Julestjernene lyser opp vinduene på det herskapelige sveitserhuset på Ree gård i Stjørdal. Trappa opp til den store inngangsdøra er fylt med både lys og en dørmatte av granbar.
Modulf Leirfall åpner døra på huset fra 1851, og ønsker velkommen inn på gården som bærer tydelig preg av at nå er det like før jula setter inn.
- Kos både før og etter jul
Lukten av risengrynsgrøt kjennes allerede i gangen da Adresseavisen kommer inn i gårdshuset kvelden før selveste julaften.
På døra inn til stua henger bokstavene «Merry Christmas» i gull, mens to stråbukker har fått plass på det gamle pianoet. De representerer likevel bare en brøkdel av julepynten som har satt stemninga i huset. For det er ikke bare, bare når 21 rom skal gjøres klare til jul.
- Men vi stresser ikke. Det skal være kos både før og etter jul, så vi tar det med ro, påpeker Leirfall.
Juletre fra egen skog
Jobben med å gjøre huset klart til jul har pågått i hele desember. I stua ruver et blikkfang på tre og en halv meter. Juletreet er nok høyere enn hva de fleste har plass til hjemme.
Jul i ysteriet
- Sånn er det, når man skal ha juletre i et hus som ble bygget da det var status å ha det høyt under taket, forteller Leirfall og legger til at treet selvsagt er hugget i egen skog.
Historisk stabbursklokke
Bordet dekkes av barna og grøten øses opp, mens Leirfall og samboeren Magdalena Fasting forteller om juletradisjonene på gården. Med mer enn 160 års historie i veggene, er det mye som skal ordnes før jula ringes inn.
Og nettopp innringingen av jula er en av tradisjonene familien holder fast på. For stabbursklokka klinger hvert år før julemiddagen på Ree gård. Og det er ikke hvilken som helst klokke som ringer julen inn på gården.
- Den var opprinnelig klosterklokke på Tautra. Hvorfor den daværende eieren av gården her fikk den, er uklart. Men å ringe jula inn med den, er en tradisjon vi har hvert år, forteller Leirfall.
40 til bords
Julekveldens familieselskap skal også forberedes, og 12 gjester vil finne plass rundt bordet der ribba skal stå. Det blir likevel ikke det største selskapet på gården i løpet av jula.
- En av tingene vi setter mest pris på med gården, er at vi har så god plass til å invitere folk. I år skal vi ha kurvfest 4. juledag. Da kommer det 40 gjester med mat og drikke. Så fyller vi storstua med langbord, fest og dans, sier Fasting mens hun hjelper minstejenta Lovise (1) med ei skje med julegrøt.
Nissen som aldri kastes
I naborommet har ei nissedokke fått plass i ei gammel seng. Den bærer preg av å være eldre enn resten av julepynten i huset.
- Det er den eneste julepynten vi aldri skal kaste. Jeg er vokst opp med den nissen. Jeg vet ikke hvor gammel den er, men den er fast inventar blant julepynten. Noen synes den er stygg, men jeg liker den, slår Leirfall fast.
Julemat må forbys!
Siste rest av julegrøten spises opp, selvsagt med mandel, slik tradisjonen er. Men plutselig kommer Leirfall på at en av tradisjonene ikke har kommet på plass ennå.
- Pepperkakehuset! Dét har vi ikke rukket å lage. Kanskje vi rekker det i morgen, før vi skal på kirkekonsert, spør han.
På stua har katten Ananas funnet roen i en stol. Den stresser ikke nevneverdig over at familien ikke har rukket å få på plass årets pepperkakehus. Det blir visst jul likevel.