Værvarselet meldte ekstremvær og jeg hadde latt være å dra på hytta fordi det ikke er fornuftig å sitte i bilen og vente på at en stormstengt fjellvei skal bli åpnet igjen om to timer eller kanskje først neste morgen. Og siden det er grenser for hvor lenge jeg har tålmod til å oppholde meg innendørs selv i selskap med en sværing som F. Scott Fitzgerald, dro jeg på meg plagg nok til å tåle en to timers vandring rundt i Trondheim.

«Er du gal? Gikk ut i stormen? Også på kaia?»

Sitatet er hentet fra en tilsynelatenede sjokkert nabo dagen etter.

Ja, jeg hadde gjort det. Jeg hadde til og meg hatt en flott tur. For det er minst to ting som er sant i denne historien; at Trondheim er en fin by å bo i uansett vær - og at det er klær å få fatt i som gjør det mulig å oppholde seg utendørs i nærsagt all slags vær.

Så hvor la jeg ferden?

Først skal jeg fortelle at jeg vokste opp i Ila og gikk på barneskolen som ligger i skyggen av det som en gang het St. Elisabeth sykehus og som ble drevet av nonner. Ila var et bra sted å vokse opp. Nært Torvet og nært inngangen til Bymarka. I Ilaparken spilte vi fotball om sommeren og gikk på skøyter når speiken rådde grunnen.

Siden ble det Angelltrøa og nærheten til Estenstadmarka. Så fulgte noen år i Brubakken, et steinkast unna Gamle Bybro, før ferden gikk utenbys. Tilbake igjen ble det Angelltrøa nok en gang, nå med egen familie og ingen gjennomgangstrafikk og gå- og sykkelavstand til Åsvang barneskole, Blussuvoll ungdomsskole, Strinda videregående skole og NTNU på Dragvoll for barn som ble til unge voksne.

Tilbake til den stormfulle vinterdagen for et par uker siden; bor på Nedre Elvehavn nå som ungene ikke er det lengre. Turen gikk over Blomsterbrua, som egentlig ikke heter det, bortover til Rockheim og havna og sjøen som kastet seg over meg der jeg hastet utover mot kornsiloen i Ila, videre over Kongensgata og ned til Nidarøhallen og opp mot Elgeseter bru langs Nidelva som også frådet i et slags raseri denne dagen. Ikke mye vits i å spøtt i elva den dagen nei, som Otto Nilsen i sin tid foreslo. Opp langs Studentersamfundet, herregud for noen fester vi hadde der i unge år, forbi den trygge steinkolossen på Gløshaugen som ingen vind i verden klarer å rokke på, bortetter Øvre Allé og ned til venstre og over Festningen som selvsagt heller ikke lot seg affisere av stormbygene. Ned Brobakken og over brua det var så fint å spøtte i elva i fra i visa til Otto, en sving til venstre innom Marinen, Erkebispegården og Domkirka, ned Munkegata og til Fjordgata og enda litt lengre ned, helt ut på kaikanten igjen, og så tilbake over Blomsterbrua som heter Verftsbrua og så inn til fjernvarmen i leiligheten og boka F. Scott Fitzgerald en gang skrev om mennesker på evig vandring og leting etter hjem å falle til ro i hele livet igjennom og hvor legen Dick til slutt går til grunne i landflyktighet i sitt eget liv i en by som ike engang var hans.

Jeg gikk ikke nedenom og hjem selv om jeg gikk en tur i stormen i hjembyen min denne februardagen. Tvert om; jeg gikk oppløftet hjem etter å ha gledet meg over alle de flotte stedene det er noe å glede seg over her i byen også i styggvær som får dem til å skifte karakter fra solskinnets mildhet til raseriets voldsomme uttrykk. I parken ved Nidarosdomen, i skyggen av Rockheim, på Gløshaugen og så videre.