Vi gjorde visst en fryktelig feil i de første forferdelige døgnene etter 22. juli; vi blandet ytringsfrihet og følelser, to fenomen som åpenbart skal holdes skarpt adskilt. I Danmark, Tyskland og formodentlig i andre land, har det festet seg en oppfatning av at norske medier var feige da terroren rammet, at vi gikk for langt i beskyttelsen av våre døde og overlevende.

Jeg møtte kritikken på en konferanse for journalister og medieforskere i Hamburg i forrige uke: Var ikke norsk presse altfor forsiktig i sin dekning av massakren? De tyske arrangørene var varsomme, de visste at Utøya er et nasjonalt traume. Men premisset var klart: Norske medier behandlet vår egen lidelse ganske annerledes enn død og lemlestelse i andre deler av verden.

I februar fikk den svenske fotografen Nicklas Hammarström andrepremie i klassen for nyhetsbilder under World Press Photo Awards. Han dro til Utøya i båt om kvelden 22. juli og tok bilder som norske avislesere aldri har sett. Ett viser en ung kvinne som ligger på rygg i jeans og brun BH. Føttene stikker ut i vannet, den nakne magen er ekstra blek mot det grå berget. Et annet er tatt idet Delta-troppen rundet hjørnet på pumpehuset og oppdaget de døde som lå der. Det er, i nyhetsjournalistikkens distanserte verden, et blinkskudd. Når ingen norske aviser publiserte bildet, selv ikke etter at det var premiert av kolleger, er det fordi smerten var større. Én av de drepte sitter halvt oppreist inntil veggen, de andre ligger i lyngen. Ingen av dem er vanskelige å gjenkjenne for foreldre, søsken eller venner.

Men det samme argumentet kan brukes også når de døde ligger i Gaza eller Israel, i Damaskus eller Kabul. Da er vi ikke så tilbakeholdne. I januar 2009 ble det min oppgave å begrunne hvorfor vi trykket et bilde der bare hodet av et dødt barn stakk opp av ruinene etter at israelske fly bombet hjemmet hennes. Jeg mente det var rett da, det var behov for å vise hvor raseriet i Midtøsten kommer fra. Jeg har ikke endret mening siden.

Likevel har jeg støttet den norske tilbakeholdenheten i bildebruken fra Utøya. Det var i tråd med norsk standard at både Dagsavisen og Aftenbladet ble felt i Pressens faglige utvalg for å ha brukt et bilde av en død kvinne foran høyblokka i regjeringskvartalet.

Men debatten innhenter oss. Det er på tide å møte kritikken med annet enn uklare påstander om at vår terror var verre enn de andres, at våre ofre var så unge, at vårt land er så lite, at vår uskyld var så stor. Tidligere nyhetsredaktør og leserombud i Bergens Tidende, Terje Angelshaug, har gjort nettopp det. Jeg kommer til ham om et øyeblikk, først dette:

I februar tok tidligere fotosjef i danske Politiken, Per Folkver, hanskene av. Han avfeide alle norske argument mot å publisere Hammarströms bilder og karakteriserte det som «utidig» av norske redaksjoner å blande ytringsfrihet og følelser. «Det er noe dypt paradoksalt over at de som liksom skal ivareta ytringsfriheten, er dypt selektive i hva de vil la befolkningen se. Man kan ikke gjemme bildene i et forsøk på å beskytte seg selv, det vil ikke utradere historien om Utøya», sa han.

Terje Angelshaug kommer Folkver i møte. I artikkelen «Presseetikk i terrorens tid», publisert i tidsskriftet Replikk og på Voxpublica.no, skriver han at selv om det vil være hjerteløst overfor de pårørende, vil det bare tjene forbryteren om vi sminker forbrytelsen. «Også for dem som døde den 22. juli, som ikke har noen vei å gå videre, som ikke har noe å legge bak seg, må det være viktig at deres historie i all sin gru blir kjent, og blir en del av nasjonens felleseie og dermed holdt levende for all fremtid.»

Han har vel rett, noe er holdt tilbake. Fremdeles har vi ikke sett lidelsen i all dens gru, selv om hver ny bok om Utøya inneholder smerte vi ikke kjente fra før. Grensene for hva vi tåler, flyttes langsomt.

Angelshaug skriver at den presseetiske debatten etter terroren har vært dominert av de mest restriktive, av de pårørende og deres bistandsadvokater. Han mener at vi har vært for opptatt av yrkets krav til varsomhet, mens vi har glemt påbudet om å søke sannheten, «også når den er grusom, støtende og krenkende for mange».

Riktignok rommer de presseetiske reglene ingen krav om å være grusom i sannhetens tjeneste, men Angelshaug har selvfølgelig rett i at krenkelser kan være etisk forsvarlige. Det er den unødvendige krenkelse som rammes av Vær Varsom-plakaten. Likevel mener jeg både han, Folkver og de andre kritikerne av den norske tilbakeholdenheten, tar feil. Den første tiden etter 22. juli trengte sannheten ingen likbilder. Vi måtte ikke se de unge døde for å kjenne lidelsens dybde og bredde. Paris Match trykket bildene. Kanskje øket det forståelsen blant franskmenn for det uhyrlige i Breiviks handlinger. Men i denne fasen var Norge en landsby, vi forsto mer enn godt nok hva som hadde rammet oss.

Men tid er én av faktorene i det medfølelsens hierarki som styrer de presseetiske vurderingene. Over tid flyttes grensene uten at det er etisk problem. Det er rett å trykke bildene av likhaugene fra Auschwitz selv om bildet av den ene døde i Grubbegata var en krenkelse. Også Utøya skal bli historie. Én dag kommer også norske aviser til å vise Hammarströms bilder, og vi kommer til å tenke at vi trenger dem. Men ennå er vi ikke kommet dit.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på twitter.com/svelle