Over 150 000 mennesker i Norge har Hansen, Johansen eller Olsen som etternavn. Men om navneforskerne får rett så vil dette tallet krympe betrakelig i årene som kommer. Stadig flere av oss tar eller får etternavnet vårt fra en gård eller et sted. Noe som i klartekst betyr at - sen-endingene er i ferd med å miste fotfeste i den norske navneparken, skriver forskning.no i dag.
Patronymene forsvinner
Samtidig som stadig flere velger å ha et mer stedsbundet etternavn, krymper de tradisjonelle patronymene (gresk uttrykk der pater betyr far; eks.: Johansen/Johanson = sønn av Johan).
- Trolig er det rekord i Europa når så mange som to tredeler av alle nordmenn har navnet sitt etter en gård, sier navneekspert Olav Veka som står bak boken «Norsk etternamnleksikon».
Veka sier at det kun er Finland som kan sammenlignes med «gårdsnavns-tradisjonen» som nå Norge topper statistikken med.
- Det finnes nå antakeligvis bare 20 prosent nordmenn igjen som har et patronym som etternavn.
Dramatisk tilbakegang
Navneforskeren mener at det finnes omlag 1400 patronymer i Norge. Av disse finnes det nå omlag 50 000 som bærer navnet Hansen sammenlignet med 63 823 i 1994.
Dette paradigmeskiftet i norske etternavn betyr at en gammel tradisjon her i landet med bruk av patronymer er i ferd med dø ut.
- Dette er en ganske så dramatisk tilbakegang, sier Veka. – Tatt i betraktning at folketallet i Norge har økt nokså mye de siste årene, er tilbakegangen enda større en den kan se ut som.
Stadig mer populært å ta navn fra familiegården flere generasjoner tilbake
Navnene som nå er i ferd med å overta for patronymene er gårdsnavn. Dette er navn hentet fra hjemstedet eller gården som slekta kan spores tilbake til. Det finnes over 50 000 slike gårdsnavn i Norge og i tillegg så kan alt av natur også brukes til etternavn, opplyser Veka. Dette inkluderer navn og ord som vik, strand, bekk, hjell, fjell og fjord.
Forskning viser at når folk gifter seg så er det som oftest de med et patronym som i størst grad ønsker å skifte etternavn.
- Når Olav Hansen gifter seg med Nina Dagestad (gårdsnavn fra Voss) vil ekteparet gjerne velge Dagestad som felles etternavn, sier Veka.
Påbudt med slektsnavn først i 1923
Men slektsnavn har ikke alltid vært like vanlig her i Norge. Det var først i 1923 at det ble påbudt å ha et slektsnavn her i landet. Veka opplyser at det i tidligere tider slett ikke var vanlig at alle hadde et etternavn. Og når behovet var det så ble det som oftest klistret et patronym til navnet. På den måten ble sønn og datter til Gunder gjerne kalt Gunderson eller Gundersdotter. Dette navnet fulgte gjerne med på lasset da sønnen og datteren til Gunder igjen fikk sine egne barn.
Ornamentale navn
I vår naboland så har tradisjonen vært en ganske annen. I Tyskland så var det mer vanlig at et etternavn ble hentet fra det yrket personen hadde. På den måten finnes det i dag en mengde med Müller ( møller), Schröder ( skredder) og Bauer ( bonde) i Tyskland.
I Sverige var det mer vanlig med ornamentale navn eller kunstneristiske navn som gjerne hadde en litt forfinet klang. Det er derfor vi i Sverige ofte finner navn som Rosenvinge, Ekblad og Løfgren.
Patronym-tradisjonen per i dag står sterkest på Island. Der har 90 prosent av befolkningen et -son eller -dottir -navn. Noe som gjør at telefonlister må alfabetiseres etter fornavn.
Å?
Når det gjelder nordmenn og fornavn er situasjonen en helt annen. Her vil vi helst gi barna våre navn som klinger godt internasjonalt, og bruken av Æ, Ø og Å er i ferd med å forsvinne helt i navnevalg. Kun Håkon står igjen, men også denne står i fare for å forsvinne.
Bokstaven Å i Norge er stikk i strid med hva de fleste tror en nyvinning i språket. Bokstaven er nemlig bare hundre år gammel og kom inn i det norske alfabetet i 1917.
Navneekspert Jørgen Ouren i Statistisk Sentralbyrå sier at selve lyden av Å har vi hatt siden vikingtiden, men at skrivemåten helt fram til starten av forrige århundre var den danske Aa.
- Nedgangen i bruk av bokstaven «Å» i norske personnavn handler først og fremst om én ting, nemlig at navnet Åse ikke lenger er populært, sier Ouren. - Men dette er en naturlig utvikling. Slike navn har en tendens til å komme tilbake igjen.
Ouren påpeker at det neppe skjer med det første. Et populært navn har gjerne en «hvileperiode» på 120 år før det dukker opp igjen.
Men Å-en i trøndersk språk og kultur henger fortsatt med. Noe som fikk oss til å tenke på denne gamle trønderskrøna:
To smågutter vandret hjemover fra sin første skoledag. En snill, gammel dame stanser dem og spør hvilken klasse de er kommet i.
- Æ e i A æ, svarer den ene gutten.
- En du da, gutten min?
- Å, æ e i A æ å.