- Frykten fra Utøya forfølger oss

Kjæresteparet fra Byåsen gjemte seg i et kjølerom da gjerningsmannen herjet. De kjenner fortsatt blodlukten rundt seg.

Saken oppdateres.

– Jeg har hatt mareritt hver natt om at gjerningsmannen har skutt meg. Han kommer på ulike tidspunkt, står der plutselig. Så skyter han. Jeg klarer aldri å flykte, sier Caroline Winge.

Hun og kjæresten Erlend Fosseide Sellie befant seg i hovedhuset på Utøya sammen med tjue 20 andre ungdommer da de første skuddene ble avfyrt. Erlend fikk med seg kjæresten inn på kjøkkenet. Caroline så et kjølerom og fikk dratt med Erlend inn dit. Der gjemte de og en kokk seg i halvannen time før politiet kom. I det lille rommet sto ungdommene og holdt rundt hverandre. Frykten for at gjerningsmannen kunne finne dem var enorm.

– Vi var livredde for at han skulle se døren som førte inn til oss. Hadde han åpnet den ville vi vært lette å skyte, siden rommet ikke var større enn én kvadratmeter. Vi ble holdt oppdatert på sms fra andre på øya om at gjerningsmannen var iført politiklær. Før eller siden ville det komme en politimann og åpne døren. Om det var noen som skulle skyte eller redde oss visste vi ikke, forteller Caroline.

Sendte meldinger hjem

Erlend sendte en melding til moren og faren der han skrev: «Det er skudd på Utøya. Ikke ring, vi er på kjølerommet». Han la også ut en melding på Facebook-siden sin der han skrev at han var sammen med kjæresten og at det var avfyrt flere skudd på øya. Caroline forteller at de tre ungdommene var oppskaket, men at ingen gråt. Erlend ristet over hele kroppen. Han var iskald siden det hadde regnet mye i løpet av dagen. Ungdommene prøvde å muntre hverandre opp.

– Jeg sa til Erlend flere ganger hvor høyt jeg elsker ham. Vi er så glade for at vi var sammen. At vi ikke var på hvert vårt sted på øya.

Politiet kom til slutt. De så først bare Erlend og kokken. Caroline gikk frem og overga seg. Hun stolte ikke på politimannen som hentet dem. Hun trodde det var en annen gjerningsmann, men tenkte at han allikevel kom til å finne henne i det lille rommet.

Da de kom ut i gangen så de tjue 20 andre som satt opp mot veggen. De holdt hendene over hodet, og visste fortsatt ikke om de var trygge da eller om de var gisler.

– Det gikk så mange tanker rundt i hodet mitt. Jeg stolte ikke på noen som var ikledd politiuniform, forteller Caroline.

Utførte førstehjelp

De skadde ble båret ut av storsalen. Ungdommene i gangen hadde blod i ansiktet. Det var dammer av blod på gulvet.

– Politiet spurte om det var noen som kunne førstehjelp. Jeg meldte meg frivillig. Jeg ble sendt inn i storsalen for å hjelpe ei jente som var blitt skutt ved hovedpulsåren i halsen og i skulderen. Hun lå sammen med flere av de døde. Jeg måtte dra unna to lik for å komme frem til henne, sier Caroline.

Jenta hadde nesten ikke puls, men var bevisst. Sårene hennes hadde sluttet å blø.

– Jeg fortalte henne at jeg var her for å redde henne. Hun ropte av smerte da jeg bevegde på henne. Spurte om hun kunne få fikk noe å bite på.

Caroline forteller om mobiltelefoner som ringte i rommet da hun hjalp den skadde jenta. En mobiltelefon lå i hånden på ei jente som var drept. Akkurat når Caroline gikk ut fra storsalen tikket det inn en melding på mobilen til en av de døde. Bildene i rommet hang skjevt, og det var skuddskader i hele rommet.

– Hadde vi ikke flyttet oss til kjølerommet ville vi mest sannsynlig ha ligget der selv, sier Erlend og klemmer hånden til kjæresten.

Hun legger hodet inntil skulderen hans. Øynene er fylt av tårer.

Mat smaker blod

Kjæresteparet har kjent hverandre siden førsteklassen på barneskolen. De forteller at de ble kjærester etter at de var på Utøya i fjor. Tre dager etter massakren har ungdommene latt inntrykkene synke inn, men stressnivået er fortsatt høyt.

– Vi går rundt med en angst inni oss. Får ikke til å slappe av. Følelsene ligger utenpå kroppen. Jeg har ingen matlyst. Kjenner smaken av blod i nesten alt jeg spiser og lukter blod i omgivelsene rundt meg, sier Caroline.

Verken hun eller Erlend takler å bli skremt og lyden av sirener er forferdelig.

– Vi er sammen hver dag og hver kveld for å slippe å være alene. Sover sammen hver natt og prøver å koble av innimellom. En gjeng av oss var samlet i går for å tenne lys, og søndag så vi film med dem. Vi vil være sammen med noen som har vært på Utøya. Noen som forstår hva vi har vært gjennom. Vi trøster hverandre, muntrer opp og deler glede og sorg. Vi har blitt en sammensveiset gjeng de siste dagene.

 
 
 
 
 
 
På forsiden nå