Splittelsen i regjeringen i håndteringen av asyl- og migrasjonspolitikken er oppsiktsvekkende. Den kolossale strømmen av flyktninger og asylsøkere markerer den største forskjellen mellom regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet. Det vil si; den viser at Frp står helt alene, uten støtte i regjeringen for øvrig og i Stortinget.LES FLERE KOMMENTERAR FRA HARRY B. A. STRAND HER

Frps strenge linje faller heller ikke i smak blant velgerne, som sist uke ga partiet en oppslutning på rundt ti prosent i gjennomsnitt på fire nasjonale kommunevalgsmålinger. Det er nesten på nivå med det siste lokalvalget, der partiet stupte med over seks prosentenheter, noe som var en katastrofe. Innvandring og asylpolitikk har i flere valgkamper vært en vinnersak for Frp. Nå fungerer det tydeligvis ikke, fordi krisen er så stor og viljen til å hjelpe større enn kanskje noen gang etter krigen.

Piggtråd, en lastebil full av lik og en treåring død på stranden. Bildene er sterke og sitter fast. Det er ikke mulig å reagere kaldt og kynisk, selv om politikken nødvendigvis må være rasjonell. Utenriksminister Børge Brende (H) varslet i helgen en milliard kroner ekstra til nødhjelp i nærområdene. Det er bra. Samtidig markerte han avstand fra Frps kritiske holdning her hjemme.

Utenriksministeren har havnet i dårlig selskap, men har sørget for å justere kursen i riktig retning. Han viser ekte engasjement og er løsningsorientert som om han fortsatt var i Røde Kors. Pengene og budskapet er som å demme opp mot Frps valgkampanje, der ikke minst partinestor Carl I. Hagen fortsatt er aktiv. I helgen gikk han hardt ut mot restauranter som gir gratis mat til fattige asylsøkere. Poenget var at de bare søkte egenreklame, og ikke var opptatt av bistand. - Tøv og tull, svarer restauranteierne.

Carl I. Hagen er ikke særlig populær i Frp-toppen lenger - noe som knapt kan overraske. Men han er ordførerkandidat i Oslo og bidrar til å forsterke et negativt og sterkt kritisk søkelys på flyktninger. Det skjules bak en human retorikk om hjelp i nærområdene, likestilling og kamp mot mafiametoder.

De to regjeringspartiene har gått hver sin vei for å løse flyktningkatastrofen. Høyre er motvillig blitt med på en kurs Stortinget har vedtatt, med Arbeiderpartiet i spissen. Frp har sagt nei og stemt imot, og Frp-lederen fastholdt så sent som i helgen oppfordringen om kommunal boikott av vedtaket om å ta imot 8000 flere syriske flyktninger over tre år.

Ser vi bort fra symbolsakene, var det særlig to saker Frp kunne profilere seg på i denne valgkampen: Bompenger og flyktninger. Nå blinker veibommene over alt. Dermed var det bare flyktninger som kunne løftes frem og bli partiets viktigste sak. Senere er det blitt den avgjort viktigste saken for alle.

Frp-toppene gikk inn i valgkampen med rett sak, men med et budskap stikk i strid med folkemeningen de ofte fanger bedre enn andre. Viljen til å hjelpe overgår nå mye av det vi før har sett, med en frivillig bistand over alle grenser, noe som påvirker kommunene som er i tvil. Snart kan vi kanskje snakke om en norsk dugnad for bistand til flyktningene.

Lokalvalget kan bli som en folkeavstemning om innvandring, slik Frp tok til orde for i sommer. Men den blir neppe slik Frp hadde sett for seg.