Sammen med tvillingbroren Erling var John Bakkmyr krigsseiler. På nærmest mirakuløst vis overlevde brødrene fra Aure på Nordmøre de seks årene som krigen til sjøs varte.

John var utsatt for angrep etter angrep, fra miner, ubåter og fly, og reddet livet to ganger på flåte. Erling ble internert i Casablanca i juni 1940 og satt i hele ni ulike fangeleirer frem til november 1942. Senere fortsatte han å seile, i hovedsak i konvoifart over Atlanteren frem til krigens slutt.

Erling Bakkmyr ble internert i Casablanca i juni 1940 og satt i ni ulike fangeleire frem til november 1942. Senere fortsatte han å seile, i hovedsak i konvoifart over Atlanteren frem til krigens slutt. Her fotografert i 1939.

Brødrenes historie fortelles i boka «Torpedo på babord» som nevøen Bjørn K. Sagdahl ga ut i fjor høst. Han er pensjonert førsteamanuensis i statsvitenskap ved Nord universitet i Bodø og har selv erfaring fra utenriks sjøfart i ungdomsårene fra 1959-61. Torsdag 25. januar klokken 19.00 holder han foredrag om onklenes historie ved Sjøfartsmuseet i Trondheim.

Overlevde på tørket fisk og skilpaddefett

M/S Moldanger: Båten var på vei fra Buenos Aires til New York, fullastet av huder, ull og andre varer. To mann døde umiddelbart da torpedoen traff, og skuta var flerret opp og ikke til å redde. En ny torpedo traff skuta og flere liv gikk tapt før de overlevende samlet seg i en overfylt livbåt, en lettbåt og to flåter, ifølge Bjørn K. Sagdahls beretning om den dramatiske ferden.

Våren 1942 var John Bakkmyr matros ombord på M/S Moldanger, tilhørende Westfal-Larsens rederi og i linjefart på Sør-Amerika. «Vi mønstrer ikke av denne skuta før den ligger på bunn», skal ha vært omkvedet blant mannskapet, ifølge Sagdahl. Båten hadde forlatt Buenos Aires noen uker tidligere, da den ble senket 27. juni av den tyske ubåten U-404. 14 av mannskapet av mistet livet, mens 30 overlevde. Ni av de overlevende kom seg på hver sin flåte på to ganger tre meter, som på ingen måte var utstyrt for overlevelse mer enn i noen få døgn. Det ble en formidabel utfordring å overleve med mangel på mat og vann, brennende solskinn, kalde netter og stormer. Men de klarte seg ved å samle regnvann, de fisket etter småfisk under flåten med improviserte redskaper. Dessuten greide de å fange tre havskilpadder.

–Tørket fisk, blod, skilpaddefett og noen kjøttslingser holdt dem så vidt i live til redningen kom – etter hele 48 døgn. Det var nærmest et under at de ble oppdaget av kanonvakta på det norske skipet «Washington Express», forteller Sagdahl.

I New York ble de hyllet som helter og de ble blant annet intervjuet i The New York Times. Mot alle odds hadde de overlevd. De hardbarkede sjøfolkenes erfaringer førte siden til at redningsutstyret på handelsfartøyene ble kraftig forbedret, forteller Sagdahl.

Fra flåta: De ni sjøfolkene trygt på land etter 48 dager på ei lita flåte i Atlanterhavet. Her sammen med kapteinen, Frode Bjørn-Hansen, publisert i The New York Times. Øverst fra venstre: Harald Revaa, John Bakkmyr, Paul W. Andersen, Einar Moldeklev. Nederst fra venstre: Johan Moe, David Holgersen, Olav Brekke, Holger Aronsson og Kåre Kaarstad.

– Brutal senking

Knapt et år etter ble John igjen rammet av tyskernes torpedering. Denne gangen var det M/S «Høegh Silverdawn» som ble senket ved kanonild og torpedering utenfor Australia på vei til Abadan i Iran.

– Det var en brutal senkning i nattemørke av en tysk hjelpekrysser, et krigsfartøy som framsto som et ordinært handelsskip. 36 liv gikk tapt, mens 22 overlevde. John var en av disse. Han ble plukket opp fra en flåte etter 11 døgns opphold, selv om han denne gang hadde trodd at dette var slutten. Nok en gang reddet livsvilje og tilfeldigheter livet hans, sier Sagdahl.

Stille før stormen: John Bakkmyr overlevde fire angrep og to senkinger hadde til sammen 59 døgn på flåte under krigen. Det ene flåteoppholdet var på hele 48 døgn, det lengste flåteoppholdet for sjøfolk i handelsflåten under krigen. Her avbildet i 1939.

Humørsvingninger og rastløshet

Både John og Erling fortsatte å seile til krigens slutt og kom hjem til Aure først tidlig på 50-tallet. Brødrene hadde lite kontakt under krigen, men møttes ved en tilfeldighet på et gatehjørne i New York høsten 1944. John fikk sin krigsmedalje alt i 1942 og senere St. Olavsmedaljen med ekegren. Senere tok han imot to krigsmedaljer og æresmedlemskap i Trøndelags krigsseilerforening.

– Min onkel var sterkt preget av det han hadde vært med på. Lenge etter krigens slutt kom en fram til at krigsseilere kunne lide av det som ble kalt «krigsseilersyndromet», en diagnose som lignet den som fantes blant fanger fra tilintetgjørelsesleirene i Tyskland og Polen. For John slo dette ut i svingende humør og behov for alltid å være i aktivitet, forteller nevøen.

John fortsatte å seile til 1968, da krigspensjon kunne gis til krigsseilerne. I etterkant av bokutgivelsen i høst ble Sagdahl kontaktet av en av dem som hadde seilt med onkelen etter krigen. Den gamle kollegaen fortalte at de aldri så at John kledde av seg når han hvilte.

– Han lå på køya med klærne på og døra festet til stormkroken, slik han gjorde under krigen. Han maktet heller ikke å stå lenge ombord i de mange båtene han var på. Det var hyppige skifter av fartøy. Han var en svært rastløs mann, forteller Sagdahl.

Forfatteren: Bjørn K. Sagdahl er født og oppvokst på Holla i Hemne. Han har selv erfaring fra utenriks sjøfart da han reiste ut fra hjembygda som 15-åring. Han er pensjonert førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitet Nord.

Viktig anerkjennelse

Han arvet onkelens etterlatenskaper og fikk tilgang til alt det han selv hadde tatt vare på av dokumenter. Riksarkivet og nettstedet warsailors. com har også vært nyttige kilder. I tillegg gjorde Sagdahl allerede på 80-tallet «research» for et tv-program om onkelen som tv-personlighen Alf Tande-Petersen lagde. Materialet ble liggende til han ble pensjonist.

I boka forteller Sagdahl også om hvordan krigsseilerne ble behandlet etter krigen. Mange var frustrert over behandlingen de fikk av den norske stat.

– Det var lite raushet og mye byråkrati, sier forfatteren.

Først i 1972 fikk uteseilerne en økonomisk kompensasjon ved Stortingets vedtak om en ex gratia bevilgning.

– Mange satte nok pris på de ekstra kronene som en fikk i 1972. Men mitt inntrykk er at det som betydde mest var at de endelig fikk anerkjennelse for den innsatsen de hadde ytt under krigen. Det å endelig bli verdsatt av samfunnet betydde svært mye for den enkelte, sier Sagdahl.

Tvillingene John og Erling Bakkmyr ble født i 1911. Erling døde i 1979, mens John Bakkmyr døde i 1984.