En frisk stemme har stilnet. Per Fugelli måtte til slutt gi tapt for kreften. Han ble 73 år gammel.

Fugelli ble født i Stavanger 7. desember 1943. Han har utgitt og vært medforfatter av nesten 50 bøker. Onsdag morgen døde han på familiens landsted på Jæren, med sine nærmeste rundt seg.

– Han har hatt det fint, med hverdager som gikk opp i pluss, helt fram til for tre dager siden, da han brått ble verre. Den aller siste fasen varte ikke så lenge, og det var noe han håpet på, skriver hans sønn Aksel Fugelli på Facebook.

Siste dans

Debattanten, forfatteren og professoren i sosialmedisin var åpen om sin mangeårige kamp mot sykdommen. Han fikk kreftbeskjeden i 2009, og i februar 2016 fortalte han at han ikke hadde lenge igjen å leve.

–Nå kommer siste dans, jeg har fått påvist mange kreftsvulster i begge lungene og jeg har blitt enig med legene om at vi gjør ingenting. Ingen cellegift eller operasjon, jeg skifter målestokk og tenker at nå handler det om å gjøre siste delen av livet mitt så godt som mulig sammen med de jeg er glad i, sa Fugelli til TV 2.

I en kronikk i Aftenposten i august 2017 uttrykte han ydmykhet og takknemlighet og slo fast at Norge er verdens beste land å leve i.

– Norge er også verdens beste land å dø i. Hvorfor? Av to grunner: Livet og etterlivet. Å bli født til liv i Norge, er å vinne i historiens og geografiens lotteri. Å dø er mindre ille når du har levd godt i et fredelig og rettferdig samfunn. Når du skal dø, er du opptatt av etterlivet – til dem du er glad i. Det er lettere å dø, når du vet at kjæresten din, ungene dine og barnebarna skal leve videre i Velferdsstaten Norge, skrev Fugelli.

Fugelli: - Livet er en kronisk sykdom som bare døden kan helbrede oss for

Skarp debattant

Selv om det først var i de siste årene av sitt liv at han virkelig ble allemannseie, var Fugelli en aktiv samfunnsdebattant i årtier. Han var blant annet en av de argeste motstandere av røykeloven. Akkurat det angret han på i ettertid:

–Den angrer jeg på. Den var ubetenksom. Sånn er det vel med oss alle at vi opp gjennom et liv i god mening inntar et standpunkt vi innser etterpå var feil, sa Fugelli til P4 i 2014. Men han mente samtidig at røykerne ikke måtte herses med eller plasseres i skammekroken.

Mannen med den karakteristiske tversoversløyfen var glad i en skarp debatt.

–Jeg har alltid vært jævla glad i rabalder......Skarp debatt er atskillig sunnere enn denne lunkne rabarbrasuppa med sukker på som vi får servert hele tida. Den luller oss bare inn i likegyldig halvsøvn, sa han i et intervju med Dagbladet.

Den samfunnsengasjerte professoren var bekymret for norsk asylpolitikk og for at Frp kom i regjering. Han mente at Frp skaper et kronisk negativt bilde av dem som får opphold i Norge, og ødelegger alle muligheter for god integrering.

Fritt ords pris

I 2013 fikk han Fritt ord-prisen for å «ha gitt en stemme til de kreftsyke». Juryen la vekt på at han med klokskap og raushet hadde rettet oppmerksomheten mot vår frykt for å snakke om døden og fortrengningen av den. Om dette har han blant annet skrevet i boken «Døden, skal vi danse?", som kom i 2010.

Da Fugelli tok fatt på livets siste dans sa han at han ikke var redd for døden, men at han fikk anfall av tristhet når han tenkte på at han skal forlate livet.

–Jeg er jo så jævla glad i livet, sa han.

Han var en klar stemme mot vår tids prestasjonssamfunn:

–Vi legger målene for helse og lykke så langt borte at vi aldri når dem. Vi løper på melkesyre mot glansbildene – og får sure og stive liv, skrev professoren.

Han ga gjerne råd for et godt liv:

– Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan og le av resten – og vi må gi mer faen, var en av hans resepter.

På forsiden av Lancet

Hans visdomsord fant veien langt utover landets grenser. I februar 2016 preget et sitat fra en av hans taler forsiden på det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet:

«Kolleger, jeg har ingen Gud, men jeg har helgener, de evige verdiene i medisin: gjør godt, vær rettferdig, respekter naturen.»

Per Fugelli var født i Stavanger 7. desember 1943. Han startet sin legekarriere i Lofoten, der han var distriktslege på Værøy og Røst, og han var også lege i Porsanger i Finnmark. Fra 1984 til 1992 var han professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen, og fra 1992 var han professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo.