Så mistet vi Mari

Det var dagen vi alle visste måtte komme, men som vi hadde forsøkt å fortrenge i så lang tid. Onsdag ettermiddag, 2. mars 2022, sovnet journalist Mari K. By Rise inn med familien ved sin side, 51 år gammel.

Adresseavisens profilerte journalist Mari K. By Rise gikk bort onsdag, 51 år gammel.  Foto: Kim Nygård

Saken oppdateres.

Det var en sorgtung redaksjon som torsdag morgen samlet seg på det såkalte Torget i femte etasje i Adressa-huset for å minnes en kjær og særdeles avholdt kollega.

- Hun er en av de mest markante og betydningsfulle journalistene i Adresseavisen i moderne tid, sa en preget sjefredaktør, Kirsti Husby.

Sammen med sin nære venn og kollega Lajla Ellingsen ble Mari en merkevare for Adresseavisen på undersøkende journalistikk. I bortimot tjue år jobbet de sammen på prosjekt etter prosjekt og mottok en serie priser og Skup-diplomer for artikkelserier som favnet vidt, enten det handlet om å eksponere byens maktelite eller avdekke skjebnen til en rekke barnevernsbarn. Enten de skrev om «De glemte barna», en rådmanns tomtekjøp, om helsereiser eller avsløringen av Kystad-avtalen, der samrøret mellom politikk og næringsliv ble blottstilt, oset tekstene av engasjement og kvalitet.

Etter at Mari K. By Rises kreftsykdom gikk over i en ny og enda mer alvorlig fase rett før jul i 2019 – da det ikke lenger ble mulig å finne omveier rundt det ondeste ordet av dem alle, «uhelbredelig» - gikk hun og Lajla sammen om å lage podkasten «Umistelige Mari», som er så sår, vond og vakker på samme tid, og der dødsangst og tårer forenes med ukuelig livsvilje og Maris ustyrlige latter.

I forbindelse med lanseringen forklarte Mari i et intervju i Ukeadressa at det føltes godt å ha hatt disse samtalene om døden, at det var en balansegang mellom det å leve livet , som hun sa, og samtidig ta inn over seg det store alvoret. «Men det må ikke bli for mye alvor», presiserte hun, og hun mintes mormoren som snakket om å ta én dag av gangen. Det var ikke slik snakk som et barn forsto da, men konfrontert med skjebnen - Mari var ennå ikke fylt 50 denne høsten for to år siden da podkasten kom - kunne hun i det minste stole på sin rasjonalitet. «Jeg er skrudd sammen sånn. I stedet for å bruke tid på bitterhet, vil jeg leve de dagene jeg har», sa hun.

På denne tiden kunne folk påtreffes med plugg i øret og tårevåte kinn langs Ladestien eller i Bymarka, eller kanskje ved et kafébord der de satt og lyttet på «Umistelige Mari». Og så hendte det at de lo, for denne podkasten om kreft, vennskap og tette familiebånd inneholdt det meste, som da Øystein, den trygge og solide ektemannen, sa at det var godt at det var Mari som ble syk og ikke han, for selv ville han blitt selvopptatt, sur, tverr og irrasjonell. Å komme hjem til Maris familie og møte Øystein og de tre barna, Ingrid, Trygve og Øyvind, var som å komme til et hus uten elefanter, mente en annen av Maris nære kolleger, Grete Holstad.

Mari K. By Rise kom seg ikke tilbake til Adressa-huset etter at sykdommen tok et nytt grep på slutten av 2019. Men hun fulgte med alt som ble gjort fra sidelinjen og ga råd og innspill til Lajla Ellingsen og de andre journalistene som jobbet med Overvik-saken, men hun var sårt savnet i redaksjonen.

Vibrasjonene i rommet når Mari trådte over en dørstokk og med sitt smil, sitt flommende hår og ustanselige energi, som kunne lyssette selv de største møterom helt alene. Og latteren, ikke minst, som vi skulle gjemt og hatt som ringelyd på telefonen, om vi bare hadde vært forutseende nok.

«Og derfor kæin jeg stå og skinne på langande lei…» , sang Alf Prøysen i «Mari du bedåre», han måtte hatt en slags visjon da han skrev den teksten.

Savnet også etter den ydmyke, prisbelønte gravejournalisten, som hjalp og oppmuntret de som kanskje hadde tråklet det skikkelig til for seg selv med en tekst uten verken hode eller hale eller noe i midten. Det fantes alltid en vei ut av uføret.

Det er lenge siden mediebransjen sluttet å hugge folk i stein og sette dem på byste, men skulle man gjort et unntak, kunne dette kanskje vært anledningen. Hvis vi ikke heller skal stole på at den jødiske tradisjonen har noe for seg her også, at så lenge navnet ditt blir nevnt, er du ikke glemt. I en forynget Adressa-redaksjon fins det folk som om flere tiår kan skryte av at de jobbet sammen med Mari K. By Rise.

– Oi, vil de yngste journalistene si om de har gjort leksene sine, hvordan var det.

Kunne ikke blitt større, vil svaret være.

Hør podkasten «Umistelige Mari» her.

På forsiden nå