Fram til for to og et halvt år siden var Oddvar Tiset «alltid» frisk. I dag er han periodevis arbeidsufør på grunn av kronisk klasehodepine.

- Det kom som kastet på meg, uten noen som helst forvarsel, forteller han om begynnelsen på smertemarerittet.

Siden sommeren 2002 har Tiset hatt intense hodepineanfall nesten daglig, hele året igjennom. På det meste har han fem-seks anfall i døgnet. Hvert anfall varer fra en halv til tre timer.

- Når anfallet kommer kjenner jeg et veldig press på baksiden av det høyre øyet. Det kjennes som om det er for trangt, som om øyet rett og slett vil ut. I tillegg blir jeg besett varm i panna, smerten sprer seg nedover i kjeven og det renner fra øynene, forteller han.

Ingenting hjalp

- Når anfallene kommer vil jeg bare være alene. Lunta blir ekstremt kort. Det er trasig for meg, men det er ikke bedre for dem som er rundt meg.

41-åringen hadde aldri hørt om klasehodepine før legen nevnte det som en mulig diagnose, etter at han hadde slitt med smertene ett års tid.

Tiset har gjennomgått en rekke undersøkelser, uten at legene har kunnet si noe om årsaken, eller hva som utløser anfallene. Han har forsøkt mange ulike medikamenter, både forebyggende og lindrende, uten at noe hjalp.

For halvannen måned siden begynte han med oksygeninhalasjon. Det hjelper godt mot smertene, men er til gjengjeld svært upraktisk. Hjemme står store oksygenbeholdere, og uansett hvor han drar, har han med seg en koffert med beholdere og maske.

- Jeg har like mange anfall som før, men når jeg har sittet ett kvarter med oksygenmaske, går anfallet over etter fem-seks minutter, forteller Tiset.

Savner jobben

- I litt bedre perioder har jeg kunnet kjøre, men bare de korte rutene. Dessuten har selskapet ordnet det slik at jeg har kunnet jobbe noe med vedlikehold av bussene. Men jeg savner jobben, særlig å kunne kjøre turbuss om sommeren, sier Tiset.

Klasehodepine kalles også «selvmordshodepine», fordi smertene for enkelte blir så intense at de vurderer å ta sitt eget liv. For Tiset har det aldri gått så langt.

- Men jeg blir så utrolig trøtt, og har ikke noe pågangsmot, forteller han.

Det hadde betydd mye for ham, om legevitenskapen kunne komme fram til en medisin som virker:

- Det hadde vært fantastisk! Det blir ikke så en fungerer i det daglige, slik det er nå, sier han.

Foto: STEINAR FUGELSØY