- De har alltid vært litt finere på det i Levanger. De har alltid brukt andre ord og uttrykk enn oss, sier Roar Tromsdal, høyskolelektor og ekte verdaling.

Det er bare dager til innbyggerne i Levanger og Verdal skal stemme over om de skal slå seg sammen eller forbli selvstendige. Lokalavisa Innherred har vært full av innlegg for og imot, og krangelen mellom de to ordførerne har preget debatten det siste halve året. Men hva er forskjellen på verdalingene og levangsbyggen? Finnes det kulturelle forskjeller som kan forklare noe som helst? Kan finkulturelle byborgere fra Levanger forenes i en opphøyd enhet hvor storkjefta verdalinger også krever sin plass?

Verdens første hilsegate

Asbjørn Douglas Eklo er snart 90 år og bypatriot på sin hals. Han kalles gjerne mister Levanger der han vandrer gatelangs i sine røde bukser, gul skjorte og hatt. Han vil gjerne ta oss med til verdens første skiltede hilsegate. Han kom selv på ideen, og mener det ikke er noe i veien for litt dannelse og vennlighet på veien mot sammenslåing.

- Du vet, Levanger har bytradisjoner helt tilbake til 1836 da vi fikk kjøpstadsrettigheter på linje med Trondheim. Det førte også til at mange trondhjemmere flyttet hit. Vi snakker litt finere enn verdalingene, sier Eklo, som under tvil har kommet frem til at han vil stemme ja til sammenslåing i folkeavstemningen den 6. juni.

- Hodet sier ja, mens hjertet sier nei. Men jeg kommer nok til å lytte til fornuften, sier mannen, som har skrevet elleve bøker, deriblant tre bind om bygårder i Levanger.

Småsnobbete levangsbygg

- Hi du hæstpøls, spør Roar Tromsdal. Servitøren kan ikke oppdrive hestepølse i dag, men i Verdal har det vært tradisjon for å ha Fola Blakken på vafla.

- Hæstpøls fekk vi på museet på Steksta. Det ville aldri levangsbyggen ha servert, forteller Tromsdal, som er selverklært nei-mann.

Tromsdal har vært en krumtapp i oppbyggingen av amatørteatret i Nord-Trøndelag. Men han har også fulgt den intellektuelle sti, og i dag jobber han ved Nord universitet hvor han blant annet underviser fremtidens profesjonelle skuespillere i teaterhistorie.

- De har alltid snakket et annet språk enn oss og så var de litt småsnobbete. Da vi kom på Levanger gymnas, møtte vi en annen verden. Levangsbyggen møtte en mye røffere stil, sier Tromsdal, som mener historien har hatt stor betydning for hvordan de to kulturene har utviklet seg opp gjennom tidene.

- Verdal har bygd sin identitet på grenser som har vært de samme i over 1000 år, mens Levanger i sin nåværende form bare har eksistert i litt over 50 år. Verdalingene har derfor en mye sterkere tilhørighet. Det er derfor en enkel psykologisk forklaring på at neisiden er større i Verdal, mener Tromsdal.

Bystatus var gull verd

Levanger har en spennende og interessant fortid som senter for handel, utdanning og helsevesen. Levanger fikk bystatus første gang som kjøpstad i 1836, mistet bystatusen i 1962 og fikk bystatus på nytt i 1996. Til byen kom blant annet Nordre Trondhjems Amts Sygehus på Eidesøren i 1843, avisen Nordre Trondhjems Amtstidende i 1848, borgerskolen i 1851 og Levanger offentlige lærerskole i 1892. Byen har rike handelstradisjoner og landbruk som utmerker seg i nasjonal sammenheng.

Verdal fikk bystatus først i 1998, men har i likhet med Levanger vært en av landets fremste landbrukskommuner. Frem til 1960-årene var Verdal et jordbruks- og håndverkersamfunn, men med en sterk historie knyttet til slaget på Stiklestad i 1030. Utover på 1960-tallet vokste industrien frem og en industripark som i dag er landets tredje største. Der Levanger har vært drevet av handel og offentlige arbeidsplasser, har verdalingene bygd opp en industripark som omsetter for mellom seks og åtte milliarder kroner.

- Da Levanger mistet bystatusen først på 1960-tallet kunne de ikke forstå hvordan det kunne skje. Jeg gikk på Levanger gymnas og dette var noe de snakket om i alle de årene jeg gikk der. Det var et hardt slag for levangsbyggen, sier Tromsdal.

Tromsdal synes sammenslåingsdebatten har vært preget av økonomer og teknokrater.

- Det er nesten noe religiøst over det. Jeg synes mange har skylapper og ser bare på økonomi og tjenesteproduksjon, men ser ikke at samfunnet består av mennesker. Det er ikke bare tall som skal flyttes, understreker han.

- Måtte ikke bli flaggskip

Ja-mannen Arvid Vada var den første rektoren ved Verdal videregående skole i 1976. I midlertidige lokaler i Vinne og bedehuset på Ørmelen, skulle han bygge opp en ny skolekultur med nye linjer.

- Vi var en ung stab med gjennomsnittsalder på 30 år. I starten var det 130 elever fordelt på 1-årig yrkesutdanning og 2-årig grunnkurs – brubygger mellom yrkesfag og allmenne fag.

Rektor Arvid Vada kom fra en yrkesskole på Sunndalsøra som ble utvidet med 2-årig grunnkurs og reformgymnasklasser, og visste godt at her var det to svært ulike kulturer som skulle smeltes sammen.

- Konkurransen med Levanger som læringsarena for ungdommen i distriktet var merkbar. Det ble uttalt at den nye skolen i Verdal ikke måtte få for dominerende plass og bli et flaggskip i distriktet. Dette var imidlertid ikke forenlig med skolens visjon.

Da studieretning for idrettsfag skulle etableres, skulle det blant annet være et tilbud i Levanger og Verdal.

- Rektor ved Levanger gymnas og jeg var sammen i et møte med fylkesskolesjefen der etableringen var tema, men det var ingen interesse for dette tilbudet i Levanger. Jeg vet ikke om årsaken var at idrett var for lite gymnasialt.

Verdal for gründere

Vada sier det var en kjent sak at næringslivsledere har oppfattet det som mye lettere å etablere seg i Verdal enn i Levanger.

- Spørsmålet er om Levangers politikere og administrasjon opp gjennom årene har lenet seg for mye på høyskolen og sykehuset.

Vada mener også kulturforskjellene kommer tydelig frem både i språk og handling.

- Noen snakket så det var ekkelt å høre. Verdalingen var mye mer bondsk og hadde en håndverkskultur som Levanger ikke hadde. Jeg ser forresten ikke for meg vømmølopptog i Levanger.

Men Vada mener det er på tide at de to kommunene går sammen.

- Jeg sier et rungende ja til sammenslåing. Dersom man skal få til utvikling må man ha sterke fagmiljøer. Man må se mer enn fem år frem i tid, og jeg tror Levanger og Verdal vil utfylle hverandre godt.

Satset på skolebyen

Tidligere rektor ved HiNT (Nord universitet i dag), Asbjørn Folkvord, mener kulturforskjellene mellom de to naboene var mye større før.

- Men størst forskjell var det nok mellom de som bodde i sentrum og på bygda. Jeg tror ikke det har vært noen forskjell mellom bygdefolket i Frol, Skogn, Vinne eller Vuku.

Asbjørn Folkvord er førsteamanuensis i pedagogikk, og har vært med i lokalpolitikken for Levanger SV i flere perioder.

- Jeg tror verdalingene har en større følelse av felles identitet, kanskje fordi kommunen har vært uendret så lenge man kan huske. Skeikomiteen holdt på i 15 år og reiste rundt i hele landet i forkant av den store kommunereformen først på 1960-tallet. Levanger var fem som ble en, Steinkjer var sju som ble en, mens Verdal besto. Levanger hadde før 1962 bare 1723 innbyggere og var bare en liten kjøpstad.

Folkvord husket at de spøkte med kulturforskjellene da de gikk på Levanger gymnas.

- I Nerbyen snakket de som frolinger, mens de i Øverbyen snakket som folk fra Ila. Der bodde embetsmenn og sykehusansatte. I dag er dette selvsagt ikke noe poeng lenger, det er i hvert fall ikke noe som preger situasjonen på noe vis.

Folkvord mener levangsbyggen har vært visjonær og skjønte tidlig betydningen av å få en lærerskole til byen. Den vant de i kamp med Trondheim.

- Det ble satset på skolebyen av fremsynte folk som så betydningen av å få dit en viktig institusjon. Verdalingene på sin side var fremsynte og satset på industrien. Men dette skapte også to ulike kulturer. Den var røffere i Verdal, mener Folkvord, og legger til:

- Den sammenslåinga som er foreslått, vil ramme det kommunale demokratiets grunnfjell. Det vil bli en stor kommunal administrasjon, og i det nye kommunestyret blir det halvparten så mange medlemmer som det er i de to kommunene i dag. Det betyr en alvorlig svekkelse av det kommunale demokratiet.

Tilhørighet er viktig

Lokalhistoriker Solveig Ness har hatt mange gatevandringer gjennom Veita i Verdal. Dette var sentrum i gamle dager, hvor båtene kunne legge til kai.

- Håndverkerne bodde i Veita, mens kjøpmennene bodde i Gamle Storgate. Dette var ikke noe klassedelt samfunn. Etter at jernbanen og Verdal samvirkelag kom i 1905 flyttet sentrum østover. I dag heter det Verdal by, men det blir feil for meg. Verdal strekker seg helt til svenskegrensen. Det skulle fortsatt ha hett Verdalsøra.

Den tidligere hovedkassereren i sparebanken har skrevet 800 sider om Verdalsøras historie gjennom 140 år. Den jobbet hun med i 15 år. Nå graver hun frem stoff til oppfølgeren.

- Tilhørighet er viktig. Det er en annen holdning i Levanger by enn på Verdalsøra. Vi er stolte og glade for at vi har Stiklestad, det har ikke levangsbyggen, som er mer byfolk enn oss, sier Ness. Vi sa at de hadde jo sykehus og lærerhøyskole. Vi er mer bøgda, mener Ness, som også mener at mange hundre år med urørte grenser har mye å si.

Bygger på ulik grunnstein

Førstelektor Roar Tromsdal peker på at det er svært få offentlige arbeidsplasser i Verdal, og at det har ført til at verdalingene har måttet skape mye mer selv.

- Levanger har holdt på i 30 år om å bli enige om et kulturhus. De har hele tiden hatt to alternativ, da er det lett for at det blir ingenting. I Verdal har vi både et nasjonalt kultursenter og et kinosenter med besøkende fra alle nabokommuner.

Nå bygges et nytt teaterbygg til 100 millioner.

Tromsdal mener de to folkene bygger på forskjellig grunnstein.

- Det er ikke dårligere å komme fra den ene eller den andre kommunen, bare at det er en forskjell. Vi er en blanding av industri og bondesamfunn, men fellesnevneren er folkelighet. Vi er jordnære og enkel i positiv forstand. Levangsbyggen regnet seg som mer urban eller verdensborgere.

Flere slag på Stiklestad

Asbjørn Eklo har en livserfaring som mange kan misunne. Han har vært på sjøen og i militæret, vært reiseleder og danselærer på cruiseskip, og på 1990-tallet kom det frem at han hadde vært en del av Stay Behind, også kalt Norges hemmelige hær etter krigen.

Men mesteparten av livet har han solgt biler – masse biler.

- Jeg tok over som Ford-forhandler etter min far. På det meste kunne vi selge åtte biler på en og samme dag.

Asbjørn har også hatt mye kontakt med Verdal opp gjennom livet.

- Verdalingen hadde en annen form for humor enn oss, ikke bedre eller dårligere, men annerledes. Språket var også annerledes. Vi som var født og oppvokst i byen Levanger snakket litt finere. Vi syntes det var artig med verdalingene som hadde en annen betoning på ord og uttrykk.

Asbjørn mener det har hatt stor betydning at Levanger ble kjøpstad så tidlig som i 1836, og at de fikk bystatus av kong Karl Johan.

- Det har selvsagt preget oss. Den gangen Levanger var en stor markedsby kom det mange trondhjemmere og slo seg ned her. Min mor som var født på Røra sa jeg istedenfor æ. Det var veldig rart, sier Eklo, som også kan røpe at det har vært flere slag på Stiklestad.

- Det var like etter krigen og fire verdalinger inviterte til ball på Stiklestad. Det ble en skikkelig brudulje og slåsskamper mellom verdalinger og levangsbygg i og utenfor lokalet. Det ble knust ruter og kopper og kar ble slengt i gulvet. Levangeravisa omtalte tildragelsen som Slaget på Stiklestad anno 1948. Det var nok flere slåsskjemper i Verdal enn i Levanger, sier Asbjørn Douglas Eklo.

Epilog:

Jeté er for øvrig en finere omskriving for molo, altså en demning av stein, for eksempel i forbindelse med et havneanlegg.

Her på Stiklestad fikk Roar Tromsdal hestepølse på vafla. - Det var utenkelig i Levanger, sier han. Foto: LEIF ARNE HOLME