Det spesielle med dette møtet var at det skulle bli det siste, og det ble bestemt at deres lokalforening skulle legges ned, etter nesten 100 års aktivitet. Etter mange tiår med strikking, loddsalg og maiblomstsalg, orket de ikke mer, og det sto ingen fra de yngre generasjonene klare til å ta over stafettpinnen.

Jeg har blitt fostret opp med Norske Kvinners Sanitetsforening, og aktiviteten har gått i generasjoner, helt fra min oldemor var med og startet lokalforening i bygda.

Et av barndomsminnene jeg husker er de store posene på kjøkkenbordet, med rosa, blå og gule fjær, som vi fikk være med å binde sammen med stålfjær, og tvunnet på bjørkeris, som vi ungene også fikk være med og hente i skogen. Fastelavnsrisene ble deretter solgt på samvirkelaget, og pengene gikk til noen av NKS sine gode formål. Jeg husker basarer, med åresalg, salg av «bakels og grøt», og utlodning av flotte hjemmelagede håndarbeider og fruktkurver. Alt ordnet og arrangert av flittige «kjerringer», som sto på for en god sak.

Det ligger utallige timer med frivillig jobbing og innsats fra de flittige og engasjerte kvinnene, som i år etter år har samlet inn penger, og fått i gang mange helse- og velferdstilbud, som vi i dag tar for gitt, og som har vært uvurderlig for folkehelsen generelt i hele landet.

Jeg tror mange ikke er klar over hvilken innsats NKS har gjort siden de startet i 1896, ledet av Fredrikke Qvam. Disse kvinnene har startet sykepleierutdanninger, drevet sykehus, sanatorier og vært en viktig bidragsyter for det velferdssamfunnet vi nyter godt av den dag i dag.

Bare i min hjembygd kan Saniteten takkes for oppstart av barnekontroller, som senere er blitt helsestasjoner; de fikk i gang husmorvikarordning, hjemmesykepleie, åpnet fødestue, og de har i mange år stått for kaffeservering for eldre og gamle på sykehjem og andre institusjoner.

Nasjonalt har NKS gjort et formidabelt arbeid også, og de er også i dag landets største kvinneorganisasjon, med seksti tusen medlemmer.

Tidene skifter, og det er ikke mange unge kvinner som ser for seg å sitte og hekle sengetepper eller sy dukkeklær som skal være gevinster på basar. Mange flere kvinner av i dag er yrkesaktive, har travle liv fra tidlig til sent, og det stilles andre typer krav på alle arenaer. Det er mange slags «syforeninger» og kvinnefellesskap i dag også, men det er vel en tendens til at man heller har et vinglass i hånden enn en kaffekopp og strikkepinner…?

Det som er flott med NKS, er at de ser ut til å ta pulsen på hva samfunnet trenger og er opptatt av. De engasjerer seg i aktuelle samfunns- og helseproblemer, der kvinnehelse er i fokus. Deres kampsaker i dag er vold mot kvinner og minoritetskvinners helse, viktige utfordringer i dag.

De er også sterke bidragsytere innen forskning, og gir midler til andre gode saker og formål som jobber innen deres interesseområder.

Men det hele er tuftet på frivillighet, og de er fortsatt avhengige av kvinnene i de mange lokalforeningene rundt omkring i bygd og by, der det fortsatt kokes kaffe, strikkes og lages arrangementer til inntekt for saniteten. De er også avhengige av å verve nye generasjoner kvinner, og få dem med på laget.

Vi nordmenn er ganske flinke på dette med dugnadsånd og frivillig arbeid, så la oss håpe at det er en lys fremtid for saniteten også, med sitt nydelige motto:

I de små ting frihet

I de store ting enighet

I alle ting kjærlighet

dr.klm@lykkeligsomliten.no