– Jeg vet ikke om det var første eller siste gangen han skjøt på oss. Men jeg er sikker på at jeg hørte rop eller fornøyde uttrykk etter at noen ble skutt, sa 24 år gamle Tonje Brenna fra Jessheim i retten i dag.
– Hva ble sagt? ville statsadvokat Svein Holden vite.
– Hvis jeg skal stave det: «Woho». Det var åpenbare gledesutbrudd, sa hun, mens Anders Behring Breivik trakk lett på smilebåndet da dette ble et tema.
FØLG ADRESSA.NOs JOURNALISTER PÅ TWITTER, #ADRESSALIVE
Nekter for jubelrop
Han har selv benektet dette tidligere i retten.
– Hjernen min oppfattet det som den var under angrep. Det var en traumatisk opplevelse. Hvorfor skulle jeg ledd da? sa massedrapsmannen da han ble konfrontert av bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen 23. april.
Men Brenna er imidlertid sikker på at massedrapsmannen ga uttrykk for glede under drapsraidet.
– Det er min oppfatning og jeg mener bestemt at det skjedde. Hvis ikke ville jeg ikke ha sagt det i retten, sa Brenna.
Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen ba Brenna beskrive hva hun tenkte da hun hørte gledesutbruddene til Breivik.
– Jeg tenkte at dette var lystig, rart og upassende. Det var litt som om noen hadde innlevelse i et form for spill, men da er jeg kanskje farget av det jeg har hørt i salen, sa hun.
Forsvarer Geir Lippestad spurte senere om det kunne være noen av de andre deltakerne som kom med disse ropene.
- Hvordan vet du at utbruddet kom fra tiltalte, spurte Lippestad?
- Fordi det var i et lystig toneleie, og det ble gjentatt flere ganger. Slik jeg oppfattet situasjonen var det ingen grunn til å være lystig der vi var, sa hun, mens Breivik på ny smilte.
Breivik ble flyttet til rad to
For første gang fikk terroristen høre hvordan de forsvarsløse ungdommene hadde det da de ble beskutt og jaktet på av massedrapsmannen på Utøya.
Breivik ble etter lunsjpausen flyttet til rad to under vitneforklaringene til de overlevende. Han ble sittende mellom forsvarerne Trond Jordet og Odd Ivar Grøn. Foran seg hadde han forsvarerne Geir Lippestad og Vibeke Hein Bæra.
Brenna har vært aktiv medlem i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) siden 2005, og har vært generalsekretær siden oktober 2010. Å organisere sommerleiren på Utøya er blant hennes arbeidsoppgaver. Hun ble først spurt om sikkerheten på Utøya.
- Det er tatt høyde for mye når det gjelder sikkerhet, men ikke det som skjedde 22. juli, sa Brenna.
- Mye panikk
Hun hadde nettopp vært på et allmøte om eksplosjonen i Oslo da hun hørte noe som lignet på fyrverkeri eller kinaputter. Hun ble provosert og løp det hun maktet mot lyden.
- Jeg ser plutselig tre mennesker falle i bakken. Jeg møter kapteinen som sier at jeg må løpe for livet. Mens jeg løp så resonnerte jeg meg frem til at det måtte være skudd, sa Brenna.
Hun løper bortover Kjærlighetsstien da hun får øye på flere hardt skadde og mange ungdommer i sjokk.
- Det var så mye panikk at man krasjet bare inn i hverandre, sa hun i retten.
Akte ned en skrent
Hun og en jente som var hardt skadd akte ned skrenten ved Kjærlighetsstien.
- Jenta som lå delvis oppå meg var hardt skadd og var kritthvit i huden og pustet tungt. Det landet en person like ved føttene mine og jeg så at det var en person som blødde fra hodet.
Jeg prøvde lenge å holde oversikt over skuddene som falt. Det lukter veldig tydelig kruttrøyk, og det sved nesten i øynene, sa hun.
Stadig vekk hører Brenna at mennesker faller nedover skrenten og treffer vannet eller steinene. Hun hører at det ringer i mobiler og at det tikker inn meldinger.
- Vi hvisket til hverandre «I morgen er vi hjemme, og der er det varmt. I morgen kan vi se lørdagsfilmen». Jeg følte at vi var fullstendig forlatt, sa hun.
Hun inngår en avtale med jenta som var hardt skadd og som lå delvis oppå henne.
- Hun skulle klemme hånden min sånn at jeg visste at hun levde. Og det gjorde hun også. Folk rundt oss ringte hjem og sa farvel til de som de er glade i, fortalte Brenna.
Ble hentet av sivil båt
Breivik satt uberørt og hørte på at generalsekretæren forklarte hvordan AUF-erne ble skutt og døde rundt henne mens de gjemte seg i en skrent.
Etter en stund, ble det slutt på skytingen. Det eneste Brenna hørte da var lyder fra de skadde og forsiktige rop om hjelp. Hun så deretter at det kom en politibåt med væpnede politifolk mot øya. Brenna og ungdommene rundt henne ble da redde, og trodde at det kom flere for å skyte dem.
– Men da det kom en ambulansebåt like etterpå, så tenkte vi at de kanskje kom for å hjelpe oss.
Etter at de hardest skadde i området rundt Brenna var hentet, kom hun seg over til Storøya med en sivil båt.
