Min klare holdning er at det ikke skal være oppdrettslaks i elvene, og da er det gledelig å kunne konstatere at svært få finner veien dit om uhellet skulle være ute, skriver Frode Reppe i denne kronikken. Foto: Scanpix

Dette ansvaret fikk jeg tildelt av Direktoratet for Naturforvaltning (DN) og Janne Sollie i et intervju i Dagens Næringsliv i 2009, der hun hevdet at oppdrettsnæringa alene i løpet av kanskje bare 5 år kom til å drepe den siste villaksen.

Det er for så vidt ikke noe nytt at Frøyas befolkning og politikere alene må bære ansvaret for villaksen i Trøndelag. Vi så det samme på slutten av 80-tallet, da drivgarnsfiskerne på Mausund ble fratatt levebrødet sitt til fordel for sportsfiske i elvene, og vi så det igjen da kilenotfiskerne her ute ble avspist med kun 11 dagers fiske pr år. Jeg sier det såpass provoserende, fordi den Atlantiske villaksen i Norge aldri har vært på lista over truede arter.

En av mine største gleder er å fiske laks, og jeg tar bare av den grunn ansvaret jeg har fått for villaksen meget alvorlig. Derfor bestemte jeg meg for å sette meg inn i hvilke fakta Janne Sollie la til grunn for sine konklusjoner før jeg gikk til det skrittet å foreslå kostbare tiltak overfor oppdrettsnæringa. Jeg visste fra før at det dreide seg om rømt oppdrettslaks og lakselus, og at disse faktorene iht. Sollie hver for seg hadde potensial til å utrydde villaksen i Norge. Jeg oppdaget fort at jeg beveget meg inn i noe som best kunne karakteriseres som en slagmark med DN, Norsk institutt for Naturforskning (NINA), foreningen Norske Lakseelver (elveeierne) og Norges Jeger og Fiskeforbund på den ene siden, og oppdrettsnæringa på den andre. Det merkelige var at det fantes forskning som støttet begge partenes syn.

Namsen var et godt utgangspunkt for mine undersøkelser, da Fylkesmannen i Nord-

Trøndelag og DN her hadde uttalt at innslaget av oppdrettslaks i lang tid hadde ligget på 30 prosent for elva som helhet, noe som er over den genetiske bærekraftsgrensen. Kilenotfiskerne hevdet at dette umulig kunne stemme, da de kun hadde fått mellom 1 og 3 prosent i sine fangster, noe som er under bærekraftsgrensen. DN bedyret offentlig at forskningen i Namsen holdt en faglig meget høy standard. Det viste seg at forskningen ikke engang befant seg innenfor de etiske og moralske rammene, og at kilenotfiskerne hadde rett. Oppdrettslaksen vet ikke hvor den skal stoppe for å gyte i en elv, og derfor går den til den møter en foss den ikke kan passere. Forskningsfisket hadde i meget stor grad foregått akkurat der, og feilen oppstår når en bruker dette resultatet for elva som helhet.

Den neste elva jeg sjekket forskningsresultatene fra var Alta. Rabalderet som oppsto kuliminerte på Fylkesordførerens kontor der NINA som ledet denne forskningen, måtte forklare hvordan de hadde kommet fram til at mer en hver tredje laks som befant seg i elva var oppdrettslaks. I sommer kom endelig bekreftelsen fra NINA om at forskning gjort i Norge på dette området overestimerte innslaget av oppdrettslaks i elvene av samme årsak som i Namsen. Ingen forskere gjør slike elementære feil uten at det ligger noe bak. Flere har kalt dette agendaforskning, og det er ikke vanskelig å slutte seg til en slik karakteristikk.

Etter uttalelsen fra NINA bestemte jeg meg for å se litt nærmere på lusa og dens påvirkning på utvandrende ungfisk eller smolt som det heter. Janne Sollie ville i 2009 slakte ned 50 prosent av oppdrettslaksen på kysten fordi den forårsaket dødelige påslag av lus på smolten. Fiskeri- og Kystministeren trodde ikke på henne, og slaktet ikke en fisk. Fangstene av villaks i elvene har siden da vært de høyeste på 10 år. Sollie ville altså på en antagelse så å si sanere ei næring som vi høyst sannsynlig skal leve av i fremtiden. Lusenivåene er siden 2009 vesentlig reduserte, ved at oppdrettsnæringa har brukt én milliard kroner årlig på avlusing og brakklegging av områder. Ekstra innsats er gjort i det smolten går i sjøen. Innrømmelse av feil kom jo til slutt også her ved at DN-organet Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i en rapport nå sier at smolten som gikk ut i 2009 ikke kan ha blitt påvirket i noen betydelig grad av lakselus.

Min klare holdning er at det ikke skal være oppdrettslaks i elvene, og da er det gledelig å kunne konstatere at svært få finner veien dit om uhellet skulle være ute. Lusa tok ikke livet av smolten som gikk ut i 2009, og da kan nødvendigvis ikke lavere nivåer i de senere årene ha gjort det heller. Dette gjør det politiske ansvaret for villaksen lettere å bære, når jeg ellers også har et ansvar for å legge til rette for næringsutvikling.

Det som imidlertid kompliserer min rolle i den fremtidige forvaltningen av oppdrettsnæringa og villaksen er at jeg ikke lengre har tillit til DN og Janne Sollie etter hennes famøse og direkte feilaktige utspill i pressen. Skal næringa vokse slik myndighetene ønsker, så må også bremsene fungere i et tilfelle der vi nærmer oss de virkelige grensene for en bærekraftig utvikling. Etter gjentatte feilvurderinger har Sollie ødelagt rollen DN har som politisk premisseleverandør, både for oppdrettsnæringa og for villaksen. Ikke bare for villaksens- og oppdrettsnæringas del, men også for DNs del ber jeg derfor om at hun trekker seg med øyeblikkelig virkning. Deretter må Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet få et større ansvar for forskning på, og forvaltning av villaksen. Det er tross alt i havet den befinner seg mesteparten av sitt liv, og det er i den senere tid fremkommet alarmerende informasjoner om at utfordringene den her møter er i endring til det negative.