Det heter ikke vi nå lenger

Hun måler oss med blikket, avgir et profesjonelt smil og sier: - Jeg har noen bukser som kan passe.

Saken oppdateres.

Hun er i takt med tidens talemåter. For ikke fryktelig lenge siden brukte vi andre ord.

«Det heiter ikkje: eg - no lenger.

Heretter heiter det: vi.»

Slik skrev vår fine lyriker Halldis Moren Vesaas i diktet Tung tids tale, som ble utgitt i 1945. Det var en tid for vi-følelse. Den var grunnlaget for gjenoppbyggingen av landet.

Nå heter det ikke vi lenger. Nå heter det nesten bare jeg. Som for eksempel i den trendy ungdomsbutikken. Den unge butikkdamen (det heter ikke det lenger) med bar navle under den korte genseren, geleider oss bort til et stativ med bukser. Det er min unge sønn som skal ha nye klær.

- JEG har? Det er vel ikke hun som eier butikken, tenker fortidslevningen av en mor. Her er det minst fem jeg som selger klær for samme kjede.

Jeg-orienteringen brer seg. Slik er det i klesbutikker, særlig de som henvender seg til unge mennesker. Men også i andre bransjer møter kunden det samme: - Jeg kan vise deg et bra digitalkamera. Jeg har den beste mikrobølgeovnen. I restauranten kan det være vi som har laget den fancy maten, mens det er jeg som anbefaler vinene. I de nye kunnskaps- og IT-bedriftene høres kravet fra arbeidslederen: - Jeg vil ha den jobben gjort. Tidligere var det bare autoritære gamle sjefer som uttrykte seg slik. Nå faller det naturlig også for moderne, yngre sjefer.

Jeg trer stadig klarere frem. Vi forsvinner i solnedgangen. Det store bakteppet er individualismens seier over kollektivet, individualiseringen som gjør oss sterkere og tydeligere som enkeltpersoner, men som også kan gjøre oss mer sårbare.

Vi kan mimre om fellesskapet og solidariteten, og som Odd Børretzen lure på hvor Einar Gerhardsen ble av, sammen med alle anorakkene. Vi kan kritisere glasurgenerasjonen for å være en gjeng bortskjemte unger med altfor store ego. De er fremtidens sjefer, mødre og fedre.

Det forsvunne Vi er et resultat av en lang utvikling i arbeids- og samfunnslivet. Denne utviklingen har noen positive sider. En person som sier «Jeg har og jeg vil» på jobben, virker som en ansvarlig og selvstendig person, som vil gjøre en best mulig jobb. Det kan være bra for den videre karrieren, men kan også komme virksomheten til gode.

Som forbrukere vil vi ha jevnbyrdige relasjoner. Vi vil ha full oppmerksomhet om oss selv og den varen eller tjenesten vi er ute etter. Får vi ikke det, går vi bare til konkurrenten. Dem er det mange av i et samfunn som dyrker valgfriheten. Vi krever å bli møtt av en person, ikke et diffust vi.

Den som skal gjøre jobben, kan ikke gjemme seg i kollektivet. Det er min innsats som teller, det gjør arbeidet utfordrende og spennende. Når det er din egen kunnskap, kompetanse og egenskaper som er arbeidsressursen, blir du svært synlig, men også sårbar. Det blir lettere å føle at man kommer til kort som person enn det var for den som stod ved samlebåndet.

Lojalitetsbånd til arbeidsplassen svekkes, kanskje også til kolleger. Særlig i nye næringer er det blitt mindre vanlig å fagorganisere seg. Vi får medarbeidere som setter sine egne behov foran alle andres. Det er ikke lenger spørsmål om hva jeg kan gjøre for bedriften, men hva bedriften kan gjøre for meg, med en omskrivning av en berømt uttalelse av president John F. Kennedy.

Den nye typen selvhevdende, ofte ambisiøse og dyktige medarbeidere, er en stor utfordring for arbeidsgiverne.

De unge vet hva de er verdt, de stiller krav og vil ha tilbakemeldinger og utfordringer. De vil ha alt tilrettelagt for seg. - De kan være krevende inntil det irriterende, skriver en forsker i boka «Kompetansegullet @ det nye arbeidsliv».

Det er kunnskapssamfunnet og den teknologiske utviklingen som har gitt oss denne nye typen medarbeidere. De krever å bli verdsatt som skolerte, selvstendige og unike individer. De er kompetansegullet, vår tids gullunger.

De er sin egen merkevare, og selger sin hjerne og engasjement til arbeidsgiveren. De livslange arbeidsforhold er snart en saga blott. Når anledningen byr seg, hopper gullungene over til konkurrenten, hvis de får bedre betingelser der. En dansk undersøkelse viste at ungdom mellom 18-27 år hadde én stor interesse - sin egen personlige utvikling.

De vil gjøre karriere. Da teller bare hva jeg er god for, hvordan jeg blir oppfattet, hva jeg får de andre til å gjøre. Den jobben mine medarbeidere gjør, den gjør de for meg. Det er ikke nødvendigvis en bevisst tanke hos den dyktige gullungen, men den ligger under som en premiss for mye av det som skjer i arbeidslivet.

Som eldre medarbeidere reagerer vi på slikt. Vi identifiserer oss gjerne med arbeidsplassen vår, og vi har kanskje jobbet der så lenge at vi knapt tør innrømme det overfor våre unge, mobile kolleger. Vi vil gjerne gjøre jobben så godt som mulig, ikke av lojalitet til sjefen, men for den virksomheten vi er en del av. Vi reagerer mot å bli redskaper for ambisiøse mennesker, og stritter imot å bli steiner de står på for å nå sine egne mål.

Men det finnes krefter mot jeg-strømmen. Hvem har vel hørt en blåkledd Rema-mann si: - JEG har ikke bananer! Der i gården heter det vi, og det kommer av seg selv, i følge en Rema-leder uten tittel. - Vi jobber jo med lagånd og vi-følelse. Det er kjeden blitt stor på.

Rosenborg har gjort samhandling til sin styrke, her gjelder det å spille hverandre god. I flere bransjer er teamarbeid og åpne løsninger i skuddet. Vi skal samarbeide, og det skal samtidig være plass for at enkeltindividet kan utfolde seg.

Vi kjøpte den buksa jenta med den bare navlen fant frem. Og her sitter jeg og skriver. Det store VI er forsvunnet også

fra spaltene. Nå er vi jeg, alle sammen.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå