Musikkorps og det sivile samfunn

Dagens kronikør har oppdaget skolekorpset som et sted der hun kan legge det abstrakte begrepet «utlending» bak seg og bli noe langt mer menneskelig: Irenes mamma, som lagde den greia av grankongler og sløyfebånd. Også som samfunnsforsker får hun noe ut av å være korpsmor.

Saken oppdateres.

I 1980, da jeg kom til Norge for første gang med Northwest Airlines’ første tur, ble vi møtt på gamle Fornebu med et hyggelig, lite musikkorps. Med sin sjarmerende blanding av gamle og unge, var det en folkelig og småbyaktig hyllest til oss utlendinger ved ankomst. Og det levde opp til alle forventningene jeg hadde om Norge.

Da jeg senere flyttet til Norge, skjønte jeg at det måtte ha vært et lokalt skolekorps ute på oppdrag. Mine første inntrykk av musikkorps ble forsterket av observasjonene jeg gjorde av 17. mai-toget (som ikke var noe tog, fant jeg seinere ut, som en dro ned på jernbanestasjonen for å se): Alle aldersgrupper samlet i en inkluderende organisasjon hvor musikk (misforstå meg rett!) åpenbart var av sekundær betydning.

Min umiddelbare tanke ble: Ville det ikke vært fint hvis datteren min kunne delta? Mer erfarne innflyttere advarte meg: Musikkorps medfører mye arbeid. Jeg trodde de mente transport av den håpefulle til og fra øvelser og opptredener, rens og tilpassing av uniformen. Jeg tok feil. Logistikken var bare toppen av isfjellet. Da datteren min ble med i et musikkorps, ble vi alle med i et musikkorps.

Nå er det vår andre sesong. I løpet av denne tiden har mannen min og jeg deltatt i mange innsamlingsaksjoner: Flaskeinnsamling (tre ganger i året), varetelling, julemesse, 17. mai-aktiviteter på skolen, bingovakt og diverse andre inntektsbringende aktiviteter. Som amerikaner med sans for effektivitet kunne jeg ikke dy meg for spørre om vi ikke bare kunne gi dem penger. Kan vi ikke bare gi dem en fast sum og så være ferdig med det?

DET VAR DA jeg gjenoppdaget begrepene sivilt samfunn og sosial kapital. For dem som ikke vet det, er disse begrepene på mote blant studenter som fordyper seg i demokrati. Det verserer mange definisjoner på det sivile samfunn, men alle er enige om at det ligger innen området til de frivillige organisasjoner som er uavhengige av staten og den private sfæren (familie, bedrifter og marked). Det sivile samfunn formidler kontakt mellom disse to sfærene. Det har lenge vært et viktig tema i politisk teori, og det fikk brått og spektakulært fornyet sin popularitet for omtrent 20 år siden gjennom den rollen frivillige organisasjoner spilte i østblokkens fall. Solidaritet i den polske arbeiderbevegelsen var bare en av flere innflytelsesrike organisasjoner, men kanskje den mest tydelige. Det sivile samfunn tok opp kampen mot de autoritære statene i Øst-Europa, og vant.

Demokratiteoretikerne tok lærdom av dette: Det sivile samfunn er svært nært knyttet til demokratiet. På omtrent samme tid hevdet den amerikanske statsviteren Robert Putnam at det sivile samfunn (det vil si, den riktige typen sivilt samfunn) er essensielt for at de demokratiske institusjonen skal fungere tilfredsstillende.

HVA BETYR DENNE sfæren av frivillige organisasjoner for demokratiet? La oss vende tilbake til eksemplet med musikkorps. Dette er en frivillig organisasjon som på det ene planet har et rent privat mål: Å hjelpe barn til å lære å spille musikk. Men jo grundigere man leter, jo flere funksjoner finner man. For det første er musikkorps en institusjon som viderefører barnas sosialisering ved skånsomt å innføre disiplin og ved å vektlegge gruppa framfor den individuelle musikeren. Dernest, fordi korps er knyttet til bestemte skoler, styrker de skolelojaliteten og fellesskapsfølelsen blant barna.

Det at eldre barn og en og annen voksen kommer tilbake til sitt barndoms korps for å hjelpe til når det er tynt i blåserekkene, viser tydelig for meg at denne følelsen er varig. Siden gruppeidentiteten favoriseres framfor den kollektive identiteten kunne dette også betraktes som splittende, hadde det ikke vært for korpsenes deltakelse i det store, nasjonale og identitetsbyggende ritualet som kalles 17. mai-tog.

MEN KORPSENE har betydning for flere enn barna. Og det er her begrepet sosial kapital kommer inn. Sosial kapital består av nettverkene, normene og den sosiale tilliten som produseres av et tett organisasjonsliv. Dette illustreres ekstra godt av musikkorps. Ta som eksempel kveldene jeg har brukt på å lime tøybiter på grankongler og trebiter. De fleste deltakerne er meget talentfulle (men innrømmer det sjelden). Jeg er forresten ikke det. Sammen lager vi julepynt for å selge på julemessen. Hvem kjøper disse tingene? Stort sett kjøper vi det selv – vi som er familie og nære venner av korpsmedlemmene. Men bare ved å fokusere på pengene overser man hva dette og lignende arrangementer skaper, nemlig sosial kapital.

Når jeg sitter og limer noen ting på andre ting blir jeg kjent med de andre foreldrene og de blir kjent med meg. Jeg snapper opp informasjon om tilstanden ved skolen, hvor langt ombyggingen er kommet, hvordan den nye rektoren fungerer og om det er problemer med mobbing. Innimellom enes man om sammen å ta tak i og løse bestemte problemer, og man diskuterer sakene som foreldreutvalget behandler.

Disse husflidskveldene er forresten bare en mindre del av alle forberedelsene til julemessen. Det er også komitéer for baking, maling og pynting, samt julemat-, godteri- og kjøkkenkomiteer. Hver og en av disse trenger lederskap og organisering. Følelsen av å bli inkludert, samarbeidsånden og toleransen (selv for de minste bidragene – takk for det, damer!) blir styrket. I hver undergruppe bygger man ferdigheter og nettverk, og man utveksler informasjon.

SOM UTLENDING har jeg lenge vært oppmerksom på kategorien «ressurssvake» og «ressurssterke» innvandrere. De som for eksempel har lite utdanning blir betraktet som ressurssvake og får spesiell oppfølging. Slike personlige ressurser går under begrepet menneskelig kapital eller humankapital. Mindre bemerket er i hvilken utstrekning utlendinger deltar i landets sosiale kapital. Å leve utenfor de vidstrakte sosiale nettverkene som utgjør Norge er å leve i isolasjon. Uansett hvor velutdannet du er.

Dessuten er Norge et «høykontekst-samfunn» hvor det forventes at man kjenner til mye som det sjelden snakkes eksplisitt om. Den beste måten for enhver utlending å delta i landets sosiale kapital på, er nettopp ved å delta i de, takk og pris, allestedsnærværende korpsene. I tillegg legger man det abstrakte begrepet «utlending» bak seg og blir noe langt mer menneskelig: Irenes mamma som lagde den greia av grankongler og sløyfebånd.

Statsviteren Larry Diamond tillegger det sivile samfunn og det frie organisasjonsliv ti funksjoner som vedlikeholder og forsterker demokratiet. Etter min mening utgjør musikkorpsene åtte av disse funksjonene direkte eller indirekte. Jeg er lykkelig over å få delta og gjøre en innsats i pengeinnsamlingen til korpset og slutter opp om det med hele mitt hjerte. Jeg kaster ikke bort min dyrebare tid, dette er dyrebar tid: Jeg bygger opp Norges sosiale kapital og styrker dermed demokratiet. Lenge leve musikkorpsene!

JENNIFER L. BAILEY, førsteamanuensis, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

På forsiden nå