Forsker ved nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging, Fredrik A. Walby, som også er sjefpsykolog ved Diakonhjemmet, er en av dem som har jobbet mest med dette feltet i Norge. I 2008 utførte han en undersøkelse av selvmordssaker, sammen med Unni Rønneberg i Statens helsetilsyn.

Han konstaterer at funnene Adresseavisen har gjort i gjennomgangen av helsetilsynsaker fra 2010 frem til i dag, viser at de samme hovedfeilene fremdeles gjøres. Det til tross for at nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord kom i starten av 2008.

- Det er ikke betryggende at det fortsatt er manglende dokumentasjon av selvmordsvurderinger. Merker meg også at det svikter på vurderinger av om beskyttelsestiltak er nødvendig. På den positive siden synes jeg det er interessant at Helsetilsynet nå i større grad vurderer selve behandlingen pasientene har fått. Riktig diagnostikk og behandling er aller viktigst, understreker Walby.

Riktig retning

Han er også kritisk til at det fortsatt er store forskjeller i hvor ofte og hvor omfattende tilsyn de ulike fylkeslegene gjennomfører. Men han understreker at det har skjedd mye bra siden nasjonale retningslinjer for forbygging av selvmord ble innført.

–Gjennomgangen dere har gjort viser at mye gjenstår, men at det går i riktig retning. Blant annet har det vært gjennomført en pasientsikkerhetskampanje i akuttpsykiatrien. Den viste at det fantes et betydelig forbedringspotensial alle steder hvor kampanjen ble gjennomført. Kampanjen har sørget for at arbeidet er blitt systematisert: alle skal ha en selvmordsrisikovurdering, beskyttelsestiltak skal vurderes og farlige gjenstander fjernes om nødvendig.

Walby var sentral i utformingen av kampanjen, og fikk sammen med Ewa Ness akuttpsykiatriprisen for jobben.

Kan skyldes svikt

Walby understreker at ethvert dødsfall i psykisk helsevern ikke skyldes svikt hos helsevesenet.

–Men det kan skyldes svikt. Vi kan ikke ha en nullvisjon for selvmord i psykisk helsevern. Men vi kan ha en nullvisjon for at det ikke skal skje svikt i behandlingen.

–I hvor stor andel av tilfellene skyldes det svikt i behandlingen, tror man?

–Det er nesten et umulig spørsmål forskningsmessig. Men vi har i årevis jobbet for å få på plass et system for å finne mer ut av det. Vi vet fryktelig lite om selvmordene i psykiatrien. Vi trenger et system slik at vi får vite hvilke omstendigheter det var rundt selvmordet. Vi vet for lite om hvor det svikter. Det håpet og trodde vi skulle komme i den nasjonale handlingsplanen, men der ligger det kun et forslag om et nytt forsøk med dette, og det har vi allerede gjort. De har brukt ni år på å lage denne planen, og det er ennå ikke på plass. Det går veldig tregt.

Berge flere?

–Er det slik at hvis man visste mer, ville man berge flere?

–Jeg tror vi redder mange allerede. Men det er klart at et slikt system vil gi oss en annen mulighet til systematiske tiltak overfor risikogruppen. England har klart å gjøre mye på dette. Man har fått til en reduksjon i antall selvmord etter at dette systemet ble innført i England.

–Hos Norsk Pasientskadeerstatning står det i enkeltsaker at «dette selvmordet kunne vært unngått». Er det feil?

–Nei, i enkeltsaker kan man se hva som har gått feil. I noen saker der er det ikke svikt i det hele tatt. I andre saker er det veldig alvorlig svikt. Det er det ingen tvil om.