Gilbert ville kjempe for Israel

Mads Gilbert har vært en ekte israelvenn. I 1967 vervet han seg til tjeneste for et Israel i krig.

Saken oppdateres.

Som takk er det plantet et tre med hans navn inngravert på metallplate i Israel. Heng med, og du skal få vite mer.

Han kommer hastende inn lobbyen på Radisson SAS ved Slottsparken i Oslo tirsdag kveld. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har nettopp gitt slipp på ham. 61-åringen har et fast håndtrykk, ser yngre ut enn alderen tilsier. Med ansiktstrekk som gjør han snarlik skuespiller Michael Douglas. Kroppsbevegelsene er kjappe, smidige. Legen er sporty kledd. Olabukse, kakiskjorte og utenpå den en røff svart jakke. Gilbert insisterer på at portrettintervjuet må skje nede i lobbyen.

- Det er et jævlig rot oppe på rommet.

De tilmålte to timene for et intervju har blitt til én time og tyve minutter. På slaget 18.00 må han være et helt annet sted i Oslo: Velkommen-hjem-middagen med familien er allerede utsatt en time.

Fuktig aften

Siden han våknet morgenen tredje juledag til en tekstmelding på mobilen, og frem til han nå sitter tilbakelent i skaistolen i hotelllobbyen, har det i realiteten gått i ett for Mads Gilbert. I innboksen blinket en melding med ordlyden: «Nå braker det løs. Hva gjør du?».

Kvelden i forveien hadde vært fuktig. Han hadde vært med sine to døtre på byen i Tromsø. Tekstmeldingen fra journalist Fredrik Græsvik i TV 2, sammenholdt med egne opplevelser fra Gaza i begynnelsen av desember, tilsa at dette kom til å bli stygt. De neste tre timene tilbrakte Gilbert foran pc-n i bare underbuksa. Han oppdaterte seg på situasjonen i Gaza. Allerede da hadde han begynt å tenke på hvem han ville ha med seg. Da telefonen kom fra ledelsen i Norwac (The Norwegian Aid Committee) med spørsmål om han kunne dra, opplevde han det som en lettelse. Nyttårsaften var Mads Gilbert og kollega Erik Fosse på plass i Shifa Hospital i Gaza by, klare til å yte medisinsk hjelp og moralsk støtte til sine palestinske venner og kolleger. Innreisen var mulig ved hjelp fra norsk UD som bidro til at egyptiske myndigheter åpnet porten til Gaza.

Helvete på jord

Det ble 11 døgn i operasjonsstuer på Shifa – omgitt av palestinsk blod, lidelse, død og fortvilelse. Forårsaket av israelske bomber, raketter og bakkestyrker. Gilbert unnet seg en søvnrasjon på i underkant av fire timer per natt.

- Vi ble vitner til menneskelige tragedier og lidelser av et slikt omfang at dere skal være glade for at dere ikke har fått oppleve det det med egne øyne. Det var et helvete på jord, sier Mads Gilbert om sine inntrykk. Fredag morgen skal tapstallene ha passert 1105 palestinere, mens 13 israelere har lidd samme skjebne !etter at israelerne innledet angrepene på Gazastripen 27. desember.

Mens internasjonale medier ble nektet adgang til Gaza, skal Gilbert og Fosse ha vært de eneste utlendingene fra Vesten som oppholdt seg i Gaza. De ble dermed viktige kilder for norske journalister og for toneangivende internasjonale medier som CNN, BBC og Al Jazeera. De ble omtalt som legereporterne.

Språksikker

Mellom operasjoner og rapportering til media snekret Fosse og Gilbert sammen en artikkel om hvilke type skader som kom inn. Artikkelen er nå antatt av det anerkjente medisinske tidsskriftet «The Lancet».

- Det kommer til å bli et jævlig oppstyr, forsikrer Mads Gilbert.

Under intervjuet i hotellobbyen ringer mobilen hans i ett sett.

- Franske kanal 24, forklarer Gilbert.

- De skal ha meg med på direkten.

Han begynner å snakke flytende fransk. I løpet av samtalen blir det klart at selve intervjuet skal skje på engelsk. Hurtig og språksikkert redegjør han for hvilke typer skader ofrene fra krigen i Gaza kom inn med på Shifa-sykehuset. Og at han etter egne vurderinger mener israelerne kan ha brukt såkalte dime-våpen, granater som brukes i tettbygde strøk. Et våpen som inneholder wolfram og som skaper en voldsom trykkbølge med det resultat at kroppsdeler blir revet av.

I tillegg til engelsk og fransk snakker han også tysk flytende. Dessuten «hakker» han litt på et par andre språk, men det får jeg ikke lov å skrive. Selvskryt ligger ikke for Gilbert.

–.Jeg angrer på at jeg ikke lærte meg arabisk da jeg jobbet over tid i Midtøsten.

Oser energi

Det oser energi og engasjement av Mads Gilbert. Få om noen nordmenn har sett mer død, lidelse og fordervelse enn mannen som sitter der og banker fingertupper i glassbordet når han vil ha frem et viktig poeng. Siden han dro ut i tjeneste som solidaritetsdoktor første gang i 1981 – den gang til Beirut – har han rykket ut for å hjelpe krigsskadde i land som Angola, Kurdistan, Afghanistan, Burma og Kambodsja. Han har forhåpentligvis ikke tall på hvor mange liv som har ebbet ut av hendene hans. Men han er nok også blant de legene i Norge som har vært med på å redde flest liv.

- Livet er en hundre prosent dødelig tilstand. I norrøn mytologi heter det at det er en fin ting å dø i kamp, ikke på sotteseng.

Om han selv får reaksjoner og psykiske arr etter opplevelsene? Mads Gilbert setter de blå øynene i meg.

- Du kan ikke uberørt gå rundt blant unger som du har måttet gi opp å redde og som nå ligger der døde. Det er klart jeg får en reaksjon. Men jeg er ikke redd for den.

- Hvordan vil din reaksjon bli?

- Jeg er ikke opptatt av å snakke om det. Jeg vet hvordan den blir, og jeg har kontroll på den, sier Mads Gilbert.

Den karakteristiske skarre-r-en gir ordene en ekstra snert: Slike spørsmål hører inn under den private sfære for 61-åringen.

Privat er privat

Det Gilbert definerer inn under sin private sfære, forblir der. Den verbale mitraljøsa blir derfor ordknapp når privatlivet blir temabringes inn i intervjuet. Men litt gir han. At han har to døtre. Siri (31), ferdig utdannet lege til våren, og Anna Engell (27) med yrke miljøvernkonsulent. Og om sin egen oppvekst i Oslo, født i juni 1947. Der livet startet i en ettromsleilighet i Kirkeveien hvor familien på fire – mor, far, storesøster Sidsel og Mads – bodde sammen med den elskelige mormoren. Familien flyttet til Lambertseter da Mads var ti år. Familien hadde i mellomtiden blitt til fem. Lillebror Petter kom til i mai 1955. Da Mads begynte på gymnaset, Oslo katedralskole, var familiens bosted Majorstua.

- Jeg har vokst opp i et veldig politisk hjem, med mye diskusjoner. Det var høyt under taket. Foreldrene mine var godt orientert om verden.

Far er meget belest (lever i beste velgående, heter også Mads Fredrik og mottar sms-er som er myntet på sønnen og som videresendes av 87-åringen).

- Far var med i Amnesty. Mor var sykepleier av yrke. Hun døde rett før jul – over 90 år gammel. Det var trist. Men vi hadde en fin avskjed. Hun var en stor inspirasjonskilde, lærte meg til å tenke kritisk, til å bli bevisst det å velge side for de svake.

Etter endt gymnas var Mads bestemt på at han enten skulle bli veterinær eller forstmann. Han hevder selv han var litt slapp på gymnaset. Men han kom inn på begge studiene.

- Jeg slo krone og mynt. Det ble veterinærhøyskolen i Oslo. Der var det mest fokus på kjøttvekt og fôromkostninger, ikke så mye på humanitet.

Ulykke endret utdanning

Så ble lillebror Petter skadd i en trafikkulykke og havnet på Ullevål sykehus. Møtet med sykehuset fikk Mads Gilbert til å bestemme seg for å endre yrkesvalg. Han gikk rett fra Ullevål til veterinærhøyskolen og meldte seg av. Da hadde han gått over ett og et halvt år på studiet.

Han fikk jobb som tilkallingshjelp på Ullevål sykehus, var der ett års tid.

- Jeg vasket rumper og så hvordan sykehuset fungerte.

I mellomtiden hadde han tjent opp nok poeng til å komme inn på medisinstudiet i Oslo og startet direkte på andreåret.

Alpint og kajakk

Våren 1973 var han ferdig utdannet lege. Han fikk sommerjobb i Tromsø midtveis i legestudiet.

- Da jeg kom til Nord-Norge og Tromsø fikk jeg en intens følelse av å ha kommet hjem. Naturen, landskapet, frodigheten og den fornemmelsen at folk tok meg for den jeg var, grep meg.

Han valgte Lofoten for sin turnus. Deretter Karlsøy i ett år som primærlege. På samme sted var bestefaren i sin tid distriktslege.

Mads Gilbert begynner å synge på nei til EU-sangen «Karlsøy i Troms». Mads Gilbert har sitt Ferieparadiset er ei øy i havgapet i Karlsøy. Naturen i nord har kanskje vært til inspirasjon for å holde seg i form: Fyren driver kajakkpadling på sommerstid. Vinterstid er det toppturer – gjerne i og rundt Lyngsalpene i Troms. Og telemarkkjøring.

Jernbinder

I 1976 startet han på anestesiavdelingen på Regionsykehuset i Tromsø. Men med sitt daværende medlemskap i AKP (m-l) medførte det krav om selvproletarisering. Akademikeren Gilbert prøvde å bli brannmann, et tradisjonsrikt arbeiderklasseyrke. Søknaden hans skal ha blitt forkastet i et lukket møte, til tross for at han var innstilt som nummer én av både brannsjef og fagforening i Tromsø. Overkvalifisert, ble det hevdet. Gilbert selv har kalt det et politisk yrkesforbud. Det ble i stedet ett år som jernbinder før han avsluttet proletariseringsprosjektet og vendte tilbake til sykehuset.

Han er medlem av Rød Valgallianse/Rødt, har sittet i tre perioder i Troms fylkesting. Det sies at da han labbet opp på talerstolen en gang i bare sokkelesten ble det påpekt som noe upassende.

Når jeg vil dreie intervjuet penses over på hans egen familie, blir han igjen avmålt. Forteller at dette ikke har noen interesse. Fokus må være det som skjer i Gaza. Men erkjenner at hans to døtre og de to barnebarna er de viktigste i livet hans. Døtrenes mødre vil han ikke snakke om.

- Jeg har gode relasjoner til alle som har stått meg nær.

- Jeg er seriesingel, svarer han på direkte spørsmål om sivilstatus.

Treet i Israel

Navnet Gilbert er av gammel, fransk hugenottfamilie. Hugenottene var en religiøs bevegelse, kontroversielle – en slags liberale opprørere. Det var som 19-åring Mads ble revolusjonær. Han var akkurat ferdig med gymnaset. EU-kampen og motstanden mot Vietnamkrigen opptok tenåringen. Han ble aktivist i solidaritetskomiteen for Vietnam.

I 1967 gjorde Mads Gilbert et valg som i dag må sies å være en skjebnens ironi: Mannen som de siste ukene har talt Israel midt imot og blitt hørt av internasjonale medier, meldte seg som frivillig på israelernes side under seksdagerskrigen. Krigen ble innledet med at Israel 5. juni 1967 angrep de tilgrensende araberstatene etter en blokade. Hele Sinaihalvøya, Gaza og Vestbredden ble okkupert av den israelske hæren. Unge Gilbert, som da gikk på veterinærhøyskolen, troppet opp på den israelske ambassaden og meldte seg som frivillig.

- Den gang så jeg på Israel som et lite og tappert land – omgitt av svartmuskede arabere, ler mannen i stolen.

- Vi skulle avløse de på kibbutz som skulle ut og slåss. En venninne av søsteren min, Ebba Wergeland, sentral i Palestinakomiteen, ringte meg. Hun sa: «Jeg tror vi to må ha en samtale».

Samtalen ble lang.

- Hun fortalte hva som skjedde der nede. Jeg hadde ikke forstått noen ting. Deretter skrev jeg brev til ambassaden om at jeg ikke ønsket å delta. Ett år etterpå fikk jeg et brev i retur fra den israelske ambassaden, der det sto at det var plantet et tre i Israel med mitt navn på, inngravert i metallplate. Det var som takk for at jeg hadde meldt meg som frivillig, sier Gilbert.

Lærte av Gro

61-åringen fnyser av kritikerne som har hevdet at han og Fosse hadde en politisk agenda med sin ekspedisjon til Gaza, og at de fikk slippe ukritisk til i norske og internasjonale medier.

- Det er viktig at vi som leger tør å åpne kjeften. Som lege skal du kunne sette sprøyter, men du skal også rapportere hva som er årsak til de sykdomsskapende samfunnsforholdene. Gjør du ikke det, er du ingen doktor. Jeg har lært av mine lærere. Blant dem Gro Harlem Brundtland. Hun var opptatt av sammenhengen mellom levekår og helse, at det er en viktig del av legegjerningen.

Han er i ferd med å snakke seg varm på det altoverskyggende temaet i livet hans akkurat nå – krigen i Gaza:

- Hvorfor har ikke israelerne lært av sin nære historie? Hvorfor gjennomfører de dette undermenneskeprosjektet mot palestinerne?

Mannen i stolen ser på klokka. Intervjuet er slutt. Fingertuppenes bombardement mot bordplaten opphører. Han haster ut. Vi hører en høy plystrelyd. Idet vi kommer ut, setter Mads Gilbert seg inn i en drosje og forsvinner ut i oslonatten...!

 
        
            (Foto: MARIANN DYBDAHL)

  Foto: MARIANN DYBDAHL

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå