Året var 1997

Trondheim 1997: Kaffeservering uten vaffel var uhørt, og man måtte kjøpe mat for å drikke øl på restaurant. Ti år og hundre nye skjenkesteder senere forteller en håndfull pionerer hvordan de bygde det nye Utelivs-Trondheim.

Saken oppdateres.

Lukta av nypløyd mark hang i lufta. Myndighetene hadde investert store midler i forbindelse med en større feiring av byen. Folket var lokket til sentrum, hvor flere nye serveringssteder sto klare til å gi dem smaken av det gode nye uteliv.

Pionerene hadde været en endring i mentalitet og var klare til å skrive utelivshistorie. Her er deres beretning fra nybrottsdagene. Dagene da Trondheim virkelig ble by.

Hvorfor Trondheim og hvorfor akkurat 1997?

Tanja Holmen: - Vi var en hel gjeng var overbevist om at det var behov for en slik plass som Dalí i byen. Ni Muser hadde gått i front og vi skjønte at det var bruk for flere. Vi hadde reist rundt og observert fenomenet i andre land og i 1997 bygde vi opp klubb-delen av Dalí - og vi var komplette med kjøkken, klubb og kaffedrikker.

Preben Oosterhof: - For meg var drivkraften det å drive egen bedrift. Jeg visste ingenting om utelivet i Trondheim og det var en styrke for meg. Det var ganske enkelt å komme i gang med Dromedar fordi vi tok et marked som ennå ikke var tatt. Det var caféer her, men ingen av dem fokuserte på kaffekultur.

Marius Thorvaldsen: - Jeg kom inn i bransjen helt tilfeldig. Jeg gikk fra stamgjest til dørvakt til daglig leder. Da Druen startet Brukbar i '97 skulle plassen bare være en ventebar for Druen. Druen-damene hadde vært ute i verden og fått inspirasjon - det skulle være litt crazy med zebrastriper og knæsje farger. Plutselig - nesten over natta - begynte baren å leve sitt eget liv med ressurskunder som ble med og formet konseptet og gjorde alt fra å være dj, lage utstillinger til å ta oppgjøret.

Tanja: - Kundene definerte Dalí også, men stilmessig lå vi i motsatt ende. To arkitekter fikk bestemme stilen og vår egne slunkne lommebok sørget for at den ble svært minimalistisk.

Marius: - Druen hadde jo mer penger og ting var spesialbestilt. Også hadde vi en kjøkkensjef med profil som serverte mat på spader og hundeskåler - og slikt fører jo til at man får en egen identitet.

Følte dere at dere brøt nytt land?

Tanja: - Å, ja. Både på kjøkken, musikk og cafékonsept. Dessuten var selve den tredelinga der ny i byen.

Preben: - Bakklandet ble født med byjubileet! Da vi skulle etablere oss var det en bom øverst i gata som vi syntes var litt uheldig, husker jeg. Den bommen ble fjernet i '97 - og da blomstret Bakklandet. Påska etter, i '98, da hadde Bare Blåbær og Skydsstationen kommet i tillegg - da var det like tettpakket med folk som på 17. mai. Jeg tror Bakklandet fikk en god del å si for utelivskulturen. Folk fikk øynene opp for gledene ved å kose seg på uteplassene hele dagen.

Marius: - De som åpnet Brukbar var helt klart i forkant av utviklingen, både stilmessig og med å møte et uteliv som stilte krav både på dag- og kveldstid.

Var det endringer i tidsånd i byen?

Preben: - Sommeren '97 var rimelig heftig for to nye kaffebareiere. Han andre som startet Dromedar, Andreas Hertzberg, pensjonerte seg utpå høsten.

Tanja: - Trondheim var moden for å ta den lenger enn rocken. Strømninger i Europa innen uteliv kom endelig til vår by. '97 var også oppgangstider etter krakket tidlig på 90-tallet. Og så var det fire store arrangement: Tusenårsjubileet, Cutty Sark, VM på ski og Rosenborg spilte kvartfinale i Champions League. Det var to måneder med varme. Og det kokte jo! Fram vokste en ny trønderstolthet. «Dette fikser vi», liksom. Til og med funky uteliv. Så var det viktig at bevillingsmyndighetene våre hadde sluppet taket litt den sommeren.

Marius: - Ja, det skjedde noe med folks mentalitet på den tida. Vi så jo på «Friends» på tv, og normen der var å sitte på kaffesjappe hele dagen og gjerne kjenne dem som jobbet der.

Tanja: - I tillegg ble det investert penger. Tusenårsjubileet førte til at byen ble rusta opp. Utestedene nøt godt av at byen ble mer attraktiv.

Preben: - Pengene satt løsere. Det ble stuerent å bruke penger på å drive dank. Lov å ikke ha med matpakke på jobben.

Hva gjorde utelivsrevolusjonen med utelivskundene?

Tanja: - «Ut på byen»-frekvens og antall folk holdt seg bra utover høsten. Folk lærte seg å bruke byen, og vanene de fikk i løpet av disse sommermånedene klorte seg fast. Det nye var at unge voksne begynte å gå ut - ikke bare studentene.

Marius: - Poenget var at de gikk ut på en annen måte. Før gikk folk ut for å bli fulle på lørdagen. Nå var det mer akseptert å drikke et par øl, et glass vin eller rett og slett bare noen espressodrikker - flere ganger i uka. Uteliv ble trendy på den måten at man skulle være ute og bli sett. Ofte.

Tanja: - Jeg tror det handler om teknologi også. Internett kom og folk kunne selv velge når de ville ha informasjon. Om hva som foregikk hvor. Mobiltelefonen kom også i den tida der. Plutselig kunne man avtale på timen hvor man skulle møtes.

Marius: - Det var kjempeviktig!

Var det reaksjonære krefter i bransjen som opponerte mot revolusjonen?

Tanja: - De store, etablerte utestedene flirte av oss. Lurte på hva vi drev på med. Når det er noe nytt - uansett hvor mye endring som ligger i lufta - så blir man latterliggjort. Holdningsendring tar tid. Det var en god del trendangst ute og gikk, og det er jo ikke rart når rockebyen plutselig får en klubbscene å forholde seg til.

Marius: - Det var mye jantelov. Dalí brøt mye grunn for oss andre. Fra å være en sammensveiset gammelkaill-bransje med få mennesker som drev veldig mange utesteder, ble situasjonen en helt annen. Dalí kom og hadde sin egen identitet og fikk det til å funke. Det var trendsettende for hele det trønderske uteliv.

Preben: - «Ja, ja, dere må nå bare prøve». Det var leksa vi fikk høre. «Husk at det er 50 mil til Oslo». «Har dere ikke vaffel? Gulrotkake?!». Det var uhørt å satse på gulrotkake så sent som i '97. Ni Muser og Dalí hadde dratt det i gang, men å ikke ha noe annet enn gulrotkake var uhørt.

Tanja: - Dalí og Dromedar samarbeidet mye i den tiden og vi ga hverandre kurs.

Preben: - Vi kom lett inn i alle miljøer fordi vi drev med et nisjeprodukt. Det var en faglig blomstringstid. Plutselig var vi i kontakt med Roar Hildonen som ville vite mer om espressodrikker.

Marius: - Men tenk hvor mye som har skjedd. Fra å la seg sjokkere over gulrotkake på Dromedar til å kjøpe «Gulrotkake på en-to-tre» på supermarkedet. En dagligvarebutikk har et utvalg i dag som folk ikke drømte om for ti år siden. Folks vaner har blitt kontinentale siden 97.

Preben: - Men nå har det gått en hel runde. Vi har tatt tilbake brødskive med brunost inn på menyen nå.



Tre år etter '97-revolusjonen kom den andre store utelivsomveltningen, nemlig Nedre Elvehavn. Hva gjorde det med utelivet?

Preben: - Vi var livredde for at Bakklandet skulle dø, men det skjedde jo ikke. Sikkert fordi Bakklandet har så sterk identitet.

Tanja: - Vi fryktet Blæst, vi. Men så ble Blæst et annet sted enn vi trodde og etter et par uker med nedgang kom publikum tilbake til oss.

Marius: - Jeg var også livredd for Solsiden, og spesielt Blæst. Jeg var ny sjef på Brukbar og mine gamle sjefer skulle starte Blæst på Solsiden. Merket det litt i starten, og lærte en hel del av det - blant annet hvor viktig det er med uteservering.

Tanja: - Jeg tror Solsiden bidro til at utefrekvensen økte? Flere utesteder som ligger sammen fører til økt bruk. Det var jo en utvidelse av byen. Alt kom på en gang. Plutselig var det bare å velge og vrake.

Preben: - Solsiden er med på å få folk ut. Det er jo fantastisk bra her på sommeren.

Marius: - At det er flere scener her betyr mye for både utelivet og kulturlivet. Det er viktig å ha mange steder. Det sørger for mangfold.

Tanja: - For Dalí spesifikt førte Solsiden-utbyggingen til at vi ble en av flere i stedet for å være unike. Folk forsvant litt til Blæst, litt til Brukbar. Sammen med andre indre ting førte det fram mot at Dalí til slutt måtte gi seg.

Marius: - Dalí hadde helt perfekt timing på clubbingen sin, mens Blæst kom for seint. Men så greide Blæst å endre seg, mens Dalí satt igjen.

Hva skjer med utelivet framover nå? Er vi inne i en ny brytningstid med flere konkurser og framvekst av store utelivsmaskiner?

Tanja: - Jeg tror ikke det går mot større konsentrasjon av utelivsmaskiner.

Preben: - Jeg tror dessverre at det kan gå mot flere store steder - man ser jo hvordan Down Town har fått et løft etter at Rick's kom. Folk blir inspirert og synes det er kult med store steder igjen. Men hvis jeg skal si noe om framtida, så er det mer og mer interesse for sporbarhet og etisk konsum.

Marius: - Jeg tror dj-satsing og dansegulv er blitt mer i vinden igjen. Sånn sett var det veldig lurt av oss å komme i gang med Supa som har fylt noe av tomrommet etter Dalí. Nå vil folk danse!

Tanja: - Det tror jeg og!

Preben: - Å ja! Helt enig.

Marius: - En stund skulle dj-en tas ut fra sitt element og bare stå i et hjørne som et møbel. Nå er det mer fokus på dansing og å ha det moro.

Tanja: - Jeg er optimistisk på vegne av bransjen, jeg. Folk vil fortsette å bruke byen til å spise, drikke og danse. For det er jo det folk gjør når de vil ta den litt ut. Bykulturen har kommet for å bli. Helt sikkert.

Nybyggerne Marius Thorvaldsen, Preben Oosterhof, Tanja Holmen, Thomas Brodda og Mats Stenslet. Fem pionerer i Utelivs-Trondheim i 1997. {ndash} Det kokte i '97, sier Tanja. {ndash} Byen fikk til og med et funky uteliv. Foto: KIM NYGÅRD
 
        
            (Foto: Foto: KIM NYGÅRD )

  Foto: Foto: KIM NYGÅRD

 
 
 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå