Det pågår et lite opprør mot militære prester, som man kan lese om på Forsvarets forum. Major Tormod Overland på Ørland er blant dem som vil svekke prestenes posisjon i Forsvaret kraftig. Det skriver Aftenposten.

Å kaste ut prestene vil være et brudd med en tradisjon helt tilbake til vikingkongenes hærer.

- Hvorfor skal prester ha monopol på etikken?

Soldater som ikke er troende, tvinges i praksis til å delta på gudstjenester, og det blir feil at prester har monopol på etikkundervisning i Forsvaret, mener major Tormod Overland.

I Forsvarets forum stiller han følgende kritiske spørsmål:

  • Hva er det i det kristne teologistudiet som gjør prester spesielt egnet for undervisning i etikk og militærmakt?

  • Hvorfor har Forsvaret egne prester, mens ansatte ellers skal benytte kommunale tjenester?

  • Hvorfor skal prestene ha ledende rolle under felles oppstillinger og minnemarkeringer, når taleføre offiserer kan holde verdige markeringer uten religiøst innhold?

– Jeg opplever at religion splitter Forsvaret. Religiøse særkrav og religiøse tillempninger til uniformen bidrar til å skape distanse, ikke fellesskap, sier han.

Overland mener at enkelte prester kan beholdes som rådgivere i Forsvarsstaben, men de bør ut av avdelingene. Han ber Forsvaret vurdere om andre bør overta etikkundervisningen.

Også livssynsrådgiver Norunn Kosberg, som har jobbet flere år i Forsvaret, er mot prestemonopolet.

Her er Forsvarets første imam

Forsvaret har i praksis allerede svart på Overland og de andre skeptikernes utfordring.

Den 2. januar fikk de 53 ansatte prestene i Forsvarets eget korps selskap av feltimam Najeeb ur Rehman Naz. Og 1. februar ansettes Ida Helene Henriksen som «feltlivssynshumanist».

– Når Forsvaret ønsker å inkludere personer med minoritetsbakgrunn, er det en selvfølge at trosmessige behov blir ivaretatt, sier Naz.

For ivrige etter å «pålegge» soldater gudstjenester

Kirkerådgiver i Forsvaret, Tor Simen Olberg, selv med erfaring som feltprest i Afghanistan, sier at det blir feil bare å skyve religionen ut, gjøre den usynlig, uhørbar og til noe som bare har med det private, utenfor tjenesten å gjøre.

– Jeg er ikke blind for Overlands argumenter. Og jeg har opplevd sjefer i Forsvaret som er mer ivrige i å «pålegge» soldatene å møte frem til gudstjeneste enn jeg som feltprest, sier Olberg til Aftenposten.

Personlig støtter jeg løsningen Forsvaret nå velger, med å åpne for et mangfold vi skal ta hensyn til i tjenesten. Vi tillater visse religiøse symboler på uniformen, alternativ kost, og at den enkelte skal kunne leve ut sin religion døgnet gjennom.

– Flere offiserer mener at «jo nærmere man kommer en livsfarlig situasjon, jo mer religiøs blir man». Har de rett?

– Jeg kjenner igjen uttalelsen. Men påstanden er ikke dokumentert, og min erfaring er at personer som er trygge som ateister, ikke begynner å skifte standpunkt i slike situasjoner, sier Olberg.

Prestene oppildnet soldatene til å gå rett mot kanonene

Religion var automatikk under middelalderens kriger. Ikke minst var prestene viktige både for sjelesorg og kampmoral i svenske Karl XIIs felttog mot Russland ved Poltava (i dag Ukraina) i 1709.

Prestene skulle dempe frykten og styrke viljen til å slåss, ved å innprente dem bestemte religiøse tankemønstre. Som hva som var Guds vilje, skriver forfatteren Peter Englund i boken «Poltava».

«Det å storme et batteri med fiendtlig artilleri var alltid en blodig og kostbar affære. Kanonene kunne nemlig avfyres temmelig ofte. Da oppfordret man soldatene til ikke å søke ly ... I stedet skulle de gå rett frem med hevet hode og tenke at «ingen kule treffer mennesker uten at det er en Guds vilje ... Det fantes mange eksempler på prester som var falt i slag når de hadde forsøkt å få soldater på vikende front til å begi seg inn i ildgivningen,» skriver Englund.

Fra vikingkongene til Afghanistan

Tor Simen Olberg konstaterer at prester har vært en del av norske hærer siden vikingkongene ble kristnet.

– Mange tidlige oppgaver gjelder fortsatt. Som sjelesorg, omsorgssamtaler og det å gi råd til offiserer i moralske og militæretiske spørsmål. Feltprestkorpset ble opprettet i 1953 med 2. verdenskrig som bakteppe, og oppgaven er å støtte det militære i fred, krise og krig, sier han.

Det er på utenlandsoppdrag prestene kommer tettest på soldatene, sier Olberg.

– Feltpresten bor, sover, spiser og tjenestegjør 24 timer i døgnet sammen med soldatene. Telt-kapellet står ved siden av deres telt, de kan bruke det når de vil. Det oppstår tillit til presten, sier han.

– Er ikke andre støttefunksjoner like tett på?

– Vi har psykologer, psykiatere og sosionomer, leger og sykepleiere. Men mange benytter likevel feltpresten som førstelinjes samtalepartner fordi feltpresten ofte er til stede, som regel er godt kjent i leiren, og soldatene vet at det ikke føres journaler fra samtalen, sier Olberg.

– Men prestenes monopol er brutt?

– Ja, innenfor Feltprestkorpset. Men hverken politisk eller militær ledelse har endret på at vi skal videreføre en avdeling i Forsvaret som skal drive støtte til tro og livssyn, sier Olberg.