Tap av arter er en av de største miljøutfordringene i vår tid. Dette fordi at tap av arter har konsekvenser for hvordan samspillet i naturen fungerer og dermed på naturens evne til å produsere de «varer og tjenester» vi mennesker er totalt avhengige av.
Både her hjemme og internasjonalt satses det mye på å redusere tapet av arter og å få frem ny kunnskap for en bærekraftig forvaltning av naturen. Men ekspertene som skal gi oss denne kunnskapen er også i ferd med å forsvinne. Vi er altså i den utfordrende situasjon at mens artsmangfold og kunnskapsbasert forvaltning står i fokus som aldri før, så ligger vitenskapen om artene nede for telling. Et norsk Artsprosjekt er et viktig skritt i riktig retning, men samtidig er det tvingende nødvendig at forskningen knyttet til artsmangfoldet gjenreises. Vi kjenner til rundt 40000 arter med naturlig forekomst i Norge, men ekspertene regner med at vi kan ha så mange som 60000. For det store flertall av de kjente artene er dessuten kunnskapen om forekomst og utbredelse mangelfull.
Norge har derfor ansvar for mye ukjent liv. Hvorfor er det viktig å tette kunnskapshullene? Dette er et viktig spørsmål som både myndigheter og folk flest bør tenke gjennom. Noen svar kan finnes her: Kunnskapen: Regjeringen har bestemt at kunnskap skal ligge til grunn for forvaltningen av norsk natur. Det vi ikke vet noe om er det umulig å forvalte!
Etikken: Som et rikt og ansvarlig land må Norge gå foran og vise vei når det gjelder kunnskap om det ukjente livet. Vi har en etisk forpliktelse også ovenfor kommende generasjoner.
Sammenhengene i naturen: Artene er viktige byggesteiner i den store livsveven. Naturen er et komplisert samspill mellom ulike arter og mellom artene og fysiske og kjemiske faktorer som bl.a. geologi, sollys og tilgang på vann. Når byggesteinene detter ut svekkes konstruksjonen.
Mulighetene: Arter vi ikke kjenner i dag kan ha viktige funksjoner i naturen, og de kan inneholde stoffer til bruk i utvikling av nye medisiner og andre produkter. Hvilke frem-tidige muligheter ligger i naturens leveranse av «varer og tjenester» til mennesket?
Carl von Linné og Charles Darwin er de to som har hatt størst betydning for vitenskapen som har satt naturen i system og sammenheng. De etterlot seg en meget verdifull arv som har stor betydning for vår evne til å gjøre gode valg i naturforvaltningen. Vitenskapen som skal gi oss ny kunnskap om artene kalles biosystematikk og har dessverre blitt bygd ned gjennom mange år. Fagfeltet har ikke vært «in», sammenlignet med for eksempel biokjemi og molekylærbiologi. Biosystematikken har vært nedprioritert i forskningsrådet og ved universitetene, også som studiefag. Dette til tross for at biosystematikk i dag er en meget moderne vitenskap som i betydelig grad har tatt inn i seg nyvinninger skapt bl.a. gjennom forskning innen molekylærbiologi. Resultatet av manglende prioritering er sviktende rekruttering, samtidig som stadig flere eksperter når pensjonsalderen. Vi er altså inne i en nedadgående spiral, og om dette fortsetter vil vi miste mer og mer vitenskapelig kunnskap om artene. Dette skjer i en tid da samfunnet trenger denne type kunnskap som aldri før. Derfor er det på høy tid å gjenreise biosystematikken som fag, både i forskning og i studieplaner. Av hensyn til miljøet og fremtiden har vi simpelthen ikke råd til å la fagfeltet forfalle. Dette vil kreve en bevisst og planmessig prioritering av biosystematikk i forskningspolitikken.
Det bildet som tegnet over er ikke noe særnorsk fenomen. Det ropes varsko fra mange hold, også internasjonalt. Den siste FN- rapporten om jordas naturmangfold slår fast at vi ikke har lykkes i å bremse tapet av arter og leveområder innen 2010, slik man ble enig om på FNs toppmøte i Johannesburg i 2002. Tvert imot akselererer tapet, bl.a. anslås det at 25 prosent av alle klodens plantearter er truet av utryddelse. Parallelt med dette slås det alarm fordi den globale kompetansen i biosystematikk forvitrer. Ny informasjonsteknologi gjør det mulig å gjøre eksisterende kunnskap bedre tilgjengelig, men produksjonen av ny kunnskap om artene lider dramatisk under mangel på ressurser til utdanning, ny forskning og til å ivareta samlinger i de naturhistoriske museene.
I 2009 satte Miljøverndepartementet i gang Artsprosjektet. Det har som hovedmål å styrke kunnskapen om artene i Norge. Artsdatabanken er ansvarlig for gjennomføring av Artsprosjektet. Artsprosjektet er primært et kartleggingsprosjekt, og for å lykkes er det avhengig av et kraftig løft i biosystematisk forskning og velfungerende naturhistoriske museer som kan ivareta og sikre verdifullt materiale for forskningen. Det må således på plass en helhetlig kobling mellom kartlegging, forskning og vitenskapelige samlinger. Et slikt løft må skje i skjæringspunktet mellom miljø og kunnskap og krever et samarbeid på tvers av departementer, spesielt mellom Kunnskapsdepartementet og Miljøverndepartementet.
Vi har som få andre land muligheten til å gjøre noe med krisen i biosystematisk forskning. Det mest åpenbare vil være å etablere et eget, langsiktig program for forskning og rekruttering knyttet til biosystematikk, et program der det dannes et partnerskap mellom forskningsråd, forskningsinstitutter og universitetene, inklusive de naturhistoriske museer. Formålet må være å styrke kunnskapen om dårlig kjente artsgrupper, utdanne ny ekspertise i biosystematikk og gjøre kunnskap lettere tilgjengelig. Vi er helt avhengig av et slikt løft dersom vi skal kunne forvalte artsmangfoldet på en bærekraftig måte, og dette løftet er egentlig bare et spørsmål om forskningspolitisk vilje.
Ivar.Myklebust@artsdatabanken.no