- Egentlig trodde jeg ikke at jeg ville skrive nye bøker etter krigstrilogien fra 2011, selv om jeg har lekt med mange bokideer, sier Lars Gisnås, historiker og tidligere journalist i Adresseavisen. Ingen visste om boka før den var på vei til trykkeriet.

- Det var avgjørende for meg å holde dette prosjektet for meg selv nærmest til boken var i trykken. Min arbeidskapasitet er ikke mye å skryte av, og for meg som Parkinson-syk er stress den verste fienden, sier Gisnås, som for to år siden fikk bedret sin livskvalitet betraktelig etter en operasjon.

- Før operasjonen var jeg som et slakt. På det verste var jeg sengeliggende i 23 timer i døgnet. Hele senga ristet. Jeg er ikke akkurat klar for børsnotering nå heller. Men jeg har utvilsomt fått et nytt liv med operasjonen, fortsetter han, stolt av å ha gitt ut boka «Krig i fjellet», med undertittelen «Kampen om Dovrebanen, jaktene på sabotørene».

Ville rømme med ubåt

I boka forteller oppdalingen, som er bosatt på Lade, om de to frontkjemperne Per Sigurd Wiik og Rolf Sevaldsen fra Rinnanbanden, som ville flykte til Sør-Amerika med en tysk ubåt de mente lå i Sunndalsfjorden. Rinnan-duoen haiket fra Trondheim med to andre frontkjempere 9. mai 1945.

- De fire var nesten kommet helt frem til Sunndalsøra da de kom til en veisperring med væpnede vakter fra Hjemmestyrkene. De fant det best å snu nå, forteller Gisnås. Han har brukt en upublisert livserindring etter en av de fire som kilde til ubåt-historien. Denne frontkjemperen hadde vært fylkesfører Henrik Rogstads adjutant.

Tyskerne hadde ingen ubåter stasjonert i Sunndal. Det er derfor uvisst hvorvidt det lå en tysk ubåt i Sunndalsfjorden eller ikke, og om den eventuelt hadde planer om å ta seg til Sør-Amerika.

- Dette var i tilfelle ikke den eneste ubåten som tok seg til Sør-Amerika. Det er blitt hevdet at så mange som 9000 nazitopper flyktet til Sør-Amerika etter krigen. Særlig i Argentina og Brasil skjulte mange nazister seg.

Frontkjempere i fjellet

Rinnan-duoen Wiik og Sevaldsen ga opp ubåtplanen etter dette. Nå var strategien å komme seg til Sverige.

- Flukten endte imidlertid på Dombås, hvor de stelte i stand et svare spetakkel da de prøvde å bryte seg inn i en fangeleir, forteller Gisnås.

De to andre frontkjemperne oppsøkte en NS-bonde i Oppdal etter at de tok farvel med Wiik og Sevaldsen. Han hjalp dem med ski og mat.

- De to ble oppdaget en natt de hadde overnattet i ei høyløe. De fikk se noen karer fra Hjemmestyrkene oppe på veien, bevæpnet med pistoler og med brune jakker og armbind, skriver Gisnås.

- En av de to gikk opp til HS-mennene, og bløffet dem om at det lå tungt bevæpnede frontkjempere i løa. Han rådet dem til å forlate området dersom de ønsket å unngå skuddveksling.

Mennene fant det best å gjøre som den fremmede sa. De rapporterte imidlertid at det var bevæpnede frontkjempere fjellet, og snart visste mange i bygda om dette. Men de visste ikke hvor mange det var, hvor de var og hvilke hensikter de hadde.

Ville rykter

Etter noen dager ringte de to frontkjemperne til lensmannen og meldte seg, og dermed var alle de fire rømlingene arrestert. Ryktene som begynte å spre seg i Oppdal og Sunndal sommeren 1945 kunne tyde på at det var enda flere frontkjempere i fjellet.

- Så sent som i september 1945 dro militære styrker fra Sunndal til fjells etter at en bevæpnet, skjeggete mann hadde skremt ei seterjente. I samme periode rapporterte NTB dessuten om to bevæpnede menn i fjellet som ble antatt å være frontkjempere, forteller Gisnås.

- Det er ingen holdepunkter for at det var flere frontkjempere på rømmen i disse fjellstrøkene. Men det er forståelig at folk var redde. Bare få uker tidligere, i påsken 1945, hadde frontkjempere og andre gjennomført razziaer i Trollheimen og i Gauldalen, på jakt etter sabotører, poengterer han.

SE OGSÅ: 28 jubelbilder fra frigjøringen - og ett fra Vollan fengsel