Derfor ivrer trønderne mest

Pinsa markerer at Den hellige ånd kom til Jesu disipler, femti dager etter påskeunderet. I Norge er det trønderne som tar seg av feiringen av dette.

Saken oppdateres.

Navnet på høytiden er avledet fra det greske ordet pentekoste, som betyr «den femtiende», men utover dette er fint lite bevart av pinsas opprinnelse. Selv om pinsa gjelder som den kristne kirkens bursdag, har den havnet i skyggen av påske på den ene siden og jonsok på den andre. Et hederlig unntak finner vi i Trøndelag. Her har pinsa nemlig vært ei storfesthelg, bare overgått av jula.



Bål for lykke og hell

Det mest særegne ved pinsefeiringa er pinsebålet. «Pinstirøk» heter det i blant annet Selbu, og det med rette. Det er røyken det handler om ved pinsebålet: størst mulig røyk, som flest mulig kan se. Blar du langt nok bakover i historien, vil du finne at bålbrenning har vært brukt både for å feire påske, pinse og jonsok. Mens påskebålet er slukket, lever jonsokbålet i beste velgående under navnet sankthansbål. Men det er bare vår landsdel som kan vise til utbredt brenning av pinsebål. Hvorfor var våre forfedre så ivrige på disse bålene? Kulturhistorisk forfatter Birger Sivertsen kan kaste noe lys over den saken.

- Bål ble tent for å jage bort onde ånder. Gjetere tente bål når kveldsmørket kom, for å beskytte seg selv og buskapen både mot onde ånder og mer håndgripelige farer som ulv og bjørn. Bålets symbolverdi var særlig viktig i høytider, da et godt bål - helst med mye tjære - kunne bringe lykke og hell, forteller han.

I så fall bør det ha vært mye hell og lykke å finne i Trøndelag

- kanskje spesielt på 50- og 60-tallet. Det ligger et glansbildeskjær over pinseminnene fra barndommen, forteller en kilde fra Selbu.

Ungene jobbet i dagevis før pinsa med å skaffe ved til bålet, som skulle brennes både pinseaften og 1. pinsedag. Utstyrt med øks og formaninger om ikke å ta stygt fra skogen gikk de ut og kvistet så langt de nådde oppover granleggene. Det gjaldt å ha frisk granbar for å få mest mulig røyk. Målet var å ha den beste røyken, og alle visste nøyaktig hvor konkurransen ville komme fra.



Røykfylt til soloppgang

For røyken steg opp fra utkikkssteder i hele bygda, som det fortsatt gjør på pinseaften, både i Selbu og i mange andre trøndelagsbygder.

- Forbudet mot å gjøre opp åpen ild i eller i nærheten av skogsmark praktiseres ikke så strengt i pinsa, nei, kan driftsleder ved teknisk drift i Selbu kommune, Annar Bjørnbeth, bekrefte.

- Så lenge folk viser sunn fornuft er det visst politisk vilje til å la tradisjonen leve videre.

Hvor mange selbuguter og -drek som får være oppe hele natta i kveld vites ikke, men deres forgjengere var i alle fall oppe til soloppgang. Mens foreldrene trakk inn til kvelds, fikk ungene i skolealder holde det gående rundt bålet hele natta, i felles innsats for å holde bålet rykende og hverandre våkne.

Sigaretter laget av mose og papir fra kufôrsekker ga kraftig hoste og korte øyenvipper, men antakeligvis en viss status. Annen røyk var det òg anledning til å inhalere, i konkurransen om hvem som greide stå lengst inne i bålrøyken. Eller hoppe over bålet. Jo, det var vel greit at de voksne sov. Og at det bare var edru unger med på leken. For etter konfirmasjonen hørte man til på annen fest må vite, med fotballkamp, plattdans og kraftig væskeinntak.

Mens du leser dette, dras det sammen til pinsebål rundt om i landsdelen, og mange skotter engstelig opp mot himmelen. Noen fordi de frykter regnet som vil legge en demper på festen - andre fordi de frykter godværet. For som en særtrøndersk oppfatning heter det fra gammelt av at godvær i pinsa gir dårlig sommervær. God pinse!



Send oss dine pinsebilder!

MMS: 2270

Epost: webred@adresseavisen.no

 
På forsiden nå