Bare menn står på sokkel

Viktige karer kikker ned på oss fra sine opphøyde sokler. Ingen kvinner i Trondheims tusenårige historie har fått en slik posisjon.

Saken oppdateres.



Kvinner er ikke funnet verdig å bli foreviget som statue på linje med de fremstående mennene som pryder parker og plasser. Er det mangel på kandidater som gjør at historiske kvinner ikke er blant byens statuer? De kvinnestatuene som finnes, er med ett unntak av kvinner som aldri har eksistert. Mannsstatuer har identitet. De symboliserer alltid makt, heltemot og kraft.

Trondheim har mange flotte statuer fra ulike tidsepoker og i ulike stilarter, laget av dyktige kunstnere. De er byens felles familiealbum over viktige personligheter. Statuene sementerer ulike epokers verdier og historiesyn. Kvinner har stort sett vært fraværende i historiebøkene. Derfor er det ikke uventet at det er menn som er blitt hedret. Men selv ikke etter 1970-tallet med økt bevissthet om kvinners innsats i samfunnslivet, ble de forfremmet til evigheten på en statue. Slik gir vi ettertiden et skjevt bilde av vår historie.

Den fremste mannen på sokkel er byens grunnlegger Olav Tryggvason. Ved Vår Frue kirke poserer sjøhelten Peter Wessel Tordenskiold, i Ila-parken står kong Sverre høyreist i fremstavnen på sitt skip. Kong Haakon troner rank som en tinnsoldat mot Prinsens gate. Leiv Eiriksson skuer mot Fosen fra sin plass ved Pirbadet. Det er mange andre menn å se opp til, som Ap-høvdingen Johan Nygaardsvold og stadsingeniør Dahl, mens kong Olav ser ut som en godslig bestefar i Stiftsgårdsparken. Vi har også statuer som symboliserer mannemyter. Den siste viking står høyreist i Ravnkloa, Krigsseilermonumentet fremstiller heltemodige sjømenn. Det er ikke vanlig å få reist en statue av seg mens man ennå er i levende live, men det fikk Hjallis. Stjernen svulmer med sine skøyteløperlår på oppløpssiden ved Mercursenteret.

Statuer har ulik funksjon i ulike perioder. Fra slutten av 1800-tallet var det å styrke den nasjonale selvbevisstheten. I etterkrigstiden fikk krigsheltene, motstandsmennene og kong Haakon sine minnesmerker, deretter ble det mer vanlig med skulpturer av barn og dyr. De abstrakte monumentene er i dag vanlige, de naturalistiske statuene er blitt sjeldnere. I Trondheim har det ofte vært ildsjeler, enkeltpersoner og organisasjoner som har kjempet frem minnesmerker over kjente personer. Advokat Terje Herrem har i årevis slåss for å få reist en statue av visedikter og NRK-medarbeider Otto Nielsen på Gamle Bybro. Nå har Herrem gitt opp. Kanskje han skulle prøve seg med en dame i stedet?

Kvinnestatuer finnes, selv i Trondheim. Vi har den frodige Torgkona, Go'dagen som hun egentlig heter, den trygge mor og hennes barn som er Krigsminnesmerket ved Nidarosdomen. I Nordre gate svever ei ung Trondheimspi' i armene på en NTH-student og blir sikkert fru siv.ing. I Ila-parken står en fager mor og hennes barn i fontenen, mens den sterke An-Magritt og Hovistuten står ved Ila kirke. Og ned mot Skansen sitter den smekre Ila-piken.

Disse kvinnene har aldri levd. An-Magritt er en romanskikkelse, de øvrige er kvinner som gestalter en drøm, en myte eller en rolle. Det er den unge, vakre, uskyldige eller forføreriske kvinnen, den gode mor, den kloke gamle kvinnen. Unntaket er Cissi Klein, jødepiken som ble sendt i konsentrasjonsleir bare 13 år gammel. Hun er et symbol for jødenes lidelser under nazismen. Noen få andre kvinner som har levd, finnes som relieff på en stein. Victoria Bachke har fått en minnestein ved den musikkhistoriske samlingen hun grunnla på Ringve. Forfatterinnen Marie Wexelsen har fått et gravmonument, Ingeborg Solberg har fått en stein ved Grønlia som takk for sin innsats for turgåerne.

Men ellers står ingen kvinner på sokkel, selv om kandidatene finnes. Det er bare å lese Marte Monas bok om «Berømte og gløymde Trondheimskvinner» som kom ut på Samlaget sist høst. Hun forteller historiene til 49 kvinner fra ulike samfunnslag, alle født før 1900. Også etter 1900 er det født kvinner som har gjort en innsats som hadde kvalifisert dem til en sokkel - hvis de hadde vært menn.

Marie Fredrikke Qvam er den av disse kvinnene som mest opplagt burde vært hedret med en statue. Hun var født i Trondheim, men vokste opp på By gård ved Steinkjer. Hun stiftet Norske Kvinners Sanitetsforening, var aktiv i kampen for kvinners stemmerett og for unionsoppløsningen i 1905. Og det er mange andre: Antonie Løchen stiftet Trondhjems Kvindesagsforening i 1885, forøvrig nedlagt for en uke siden. Thora Storm var svært «emanciperet», drev egen pikeskole og var aktiv politiker for Venstre. Sara Stockfleth Christie var den første Trondheimskvinnen på Stortinget, hvor hun representerte Høyre. Blant de mektige kvinnene i byens overklasse på 1700-tallet, var Cecilia Christina Schøller den fremste. Det var takket være henne byen har Nordens største trepalé - Stiftsgården. Catharina Meincke Lysholm var også i samme skikt, hun fikk bygd ut det praktfulle anlegget Havstein gård. En kvinneakevitt er i det minste laget til hennes ære.

I helsevesenet gjorde Ingeborg Aas en stor innsats mot tuberkulosen og for folkehelsa. Hun var lege på Lademoen fra 1905. Jordmor Valentine Smith var en forkjemper for bedre fødselsomsorg, og var den første forstanderinnen på E. C. Dahls Stiftelse, da byens moderne fødeklinikk ble startet i 1908. I kulturlivet har kvinner også satt spor etter seg. Den første teatersjefen i Trondheim var kvinne og het Thora Hansson. Hun fortjenter om ikke annet en byste i teaterets foyer. Sopranen Anna Kribel ble hyllet på store operascener ute i Europa, pianistinnen Hanna Marie Hansen gjorde også kunstnerisk karriere i utlandet. Olga Topp startet og drev revyscenen Hjorten sammen med sin mann, og eide også en periode Britannia hotell. Etter henne har flere dyktige kvinner drevet hoteller i Trondheim.

Victoria Bachke hører med blant de fremste kvinnene i byens kulturhistorie, sammen med Hannah Ryggen.

Også under krigen gjorde kvinner en viktig innsats i motstandsarbeidet, blant dem nevner Marte Mona særlig Ingeborg Holm og Johanna Matheson. I vår egen tid lever også kvinner som er født eller har bodd i Trondheim og som har markert seg både nasjonalt og internasjonalt, Inger Sitter er blant disse. Liv Ullmann overgår alle i internasjonal berømmelse.

Summa summarum: Trondheim har fostret en lang rekke kvinner som har gjort en innsats de er verdt å bli husket for. Men ingen Terje Herrem-er har funnet noen av dem verdig et skikkelig minnesmerke. Kvinner selv har ikke hatt engasjement nok til å trekke frem tidligere eller nålevende medsøstre.

Dydige ungpiker og mødre med barn i springvann har vi mange av. Men damer som Fredrikke, Victoria, fru Schøller og de andre setter vi ikke på sokkel. Hadde de enda vært menn!

På forsiden nå