Pengemaskinene på Skogn

Det var de to «ulønnsomme» papirmaskinene på Skogn som skapte hele grunnlaget for Trøndelags eget industrieventyr. I dag lanseres boka om Norske Skogs historie.

Saken oppdateres.

Bakgrunnsmusikken kunne vært lystigere når Norske Skog-konsernet i dag slipper boka «Langt fra stammen» på Fiborgtangen. De to eldste papirmaskinene på Skogn var de reneste seddelpressene da Norske Skog i løpet av noen tiår utviklet seg fra å være en sær trøndersk forretningsidé til et globalt konsern.

Det mener Geir Pollen, forfatter av boka om Norske Skog

Mandag stemplet konsernledelsen begge maskinene som ulønnsomme.

Big business

- Fabrikken på Skogn er selve stammen i konsernet når du ser hva den har generert av verdier og kompetanse.

Geir Pollen har brukt to år av livet sitt på å grave i arkiver og snakke med skogeiere, nåværende og tidligere ansatte.

Det som imponerer ham mest, er trøndersk handlekraft og gjennomføringsevne.

Østlendingene hadde 100 års forsprang og langt flere trær å ta av, men det var trønderne som greide å gjøre treforedling til big business.

- Fabrikkene på Østlandet greide ikke å samarbeide på en måte som var framtidsrettet. Nordenfjelske (Norske Skog fra 1972, journ.anm.) var dømt nord og ned, men fikk til det ingen andre greide, sier Pollen.

- Genialt å bygge to

Det startet med Van Severen i 1970. Siden gikk det slag i slag. Alt som luktet flis, skulle kjøpes opp. Først Norge, så Europa, deretter Asia, Australasia og Amerika.

Det var den første fabrikksjefen på Skogn, Rolv Lindseth, som presset fram at det skulle bygges to i stedet for én papirmaskin på Skogn. PM2 startet produksjonen i 1967, bare ett år etter PM1. Genialt, mener Pollen.

- Lindseth regnet ut at man relativt sett ville komme billigere ut dersom man bygde to. Med bare én maskin ville ikke Norske Skog greid seg på langt nær så godt. De ble den rike onkelen på Skogn, framholder han.

Norske Skog ble stadig mindre trøndersk etter hvert som konsernet ekspanderte. I 1999 ble hovedkontoret flyttet fra Skogn til Oksenøen i Bærum. Det vakte reaksjoner i Trøndelag, men er ikke viet plass i boka.

Hel ved

Arnfinn Hofstad var den første toppsjefen som solgte ut biter av virksomheten. Han så at det var vanskelig å tjene penger på trelast og plater. Rendyrkingen pågikk gradvis helt fram til Jan Reinås fant ut at han skulle ut i verden. Fra da av var det bare trykkpapir som gjaldt.

Selv skogen og kraftverkene forsvant ut.

- Du finner knapt noen i Norske Skog som i ettertid mener det var lurt å selge kraften. Men de trengte kontanter, konstaterte Pollen.

Da Pollen startet arbeidet med boka, visste han lite om treforedlingsindustri og forretningsdrift. Nå er han nesten utlært, mye takket være mentoren Lorents Mørkved.

Mørkved var en av de mest sentrale skikkelsene i Norske Skog helt fra idéstadiet i 1959 til han gikk av som fabrikksjef på Skogn i 1993. Dessverre fikk han aldri oppleve å se boka ferdig.

I boka trekker Pollen også fram andre framsynte trøndere som hatt sitt preg på Norske Skog: Ivar Aavatsmark, Reidar Due, Odd Akselsen, Einar Haugan og Arnfinn Hofstad. Og Jan Reinås, naturligvis.

- Det er en sterk trøndergjeng, fastslår Pollen.

 
        
            (Foto: SIV DOLMEN)

  Foto: SIV DOLMEN

 
 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå