FREDRIK SKAGEN, forfatter

I dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive om politikernes materialistiske lefling for velgerne, om RBKs fantastiske kveld eller om nøden blant russiske barn. Men jeg innser at uansett hva jeg måtte finne på, vil budskapet havne langt utenfor pappskiva. Til og med en anti-royalist som undertegnede har omsider erkjent at en viss bryllupsbegivenhet er av slik overmåte stor betydning for nasjonen og folket at alt annet blekner og fortoner seg som smårusk.I morgen skjer det altså, og da blir det romantisk høytid i stua. Benket foran tv-apparatene skal ikke minst den kvinnelige del av befolkningen delta med bevrende hjerter og forventningsfulle, kritiske smil, utstyrt med kakegaffel i én hånd og dyvått lommetørkle i den andre. Kongelig konfekt skal nytes, og selv innen min nære familie vil det visstnok bli løftet champagneglass når brudeparet skrider nedover kirkegulvet: - For en stilig kronprins vi har! - Guuud, hvor nydelig Mette-Marit er, for en lekker kjole, men hva er det hun har gjort med håret sitt?Til og med Trøndersk Forfatterlag, som arrangerer sin store bok-happening i Ringvebukta i morgen ettermiddag, har klokelig lagt inn en lang pause i programmet av hensyn til tv-overføringen. Det siste kan jo ha sammenheng med at Slottet er blitt mer litterært enn tidligere. Jfr. prinsesse Märtha Louises fenomenale eventyropplesninger og forfatter Ari Behns diskrete inntreden i hofflivet. Mette-Marit er blitt oppkalt etter en populær bokserie, og snart presenterer riksdikter Erik Fosnes Hansen den første autoritative biografi om Prinsessen. Likeså ryktes det at alle norske forlag har tatt mål av seg til å utgi minst én praktbok og minst ett kulørt minnealbum om det lykkelige brudeparet. Etter at avisene har gjort unna grovarbeidet, vil ukebladene bringe alt om bryllupet i mange måneder fremover, og da spørs det om noen får tid til å lese romaner.Nei da, jeg er slett ikke avindsyk - unner gjerne folk å glede seg. Innrømmer til og med at blant mine barndomsvenner fantes det knapt en mer glødende monarkitilhenger enn jeg. For første gang i mitt liv, fredsåret 1945, skulle jeg få oppleve de kongelige på nært hold. Sammen med min mor sto jeg utenfor kinoene i Prinsens gate da jeepen med en blid kronprins Olav kom kjørende i godværet. Tilskuerne ropte hurra og kastet blomsterbuketter til ham. I motsetning til de fleste var jeg altfor sen i avtrekket og feilberegnet farten på kortesjen, slik at min bukett landet på brosteinene bak jeepen. Deretter ble den effektivt flatklemt av bilen som fulgte etter. Riktig leit var det, selv om kronprinsen knapt la merke til fadesen.Ikke lenge senere var selveste kong Haakon VII ventet på besøk, og jeg aktet å ta revansj. Ingen blomster denne gangen, men et lite norsk flagg. Roald og jeg tok oppstilling under bjørketrærne i Elvegata. Til tross for at det striregnet, kom Kongen langsomt kjørende i en åpen, svart bil, og i det riktige øyeblikket sørget jeg for å holde flagget såpass langt frem at han helt sikkert ville få øye på det. Det gjorde han til gagns, og det fylte meg med lykke. Et lite sekund ble Hans Majestet riktignok blindet og måtte gripe tak i sin flotte maritime skjermlue for å hindre at den ble vippet av hodet. Etterpå bemerket Roald at jeg ikke hadde vært riktig rett. Det skulle tatt seg ut å stikke ut øynene på Kongen!I dag har min avsindige begeistring for monarkiet kjølnet en smule. Jeg greier liksom ikke å ta det helt alvorlig lenger, og da sikter jeg ikke bare til bryllupsfesten som koster flere titalls millioner kroner. Systemet er nemlig grunnleggende avleggs og udemokratisk, og PR-effekten for Norge har liten betydning. Kun Kirken og kjendisbladene styrker sine maktposisjoner: Ikke ett øye var tørt! Dessuten blir det direkte komisk når de kongelige ikke er ordentlig kongelige lenger. De har ingen reell makt, mangler stemmerett og bærer aldri krone og septer. Man kan si du til dem, og de gjør sitt ytterste for å oppføre seg som vanlige folk.Hvis den påståtte symbolverdien skal opprettholdes, hvis den rituelle dyrkingen av noen få, tilfeldig utvalgte personer skal fortsette, går det ikke an samtidig å alminneliggjøre dem, for da er jo hele vitsen borte. Husk det i morgen, når tv-skjermen er rensket for boms og uteliggere og to vakre ungdommers kjærlighet skal bli vårt private anliggende. Jeg ønsker dem lykke til, men foreslår likevel å avvikle kongehuset og ominnrede Slottet til presidentbolig for Haakon og Mette-Marit. Såpass har både de og vi fortjent. fredrik.skagen@sensewave.com