjengen fra Nordland vil gjerne vise hvor tre av de fem sover om natten. Vi går i flokk mot den to etasjes høye trafikkmaskinen på Porte de la Chapelle. Her krysser hovedinnfartsårene N1 og E19 hverandre i et finurlig system. Og under bakken suser metroen, grønn linje nummer 12, mot endestasjonen Front Populaire.

Dawlatzai, Zulfeqar og Izat balanserer over betongelementer.

Først må vi forsere en rekke betongelementer, som står stablet under den første bilrampen. Mellom de lagrede betongelementene er det søppel. Mengder med søppel. I hovedsak matrester og plastflasker til vann. Men også rester etter menneskelige ekskrementer må vi skritte over. Sola skinner. Det er 29 grader i skyggen, og stanken er intens.

På bakken ligger det tynne madrasser, papp-plater og tepper. De fleste har en sovepose eller et teppe over seg om natten. Andre har satt opp et enkle strandtelt, eller de har hengt opp en pressending som vegg.

En feit rotte løper og gjemmer seg under et av betongelementene.

- Det er mange rotter og mus her. Vi hører dem om natta, forklarer guttene.

- Ååå, de snuser ikke på dere da?

- Nei, de er snille.

Autovern mot trafikken

Vi passerer noen provisoriske små «hus» satt opp med ulike rester fra bygningsmateriale og plast. Zulfeqar åpner døra på gløtt. Innenfor oppholder det seg flere unge afghanske gutter. De veksler noen ord, ler, og vi går videre.

Vi kommer til et smalt fortau under en ny bru i den samme trafikkmaskinen.

- Her sover jeg, sier Zulfeqar.

På en liten stripe, mellom et autovern og en betongvegg sover 13 asylgutter. Zulfeqar (rød t-skjorte), som tidligere bodde i Bodø, er en av dem som har fortauet som sitt nye hjem.

Kun et autovern skiller teppene hvor de 13 guttene har soveplassen sin fra den dundrende trafikken på hovedveien. Zulfeqar sier han er fornøyd med å sove der, fordi det ikke er noen gående som kan passere forbi dem som sover på fortauet om natta. Det er det for smalt til.

Vi kommer til en bratt betongbakke, og klatrer opp. Søppelet flyter på det nye platået. Lukta er den samme som i resten av området. Også der bor det flere flyktninger. På vei ned igjen tar guttene av seg skoene for å ikke skli i den bratte bakken.

Telt i skyggen

Izat vil vise plassen hvor han har teltet sitt. Vi passerer de tre mobile toalettene som er satt opp for å betjene alle uten fast adresse i området. På samme hjørne står et mobilt pissoar. Om lag ti meter unna, står det blå teltet til Izat.

- Det er den beste plassen, sier han.

Izat har ingenting, bortsett fra den beste teltplassen, ifølge han selv.

Lyden i området er intenst. Det er en høy trommellyd. Det kommer fra ventilasjonsanlegget fra undergrunnsbanen. Fra en rist like i nærheten blåses det varm luft ut. I tillegg er det trafikkstøy fra bilene som kjører på to ulike plan over hodet hans.

- Men hvordan kan du bo her, du som elsker stillhet?

- Det er skygge her, svarer Izat.

Ramadan

Timene går i varmen. Gjengen fra Nordland verken spiser eller drikker.

- Det er ramadan. Derfor deles det ikke ut mat før i sjutiden, forklarer de.

De rusler litt rundt i området. Izat halter litt. Flere ganger setter han seg ned for å hvile. Han er sliten. Han tar av seg skoen. Under foten har han et sår. Skorpa er grønn av puss. Han har prøvd å oppsøke hjelp hos dem som jobber i den statlige flyktningleiren, men har fått kun skuldertrekk tilbake.

- Jeg har ingen penger til å oppsøke lege. Foten min lengter etter Norge, sier han.

Izat viser frem et verkende sår han har under foten.

I det en stasjonsvogn kommer kjørende løper en mengde med flyktninger til nærmeste gatehjørne. De stiller seg i kø. Bilen var tydeligvis kjent. Det er frivillige som deler ut vannflasker. Det blir høylytt krangel og knuffing.

- Hvorfor reagerer ikke politiet når noen får juling? Er det fordi vi er flyktninger, spør Izat.

En time etter vannutdelingen kommer en ny stasjonsvogn, og mengden mennesker løper til et nytt gatehjørne. Denne gangen er det middagsmat. Køen er lang, og Izat løper for å få en god plass.

Han komme tilbake med en pose med et eple, litt ris og en liten baugette. Han spiser hurtig. Tydeligvis sulten.

- Du faster. Kan du spise nå før solnedgang?

- Ja, ifølge islam kan du spise hvis du er i en vanskelig situasjon. Det er jeg nå. Kroppen min har det ikke bra, sier han.

Når jeg blir normal

Alle sitter sammen. Ingen sier noe, før Mohammad bryter stillheten.

- Hyggelig, hyggelig.

- Hyggelig. Hva mener du?

- Jo, i Norge er jo alt så hyggelig, og dere sier hyggelig, hyggelig hele tiden. Derfor.

Mohammad er en av de få som har fått hjelp til å leie seg en hybel. Derfor bor han ikke lenger på gata.

- Jeg betaler 150 euro i måneden. Pengene låner jeg, sier han.

- Når jeg blir normal kan dere få komme og spise hos meg.

- Normal?

- Jo, jeg har avtale om et asylintervju i begynnelsen av juli. Hvis de aksepterer meg, og jeg blir normal, da skal jeg invitere dere på middag.

Dawlatzai, Zulfeqar, Izat og Mohammed (Fra høyre) har alle dratt fra norske mottak. Gutten helt til venstre i bildet snakket også norsk.

Guttene forteller at de tar metroen av og til. De bare hopper over sperringene.

- Vi har sett Eiffeltårnet.

- Er dere mest på Porte de la Chapelle?

- Ja, du vet at «porte» betyr dør på fransk?

-Ja, men dør til hva?

- Godt spørsmål! Mohammad smiler.

Ber om hjelp på nytt

Det er tidlig lørdag morgen på Porte de la Chapelle. Innenfor porten til flyktningleiren står det flere pansrede politibiler, og politifolkene er bevæpnet. Foran porten står det cirka hundre flyktninger i kø. De venter på å få slippe inn i leiren. At nye beboerne skal få slippe til.

Væpnet politi holder vakt. Ingen slipper inn. Leiren er full.

To representanter fra La Cimade er på plass. Den frivillige organisasjonen tilbyr juridisk veiledning, og det er alltid noen til stede på morningen for å forsikre seg om at det ikke begås alvorlige brudd mot flyktningene. Det store oppbudet av politifolk forundrer damene.

- Det bruker ikke være slik, sier de.

Så kommer det ut representanter som formidler til flyktningene at denne helga kommer de ikke til å slippe inn nye beboere, fordi leiren er full.

- Kanskje de fryktet uroligheter, sier damene fra La Cimade.

Izat sover alene i teltet. Han står opp, pusser tennene i den eneste vannkilden i området.

Våkner til en ny dag. Lyden av lufteanlegget fra undergrunnsbanen like i nærheten er intens.

- Dere må hjelpe meg, jeg vil tilbake til Norge, selv om det betyr at jeg kan bli sendt tilbake til Afghanistan. Livet her er ikke bra for meg.

- Men vil du tilbake til Afghanistan?

- Nei, jeg har mange problemer der. Det er krig, familien har problemer, men jeg kan ikke være her. Mamma er i Afghanistan. Jeg har henne og en lillebror der, tror jeg. Jeg har ikke snakket med dem på tre år. Nå har jeg ikke penger til telefon.

- Savner du mamma?

Ansiktet til Izat blir alvorlig, og han kjemper med ordene.

- Jeg savner alt. Jeg har ingenting. Det jeg har er det jeg har opplevd. Det er mitt. Alle menneskene jeg har møtt, naturen, det å dra på fisketur eller å gå i fjellet. Det er bare mitt.

Stillheten på fjellet og nærheten til naturen er noe av det Izat savner mest. Her er han i Svolvær, langt fra larmen i Paris.

Izat har to valg. Han kan registrere seg hos franske myndigheter. Da blir han mest sannsynlig returnert til Norge og videre til Afghanistan. Eller han kan fortsette å drive gatelangs, i Frankrike eller nye land i Europa.

- Alt jeg vet er at jeg ikke kan bli her.