- Oljefondet kan ikke brukes

Norges enorme oljefond kan bare brukes i utlandet, men aller helst bør oljen få ligge i ro under havets bunn.

Saken oppdateres.

– Under normal høykonjunktur vil bruk av oljepengene føre til inflasjon og ikke økt innenlandsk produksjon. Det er et fond fra fortiden, som fremtiden bare i begrenset grad kan bruke. I solidaritet med fremtidige generasjoner burde det heller ligge under havets bunn, for der ville det med størst sikkerhet øke i verdi

Det sier 1. amanuensis i samfunnsøkonomi Rune Skarstein ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

– Oljefondet er et fantom. En boble som kan skytes i filler eller i hvert fall bli kraftig redusert gjennom en økonomisk nedtur i verden. Pensjonene må finansieres av løpende innenlandsk produksjon og inntekt. Man kommer ikke utenom å skatte norske skattytere for å få penger til pensjoner i fremtiden, sier han.

Oljefondet er et resultat av at norsk eksport er for stor til at hele eksportinntekten kan brukes til import. Vi klarer ikke å bruke opp overskuddet med den eksportinntekten vi har nå.

For mye penger

Pengene kan vi ikke bruke særlig mye av når Norge går så bra som nå. Da ville for mye penger bli tilført norsk økonomi, med fare for overoppheting, økt rente og dårligere konkurransekraft med utlandet.

– Vi kunne derimot brukt dem i Spania, til sykehjemsplasser til pleietrengende nordmenn. Vi kunne gitt FN midler til et katastrofefond. Eller vi kunne leid inn entreprenører og medbrakt arbeidskraft fra utlandet til å bygge veier eller sykehus i Norge. Arbeidskraft som fikk all lønn utenfra og ikke kjøpte ei flaske brus mens de jobbet i Norge. Det ville ikke påvirket aktivitetsnivået i norsk økonomi.

For mye, for fort

Skarstein mener vi har hentet for mye olje ut fra norsk sokkel for hurtig og at andre enn Stortinget styrer utviklingen av oljeindustrien i Norge.

– I 1983 nedsatte man et tempoutvalg for utvinningen av olje på norsk sokkel. De sa at 90 millioner tonn olje-ekvivalenter i olje og gass var nok i år 2010. Et ekstremt høyt mål var den gang 120 millioner tonn. Men allerede i 1991 passerte vi 120 millioner tonn og i 1997 var det økt til hele 240 millioner tonn, sier Skarstein.

Norge hentet opp 11 prosent mer olje hvert år i gjennomsnitt i årene 1987 til 1997 og satset voldsomt på utvinning av olje i en periode hvor oljeprisen i gjennomsnitt var bare 18 dollar pr fat.

– Norsk oljeøkonomi har vært en utrolig sløsing med ressurser. Vi har tatt ut altfor mye olje, altfor tidlig.

Oljeindustrien og interessene for distriktsutbygging har i koalisjon sørget for å holde oppe tempoet. Trolig skyldtes det at politikerne ikke fant på noe som helst annet for å opprettholde sysselsettingen i distriktene, sier Skarstein.

100 dollar fatet

– Risikerer vi at prisene synker dersom vi venter for lenge med å ta ut oljen?

– Oljeprisen vil fortsette å stige. Jeg er sikker på at det ikke er lang tid før vi ser priser over 100 dollar fatet.

– Hvorfor?

– Fordi så godt som alle oljeprodusentene er helt på kapasitetsgrensen og oljelagrene i verden er ikke fulle.

Årsaken er ifølge Skarstein den voldsomme økningen i forbruket særlig i Kina. Usikkerheten i Irak bidrar også til at prisene holder seg høye. Han frykter heller ikke at det skal komme alternative teknologier som gjør oljen unødvendig.

– Olje og gass vil være en viktig energikilde og råvare også i de neste 100 årene, kanskje lengre.

Går som ei klokke

Ifølge Skarstein har ikke Norge bruk for oljepenger til å stimulere næringslivet.

– Vi har et effektivt næringsliv i fastlands-Norge. Økonomien vår går som ei klokke. Arbeidsproduktiviteten øker jevnt og trutt med over to prosent per år. Det skyldes ikke hovedsakelig leveransene til oljeinstallasjonene, og Norge ville klart seg godt, ja kanskje bedre, uten oljefondet.

– Vi har mange ledige som kunne hatt behov for oljepenger til en ny jobb.

– Problemet er at en stor del av ledigheten ikke består av såkalt effektiv arbeidskraft. Og med kravet som næringslivet stiller til effektivitet kommer det i konflikt med ønsket om et inkluderende arbeidsliv. Hele begrepet om inkluderende næringsliv blir derfor ganske hult.

Skarstein foreslår at oljefondet bør brukes til motkonjunkturpolitikk, for å forhindre lavkonjunkturer og stor arbeidsløshet i fremtiden.

– Det ville bety at vi pøser inn penger i norsk økonomi i tider da det virkelig er behov for det. Men handlingsregelen virker motsatt. Den gir mer penger i kassa i tider hvor norsk økonomi går så det suser, sier han.

Kan bryte sammen

Verdiene i oljefondet står i fare for å kollapse dersom USAs økonomi får enda større problemer enn de allerede har.

– Alle verdens økonomier er avhengige av den amerikanske. Budsjettunderskuddet i USA blir trolig over 500 milliarder dollar i år. Underskuddet på driftsbalansen overfor utlandet var i fjor på 620 milliarder dollar og vil bli om lag 700 milliarder i år. Det betyr at overskuddsland som Japan og Kina – og Norge – har store og raskt voksende fordringer på USA, plassert i amerikanske aksjer og obligasjoner. USA klarer ikke å rette opp handelsbalansen, og landene med store fordringer kan ikke tvinge USA i kne. Dermed bygger det seg opp en situasjon som gjør hele det økonomiske systemet ustabilt. På sikt kan dette få alvorlige konsekvenser for alle, også for det norske petroleumsfondet, sier Skarstein.

Han ser det ikke som usannsynlig at det kan oppstå en internasjonal krise som fører til en plutselig halvering av petroleumsfondets verdi.

Det hjelper ikke at listen over selskaper som det norske petroleumsfondet har investert i er på titalls sider. En krise i den amerikanske underskuddsøkonomien vil trekke med alle overskudds- eller kreditorland. Alle vil være like sårbare ved en generell økonomisk nedtur i verden.

– Risikoen er stor. Det innrømmer også Norges Bank, sier Skarstein.

Derfor er den beste plasseringen av oljefondet under havets bunn.

 
På forsiden nå