Det er den fortellingen som har gitt ordet «nestekjærlighet» innhold og mening for de fleste av oss. I disse dager behandler Stortingets sosialkomité den viktige meldingen «Om verdiar for den norske helsetensta» som sentrumsregjeringen la fram før jul i 1999. Gjennom arbeidet med denne meldingen får Stortinget anledning til å sette navn på de holdninger og verdier som vi vil skal prege det norske helsevesenet.

De menneskene som møter det norske helsevesenet, er nesten uten unntak i en sårbar livssituasjon, enten de møter det som pasienter eller pårørende. I relasjonen pasient/helsevesen eller pårørende/helsevesen vil helsevesenet så å si uten unntak være den «sterke» i betydningen den som har ressursene på sin side og den som har nøkkelen til å løse problemet eller helbrede lidelsen. Derfor er det i møtet mellom helsearbeideren og den enkelte pasient at verdigrunnlaget for helsetjenesten står sin virkelige prøve.

En pasient må alltid være mer enn «et kasus», en diagnose eller et tilfelle. Pasienten er et menneske med det samme kravet på respekt, integritet og oppmerksomhet som alle andre. Derfor et menneskelivets ukrenkelighet én av de verdiene som understrekes spesielt sterkt i meldingen. I forståelsen av dette ligger også at mennesket - eller menneskelige organer - ikke må betraktes som en vare som noen, det være seg personer, selskaper eller land, skal kunne utnytte kommersielt.

Temperaturen på debatten om medisinsk bruk av bioteknologi har vært høy i Norge, både som politisk debatt, faglig debatt og verdidebatt. Dette er også ett av de områdene som meldingen om verdier i helsetjenesten fokuserer spesielt på. Det er både riktig og nødvendig.

Det er særlig tre punkter innen dette feltet som meldingen fokuserer på. Det ene er vern av det ufødte liv. Uavhengig av gjeldende abortlov, taler lovgivningen for øvrig, og den allmenne rettsoppfatningen i Norge for at det ufødte liv har et selvstendig rettsvern og en individuell verdi. Derfor bør det viktig for norske myndigheter til enhver tid å arbeide for å verne om det ufødte liv og for abortforebyggende tiltak. Ikke minst må dette være en utfordring for en regjering av Arbeiderpartiet, og for alle de som sier at de er mot abort, men for abortloven.

Et annet viktig punkt i den bioteknologiske debatten gjelder det enkelte menneskes rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Vi har i dag innen rekkevidde teknikker som gjør det mulig at et barn kan bli født uten at barnets biologiske opphav er kjent, verken på morssiden eller farssiden. Det har allerede i mange år vært slik at kvinner har kunnet bli gravide ved hjelp av såkalt «kunstig befruktning» der sædgiveren er garantert anonymitet. Er dette en etisk holdbar praksis? Jeg mener nei. Det er et nei jeg kan argumentere for både som politiker og forsker.

Men dette er bare ett av de mange minelagte områdene i det feltet som heter «biologisk opphav». Ikke minst gjelder dette spørsmålet om bruk av genetisk materiale fra fostre eller døde mennesker til forskningsformål. Fra gammelt av har det å krenke de døde vært oppfattet som den verste form for forakt man kunne vise. Spørsmålet det er nærliggende å stille, er om ikke slik bruk av genetisk materiale er en form for krenking av de døde, selv om hensikten er å hjelpe andre. Det er ikke slik at hensikten helliger middelet, og det er et anerkjent etisk prinsipp at et menneskeliv er et mål i seg selv, og ikke et middel - ikke engang et legemiddel.

Genterapi er fellesbetegnelsen på nye og foreløpige eksperimentelle metoder for forebygging og behandling av sykdommer. Genterapi kan bli gjennomført på befruktede egg i mors liv, eller bli brukt i behandlingen av syke mennesker. Det er viktig at resultatene fra forskningen på dette området blir lagt fram og gjort til gjenstand for en åpen debatt.

Så vel resultatene av forskningen som mulighetene for slik behandling er et menneskelig felleseie som ikke må bli styrt av næringsinteresser eller fagmiljøene alene, men må være under forsvarlig, politisk overoppsyn og kontroll.

Are Næss, stortingsrepresentant, Kristeleg Folkeparti