Norge troner øverst på de fleste internasjonale statistikker der det gjelder å være på toppen: Høyest levestandard, best å bo, mest verdiskaping, i det hele tatt. Her hjemme tar vi det som en selvfølge at Norge er best, tryggest og rikest. Men det er ikke mange mannsaldre siden nordmenn reiste til Amerika for å skape seg et bedre liv.
Utvandrernes ærlige og redelige mål med å reise fra Norge var å skaffe seg et bedre liv. Det er skrevet mye om utvandringen, men lite av det har vært knyttet til dagens betente debatt, der rollene er snudd på hodet. Der noen andre er utvandrere. For oss er de bare innvandrere; til bry og ofte ikke mer verdt enn skitt under skoene.
En teateroppsetning som har premiere fredag i Stadsbygd i Rissa tar mål av seg til å bli et innlegg i innvandringsdebatten. Stykket kunne ha nøyd seg med å være en interessant påminnelse om det som har vært. Eller en ubehagelig og viktig påminnelse om det som er. Museet Kystens Arv og regissør og tekstforfatter Nora Evensen har i stedet tatt mål av seg til å være begge deler. Derfor blir Johan Bojers bok «Vår egen stamme» speilet opp mot en nyskrevet monolog som heter «Mottaket».
Bojers bok handler om fattigfolk som reiste fra Rissa til Amerika. På den amerikanske prærien ville de realisere sine drømmer om et bedre liv. Men de ønsket å beholde sitt språk, sin religion og sin kultur i det forjettede land. I stykket får vi møte nybyggere som var ytterst skeptisk til en velmenende irsk katolikk som ville bidra til det nye kirkebygget.
De norske utvandrerne ble etter hvert amerikanere. Mye er forskjellig fra innvandringen til Amerika og dagens situasjon i Norge og Vest-Europa. Men mye er også likt. Når kan polakkene kalle seg norske? Og når blir rumenerne, afghanerne og irakerne nordmenn? Når de kan stemme ved lokalvalg eller ved stortingsvalg? Når de kan få penger på NAV? Når de betaler skatt? Når de snakker norsk? Når de har bodd her i ett, tre, fem, ti, eller femti år? Når de føler seg norske? Eller når de blir akseptert som norske? Og når går det over fra å være «vi» og «dem» til å bli «oss»?
Utvandringen i Bojers bok fra 1924 speiles mot innvandringen i Nora Evensens «Mottaket» fra 2012. Sammenligningen er spennende og speilbildet ikke bare vakkert. Men folkevandring er ikke først og fremst en trasig historie. Norge ble forandret av dem som i sin tid reiste. Landet, kulturen og folket blir også forandret av dem som nå kommer. Slik har det alltid vært og slik vil det alltid være.
Mange lokalsamfunn har opplevd overgangen fra stor skepsis til respekt, integrering og åpne armer. Det skjer når innvandrerne får et ansikt og gjør nytte for seg. Det er et dypt menneskelig overlevelsesinstinkt å være skeptisk til det ukjente. Men hvem som er de ukjente og svake innvandrerne, det skifter.
Nå i sommer er det romfolk. Før var det vår egen stamme.