Nå pensjonerte seksjonsleder ved Rettsmedisinsk institutt på 1990-tallet, Bente Mevåg, forklarte dommerne i Haugaland og Sunnhordland tingrett hvordan biologisk bevismateriale ble håndtert på 1990-tallet.
Da Birgitte Tengs ble drept i mai 1995, var DNA-teknologien fremdeles ny, og kunnskap om faren for oversmitte og forurensing av prøver var ikke stor.
– På den tiden trengte man ganske store mengder DNA for å kunne påvise noe. Ingen hadde tanker eller kunnskap overføring av celler, sa Mevåg i retten.
Strømpebuksen med søle og blod på ble send til Oslo for undersøkelse. Det skulle gå hele 21 år før en av prøvene som ble sikret, skulle analyseres på nytt og det mannlige kjønnskromosomet til den nå tiltalte 52-åringen ble påvist.
I årene som er gått, har teknologien for å påvise DNA kommet veldig mye lenger, og det kan i dag påvises biologiske spor fra svært små forekomster. I enkelte tilfeller holder det med et fåtall celler for å få helt eller delvis identifisert en person knyttet til en kriminalsak.
– DNA bør ikke, og skal ikke, være det eneste bevis i en sak, advarte Mevåg i retten.