Renate mistet kjæresten sin på Utøya

Renate Tårnes (21) sto bare ti meter fra kjæresten Snorre Haller (30), da han ble skutt på kloss hold. Så skjøt drapsmannen flere skudd mot henne.

Saken oppdateres.

Det er gått ei uke siden tragedien på Utøya. Vi møter Renate Tårnes i Trondheim sentrum. Det er ikke til å unngå å se at den unge kvinnen er preget. Hun er blek, alvorlig og synlig tynget av det fatale som har rammet. Likevel ønsker hun å fortelle. Det skjer med tydelig smerte, men rolig og overveid. Uten tårer. Kanskje er det ikke flere igjen.

LES OGSÅ: De ble ofre for terroren

Renate bærer fortsatt båndet «Utøya crew» rundt håndleddet.

– Jeg klarer bare ikke å ta det av meg.

Hun sier at dette ikke skal handle om henne. Hun ønsker å fortelle hva kjæresten Snorre Haller gjorde de siste minuttene av sitt liv, og om hvilken person han var.

– Snorre og jeg slappet av i LO-hytta på Utøya da noen kom og fortalte oss hva som hadde skjedd i regjeringskvartalet. Vi fryktet at det kunne ha rammet noen vi kjente, og begynte å ringe til folk. I ettertid tenker jeg på at selv om Snorre ikke sa noe, så var han aldri mer enn to meter unna meg i denne stunden, forteller hun.

«No spring dåkk!»

De oppsøkte hovedhuset og teltleiren og det ble avviklet et delegasjonsmøte med AUF-erne fra Sør-Trøndelag.

– Vi beroliget alle med at Utøya i hvert fall var den tryggeste plassen en kunne være på i en slik situasjon, sier Renate.

De gikk tilbake til hytta.

– Snorre snakket med sin mor, og jeg ringte mine foreldre.

Så kom smellene

– Vi var i hytta da vi hørte de første smellene. Som mange andre trodde jeg det dreide seg om kinaputter – spesielt siden jeg hadde sett noen bli fratatt kinaputter like før, fordi man mente det var upassende å fyre av disse etter det som hadde skjedd i Oslo.

Men Snorre reiste seg og kikket ut av vinduet. Han uttalte skråsikkert at dette ikke dreide seg om kinaputter og heller ikke om løsammunisjon. «No spring dåkk!», ropte han.

Renate har et klart minne av det som skjedde, og husker det i detalj.

Snorre skutt

– Vi løp begge mot kafébygget. Snorre begynte å ta tak i folk. Han ropte til meg at jeg måtte få folk i sikkerhet. Jeg løp bort til kiosken og ba dem skalke igjen kioskluka som sto åpen.

Jeg så Snorre og en kompis sammen – de sto og diskuterte hva som skjedde. De beveget seg mot en bakke. Plutselig så jeg mannen i politiuniform stå der. Det neste jeg så var at Snorre og kompisen ble skutt og ble liggende på bakken.

Jeg var ikke mer enn 10–15 meter unna. I noen sekunder var jeg paralysert. Deretter så jeg at drapsmannen tok våpenet ned og kom sakte mot meg. Så hevet han våpenet og skjøt flere skudd mot meg. Men jeg ble aldri truffet.

Gjemte seg på do

Renate løp først inn i gangen på hovedhuset på Utøya og deretter inn i Lillesalen der det var mange folk samlet.

–De var skrekkslagne. Jeg sa at de måtte løpe ut. Men plutselig sto han der igjen. Han hadde kommet inn bakdøra. Jeg løp ut og kom meg inn på en tom do. Der lå jeg på gulvet sammen med ei annen jente. Herfra ringte jeg politiet og fortalte hva som var i ferd med å skje. Klokka var da 17.25. Jeg fortalte politiet hvordan drapsmannen så ut og hvor folk var gjemt. Vi hørte at drapsmannen flere ganger var inne i Storsalen, så det var umulig for oss å bevege oss ut for å sjekke, forteller Renate.

Her ble Renate liggende i to timer helt til hun ble funnet av det riktige politiet.

Snakket med foreldrene

Renate Tårnes har snakket med Snorres foreldre om det som skjedde. Hun har vært sammen med sine foreldre fra Bjugn i dagene etterpå, og hun har vært mye i Folkets Hus i Trondheim der hun har venner og kolleger som hun føler sterk tilknytning til. Renate har en sentral stilling som valgkampsekretær for Arbeiderpartiet, med spesielt ansvar for valget i Trondheim.

– Det som er viktig å få frem nå, er dette: Man kan gjøre mye jævlig mot en person, men når en står så sterkt som vi gjør, så er det ikke mulig å ødelegge den tryggheten og det samholdet vi har.

I likhet med så mange andre som opplevde tragedien, er Renate fast bestemt på at hun skal tilbake til Utøya.

– Etter det som skjedde forrige fredag, skulle en tro at vi aldri vil tilbake. Men det handler ikke om selve øya, det er det vi gjør der og det vi skaper sammen som teller. Det er det som tilsier at vi skal tilbake, sier Renate stille.

Kjempet til siste slutt

– Snorre var fantastisk, sier hun med et tappert smil.

– Det er kanskje ikke så rart at jeg sier det som var kjæresten hans. Men alle likte Snorre. Han var så rett frem, og han sa hva han mente og la ikke noe imellom. Det var derfor han engasjerte seg i fagbevegelsen og i LO, sier hun.

Men hun mener man også kunne se de samme egenskapene i andre sammenhenger.

– Når noen hadde vanskeligheter og slet, så var han alltid der, sier hun.

– For Snorre handlet det ikke om enkeltsaker, men om en helhet der alle skulle ha lik rett til å dekke grunnleggende behov i livet sitt. Det var derfor vi ble angrepet. Vi vil ikke slutte å kjempe for en samfunnsmodell som vi har tro på. Det gjør vi fortsatt, og det gjorde Snorre til siste slutt, påpeker Renate.

Holdt sin viktigste tale

Den siste dagen han levde, holdt Snorre Haller sin viktigste politiske tale på Utøya.

– Det var sjelden han var på talerstolen. Jeg har aldri hørt Snorre holde tale før. Han var flink. Han hvisket til meg før han gikk opp at han var ganske nervøs, men det kunne ingen se på ham. Han var stødig og virket aldri usikker. Men jeg la merke til at han sukket da han gikk ned fra talerstolen. Han var nok utrolig lettet, sier hun og smiler.

Snorre Haller snakket om rettferdighet til det palestinske folk, bedre rettigheter til lærlinger og viktigheten av det fagligpolitiske samarbeidet i valgkampen til høsten.

– Det er ingen tvil om at dette var stort for ham. Utøya er en av de viktigste talerstolene i landet. Mye som er norsk politikk i dag, har kommet derfra, sier hun som sto ham så nær den siste tiden.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå