I Midt-Norge var det markeringer i Trondheim og på Værnes og Ørlandet fredag, 40 år etter Norge sendte sine første soldater til Unifil-operasjonen i Libanon.
Til Værnes garnison var 70 veteraner invitert. Godt over 50 møtte opp for å sine medaljer for innsatsen i Unifil-operasjonen i Libanon i perioden 1978-1998.
Terje Gulaker (60) var soldat i PKK-troppen (pansret personellkjøretøy) i Libanon i 1978-79 i den andre norske kontigenten som ble sendt. Han var 21 år og hadde jobbet og gått litt på skole etter at han gjorde ferdig førstegangstjenesten i 1976. Det var eventyrlysten som trakk ham tilbake til forsvaret - og et «håp om å kunne hjelpe til å lage litt fred».
– Men det er vel litt fåfengt. De slåss vel der nede enda, sier han.
– Hvordan var du forberedt på det som kom?
– Vi var nok ganske dårlig forberedt. Det er jo litt spesielt med tanke på at en flytter folk nedover som verken har skutt etter folk, eller blitt skutt etter. Men vi nordmenn er ikke redd for å hive oss rundt og ta utfordringene på strak arm, så det gikk jo veldig greit da.
Liker ikke unger med våpen
Gulaker opplevde selv å bli beskutt mange ganger, ofte når de var ute på patrulje om natta. Han var heller ikke langt unna da FN-soldaten Terje Reppen ble skutt i hodet. Reppen overlevde episoden, men fikk skader for livet.
– Det er en litt uvant opplevelse at folk vil deg så vondt, at de gjør det. Det er spesiell følelse. Men jeg var ung og taklet det bra. Vi hadde også veldig greie befal. Jeg har aldri hatt vonde drømmer, eller drømt om det. Om jeg har tatt noe skade vet jeg ikke, men det har gått veldig bra.
– Men det er ikke alle som har hatt det like greit etterpå?
– Nei, vi er forskjellige. En vet aldri på forhånd, hvordan folk reagerer når de står oppi striden. Men jeg lærte at du er mye sterkere enn du aner at du er.
– Hvordan var det å komme hjem til Norge etter endt tjeneste?
– Jeg har gode venner og familie rundt meg. Det gikk helt fint. Men jeg liker ikke når unger leker seg med våpen, det har jeg ikke sansen for. Det kan komme tilbake noe da, sier han.
– Hva med skytespillene som mange barn og unge spiller i dag?
– Det er ikke noe bra, absolutt ikke. Jeg har holdt meg unna våpen etter tjenesten, og har heller aldri vært på jakt, sier Gulaker.
Han har et langt yrkesliv bak seg i bilbransen, på Toyota Bilia i Trondheim, og bor på Hell sammen med kona.
Reiseoffiseren
Jorun Lundemo jobbet på billettkontoret til flyselskapet Braathens Safe på Værnes på 70-tallet. Mange av kollegene hennes var med i Heimevernet og snakket varmt om øvelser og samhold der. Hun ble nysgjerrig og meldte seg inn. På et kurs i Holtålen på 80-tallet var det en representant fra Unifil-styrkene til stede, og Lundemo søkte. I 1986 var hun 46 år og hadde to store barn. Med spesialkompetanse fra reiselivet gikk hun rett inn i rollen som reiseoffiser. Hun sørget for hjemreiser og feriereiser til alle de norske soldatene og offiserene. Med daglige samtaler på felttelefon til reisebyråer i Tel Aviv og Oslo, fikk hun gjort jobben. Lundemo tjenestegjorde i to kontigenter, og ble der i 13 måneder.
– Det var veldig stor reiselyst blant de norske, folk dro overalt.
– Men hvordan var det å komme fra trygge Norge, til en krigssone?
– Jeg tenkte faktisk ikke på det. Når folk spør om det ikke var farlig må jeg svare at jeg ikke vet, sier hun og smiler.
– Vi ble vant til skytinga, og lærte å kjenne hvor det kom fra og hvor det gikk hen. Vi hørte mye skudd, spesielt om nettene. Men vi sov godt. Det var mer unaturlig om det var stille, sier hun.
Hun synes det er stas å få anerkjennelse for jobben hun gjorde, og har fortsatt mange venner fra tida i Libanon - også blant sivilbefolkningen hun traff der.
–Jeg har vært på besøk i etterkant, men det var også mange som giftet seg med nordmenn, og som bor i Norge nå, forteller hun.
- Ble behandlet likt
I Trondheim ble 187 Libanon-veteraner smykket med medaljer. Blant dem Gerd Anny Gjengstø som tjenestegjorde i Sør-Libanon i 1986.
Kvinner ble omfattet av den allmenne verneplikten først i 2016, tretti år senere.
- Det var kjempefint å være kvinne i styrken. Vi ble behandlet likt som gutta, sier Gjengstø.
Hun var en del av verkstedkompaniet, men alltid bevæpnet med maskingeværet AG3.
Krigens farer gjorde samholdet ekstra sterkt, det er det hun husker best fra tiden i Libanon.
SE FLERE BILDER NEDERST I SAKEN
Gjengstø forteller at det libanesiske folket var vennlig og at enkelte av hennes norske medsoldater knyttet tette bånd til mennesker i landet.
- Noen har vært på opptil åtte reiser til landet i etterkant av tjenesten.
Hun ser på den fredsbevarende jobben de gjorde som meningsfull.
- Det var feil å trekke tilbake styrkene i 1998.
- Noe med det trønderske lynnet
Oberst Rune Gaustad skrøt av det trønderske bidraget til FN-styrken, fra scenen.
- Trondheim og Trøndelag har bidratt mye til Forsvaret generelt og utenlandsoperasjoner spesielt. Også er det noe med å være «treig trønder» - jeg tror et rolig lynne kan ha bidratt til å dempe gemytter mange steder i Libanon, sa han med glimt i øyet.
Han innrømmet at Forsvaret ikke fulgte opp hjemkomne soldater godt nok i perioden.
- Forsvaret har ikke alltid vært så flink til å ta vare på dere veteraner. Det har blit bedre de siste årene.