Fremdeles store helseforskjeller blant barn i Norge

Ti år etter at en nasjonal strategi ble igangsatt for å bedre barns helse, er forskjellene ennå store mellom ulike grupper. Helse og velferd påvirkes sterkt av foreldrenes inntekts- og utdanningsnivå.

- Vi har et betydelig forbedringspotensial, sier områdedirektør Knut-Inge Klepp i FHI. 

Saken oppdateres.

Folkehelseinstituttets (FHI) rapport «Barn, miljø og helse: Risiko- og helsefremmende faktorer» sammenholder data om barns oppvekst og levekår, skader og ulykker, fysiske miljøfaktorer, overvekt og atferd. Her kommer det tydelig fram hvordan sosiale ulikheter, som foreldrenes inntekt og utdanning, manifesterer seg for barn allerede i ung alder:

– I et såpass egalitært samfunn som Norge, med en rekke velferdstjenester som i utgangspunktet er gratis og for alle barn, skulle man tro at forskjellene skulle være små. Men selv her får vi altså disse forskjellene. Vi har et betydelig forbedringspotensial, sier områdedirektør Knut-Inge Klepp for fysisk og psykisk helse i FHI til NTB.

Klepp legger fram rapporten mandag, sammen med FHI-direktør Camilla Stoltenberg.

Utsatte innvandrere

Rundt 1 av 11 barn vokser opp i et hjem med vedvarende lav inntekt. Årsaken kan være uføretrygd, arbeidsledighet og såkalt svak yrkestilknytning hos foreldrene, inkludert lavt utdanningsnivå. Andelen barn og unge med arbeidsledige foreldre er generelt lav, men høyere hos barn med innvandrerforeldre. Barn med innvandrerbakgrunn er for øvrig sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen, og utgjør nå over halvparten av alle barn i økonomisk utsatte familier.

Rapporten viser at barna i lavinntektsgruppen i større grad risikerer overvekt, fysisk inaktivitet, usunt kosthold og bruk av tobakk og rusmidler. Det blir også nevnt at man internasjonalt har sett at sosioøkonomisk status også har betydning for skader og ulykker, og det er grunn til å tro at dette også gjelder i Norge.

Alt er mulig

FHI påpeker at mye kan gjøres med tiltak som gjelder alle, heller enn å rette pekefingeren mot foreldrene og legge skylden der.

– Internasjonal forskning viser at universelle tiltak er viktig. For eksempel brukes den nordiske velferdsmodellen, med høy grad av omfordeling av inntekt og tilgang til barnehage og skole av god kvalitet, som eksempel på utjevning som fungerer, sier Klepp.

Flere andre tiltak er prøvd ut i Norge, med ulik suksess.

– Tiltak som krever foreldrebetaling gjør ofte at tilbudene ikke treffer likt og øker dermed forskjellene blant barna, heller enn å jevne ut. Tiltak som baserer seg på å gi råd og undervisning kan også øke ulikheter, fordi foreldre med høyere utdanning og ressurser bedre klarer å benytte seg av slikt. Det som faktisk hjelper er strukturelle virkemidler, som omfordeling av inntekt, prisregulering, fysisk tilrettelegging, lover og regler. Slike tiltak virker utjevnende fordi de når og gjelder alle.

Mye å tjene

Verdens helseorganisasjon (WHO) har tidligere påpekt at selv enorme sosiale ulikheter innen global helse er mulig å redusere i løpet av én generasjon, forutsatt at verdenssamfunnet går målrettet inn for det. Dermed mener FHI det er godt mulig i Norge, med relativt små forskjeller og liten befolkning, å få en god endring.

Klepp mener det burde motivere at tiltak vil ha effekt på så mange plan:

– En ting er den reelle, positive effekten for barn der og da, men det er også sentralt hvilke mønstre man tar med seg inn i voksenlivet. (

På forsiden nå