Mehlum leder Senter for selvmordsforebygging- og forskning, og han konstaterer at det fortsatt er mye vi ikke vet om hvorfor folk tar sitt eget liv.

– Det er så mye vi ikke vet at det ikke vil være riktig eller realistisk å ha en nullvisjon for selvmord i Norge. Men det vi faktisk vet, er at selvmord kan forebygges! Bare man bruker gode metoder på en systematisk måte, kan vi få mye mer ut av kunnskapen vi sitter med. For eksempel gjør vi i Norge altfor lite for å oppdage og behandle depresjon. Hvis du tenker deg 100 mennesker som er deprimerte, er det kanskje ti som får effektiv behandling. 90 prosent får enten ikke behandling, eller feil behandling. Det er et kjempeproblem. Vi vet at veldig mange av dem som tar sitt liv har vært deprimert i kortere eller lengre tid før de tar livet sitt.

– Er det ikke slik at hvis noen først har bestemt seg for å ta livet sitt, så er det ikke noe å gjøre med det?

– Det er en myte. Jeg har veldig sjelden truffet mennesker som i bunn og grunn ønsker å dø. De fleste vil ikke dø i det hele tatt. De holder bare ikke ut livet slik det er og de ønsker en endring. Når de ikke lenger har håp om at en endring skal skje, kan de gi opp og det er da selvmord blir løsningen. Det er en myte at suicidale ikke kan hjelpes, understreker Mehlum.

– Kalkulert risiko

– Det betyr ikke at vi skal ta fra dem muligheten, det er ikke forbudt å ta livet sitt. Vi må bare sørge for å gi suicidale flere muligheter enn døden. Folk som er psykotiske eller forvirret, og suicidale, trenger ekstra omsorg og beskyttelse. I slike situasjoner kan vi i visse tilfeller være nødt til å gripe inn selv om den suicidale ikke ønsker det. Men for alle andre må vi basere oss på frivillige valg. Det kan bety at vi må ta en kalkulert risiko, vi kan ikke overta styringen over folks liv.

– Hvor viktig er selvmordsrisikovurderinger?

– De er veldig viktige. Men ingen må tro at vi kan forutse selvmord. Vi kan identifisere risikopersoner og grupper, slik at vi for disse kan øke innsatsen og beskyttelsen. Parallellen er veitrafikken: vi vet at når vi lager tryggere veier, redder vi mange liv. Men akkurat hvilke trafikanters liv vi redder, vet vi ikke. Når vi griper inn overfor suicidale personer vil vi redde liv. Men vi vet ikke sikkert hvem av dem vi hjelper som ville tatt sitt uten den hjelpen.

– Dessverre, klar deg selv

Mehlum sammenligner helsetjenestene som tilbys i somatikken:

– Når det gjelder for eksempel høyt blodtrykk, kolesterol eller diabetes møtes disse tilstandene med systematiske, effektive, kunnskapsbaserte løsninger. Hvem med høyt blodtrykk ville godta at helsevesenet bare svarer: «Dessverre, behandling finnes, men vi mangler kapasitet, så du får klare deg som best du kan på egen hånd». Det skjer ikke, i stedet doneres masse penger til folkehelsekampanjer, som har resultert i at man berger liv, og folk lever lenger. Slik er det ikke i psykisk helsevern.

– Hvorfor er det slik?

– En viktig årsak er stigma. Den dagen depresjon er like lite stigmatiserende som høyt blodtrykk, er vi kommet langt. Dessuten handler dette om status. Hjerte og kreft har mye høyere status. Psykisk helse utmerker seg også med sterke motstemmer i samfunnsdebatten. Det er få som er mot behandling av høyt blodtrykk, men vi har organisasjoner som bekjemper psykisk helsevern og behandling av psykisk sykdom.

Krav til psykisk helsevern

Mehlum er også kritisk til hvordan psykisk helsevern fungerer i dag.

– Det må stilles strengere krav. Få behandlere blir sett i kortene. I dag lærer man opp folk, men det er ikke kontroll med hva de faktisk gjør etter endt opplæring –om det faglige nivået de holder er tilstrekkelig høyt. Vi trener opp folk, sender dem ut i praksis og håper de gjør det bra. Vi må ha systemer for å sikre kvalitet i behandlingen.

– Er ikke Helsetilsynets gjennomganger en slik kontroll?

– Jo. Men det skjer ikke systematisk nok. Vi må også innføre kvalitetsmålinger på selve behandlingen. Er behandlingen av høy nok kvalitet? Vi må innføre systemer med gulrot som gjør at folk har lyst å være god, i tillegg til kontrolltiltak med adgang til å avskilte folk. Vi som jobber på feltet må ta oss selv i nakken, vi er nødt til å dreie debatten fra kvantitet til kvalitet.

Samtidig understreker Mehlum at psykisk helsevern ikke er svaret på alt. Det kommer uansett aldri til å bli mange nok behandlere i psykiatrien. Primærhelsetjenesten må bli viktigere, og man må få selvhjelpsløsninger mot depresjon.