Siden hun ble enke for drøyt to år siden, har Hilde Skjervø ført en kamp mot Statens pensjonskasse – og tapt. De vil ikke gå med på at småbarnsmoren har rett til ektefellepensjon etter Cato. Saken er anket inn for Trygderetten, som ga Statens pensjonskasse medhold og fastholdt vedtaket om å nekte ektefellepensjon.
Det skriver Namdalsavisa.
– Var han og meg hele tida
Hilde Skjævø synes beslutninga er urettferdig. Blodig urettferdig. For hvorfor skal hun nektes ektefellepensjon etter guttenes far når de tross alt har levd i et ekteskapsliknende forhold gjennom 12 år, og kan dokumentere felles adresse i hele denne tida?
Cato og Hilde ble sammen da hun var bare 20 år. Det hadde vært de to – hele tida. Ektefolk eller samboere, det spilte liksom ingen rolle for dem – da.
Problemet er karenstida. I Statens pensjonskasses regelverk står det at man ikke har rett til ektefellepensjon dersom ektefellen dør innen et år etter at ekteskapet ble inngått. Dette forutsetter at dødsfallet skyldes sykdom han/hun led av ved vielsen, og som minst en av partene kjente til.
En brutal beskjed
I slutten av august 2011 føler Cato Strand seg dårlig. Han blir behandlet for bronkitt, så lungebetennelse. Ingenting hjelper. Han er slapp, hoster og er i generelt dårlig form. Ei undersøkelse på Sykehuset Namsos får fart i tingene. Han blir sendt til St. Olavs Hospital i Trondheim for å få utført en biopsi på grunn av et funn i nyrene.
Ei uke etter får Hilde Skjærvø og Cato Strand den brutale beskjeden: Småbarnspappaen har nyrekreft med spredning til lunger, lymfer og skjelett. Det er ingenting å gjøre.
Det går fort nedover med Cato. Han er heime hos Hilde, Aksel (3) og Peder (6) de første ukene. Tanken om at de bør formalisere forholdet sitt forsterkes når Cato får dødsdommen.
Viktig og riktig å gifte seg
– Vi ville gifte oss, følte at det var en god ting å gjøre. Vi var spent på om vi rakk å gjøre det før han døde. En gang måtte vi utsette vielsen fordi Cato var for dårlig, forteller Skjærvø.
Det de hadde sammen var ifølge Hilde helt spesielt. Å gifte seg ble en naturlig ting da Cato ble syk. Det var ikke på grunn av regelverket de tok beslutninga. Hilde og Cato visste ikke om de stivbeinte reglene, tenkte ikke på pensjonsutbetalinger da de bestemte seg for å formalisere forholdet.
Den 19. oktober dro de til tingretten i Namsos for å bli ektefeller. Et vennepar var forlovere, et annet vennepar tok seg av guttene mens mamma og pappa ble mann og kone.
Tårene drypper sakte når Hilde minnes bryllupsdagen sin:
– Dommeren var veldig beveget. Det var en fin dag på en rar måte. Fin og vond på samme tid. Cato holdt tale for meg da vi var hos vennene våre og spiste etter vielsen. Det var en god følelse å gifte seg, og det var tydelig at det var viktig og riktig for Cato også. Da vi om kvelden oppsummerte dagen, sa Cato at det var den lykkeligste dagen i hans liv, og at det var fint at vi ble gift før han dro.
Ti dager senere blir Hilde enke. To smågutter mister pappaen sin.
Gift i for kort tid
På nyåret 2012 tar enka tak for å få oversikt over familieøkonomien etter dødsfallet. Cato Strand var forsøksleder hos Veso Vikan, en privat bedrift som hadde ordninger med Statens pensjonskasse.
Hilde Skjærvø søker om barnepensjon for guttene sine og ektefellepensjon for seg selv. Hun er nå klar over at regelverket tilsier at man må ha vært gift i et år før ektefelle kan tilkjennes pensjon, men mener hun kommer inn under unntakene som går på om de var samboere før ekteskapet – i mange år, at de har felles barn. Av seks kulepunkter om unntak, oppfyller Skjærvø tre.
Det hjelper ikke. Statens pensjonskasse avslår søknaden fra Hilde, mens guttene tilkjennes barnepensjon. De finner ikke at det foreligger særlige grunner for å gjøre unntak, og peker også på at familiens økonomiske situasjonen ikke er så dårlig at dette momentet i seg selv er å anse som en særlig grunn.
Cato Strand hadde tegnet to livsforsikringer som var nok til å dekke huslånet. Skjærvø finner det urimelig at slikt skal legges til grunn all den tid det er en privatsak om man velger å tegne livsforsikring eller ei.
Ikke medhold i Trygderetten
Skjærvø anker vedtaket, men får ikke medhold. Saken blir anket inn for Trygderetten. Der blir avslaget stadfestet. Neste steg er eventuelt å anke saken inn for Lagmannsretten.
– Jeg forstår at det må ei endring til fra høyere hold for å få forandret regelverket. Selv synes jeg vedtaket er fryktelig urettferdig, og verken Nav eller forsikringsselskapene har hatt anmerkninger til at vi giftet oss for sent. Det virker som om Statens pensjonskasses regelverk er utgått på dato. At samboere gjennom en årrekke ikke skal ha noen rettigheter i 2014 er for meg ubegripelig, sier Skjærvø.
Hun er ikke sikker på om hun orker å gå til lagmannsretten med saken. Hun er sliten, saken har vært ei ekstra belastning som kommer på toppen av sorgen og det som følger med å stå igjen med aleneansvar for to barn.
– Jeg og guttene klarer oss saktens, men jeg vil at folk skal vite om hvordan systemet fungerer. I 2014 tror ikke folk at giftemål er så vesentlig. Vel, vi har opplevd at det er det. Jeg synes det er viktig å få satt søkelys på prinsippene i denne saken, sier Hilde Skjærvø.
