Nå er dagbøkene fra en av de mest betydningsfulle personene i utefrontens kamp for frigjøringen av Norge gjort søkbare for historikere. De er et sterkt vitnesbyrd om krigens gang, utefrontens indre liv og Leif Tronstads tanker og opplevelser i krigsårene.

De 13 bøkene

I 3. etasje i Riksarkivets eldste magasinbygning på Sognsvann i Oslo trekker arkivaren ut en brun eske fra reol 3B-01665. Innholdet er 13 originaldagbøker. Koder og forkortelser i dagbøkene har til nå gjort dem vanskelige å lese, selv for garvede krigshistorikere med spesialkompetanse på utefronten. Nå er bøkene transkribert og gjort elektronisk søkbare for et knippe forskere. Den siste dagboken ble tilgjengelig så sent som i fjor høst.

Sønnen, Leif Tronstad jr.(70), var med Adresseavisen til Riksarkivet i forrige uke for å ta originaldagbøkene i øyesyn for første gang.

70-åringen blar opp på den siste skrevne siden i den lille notisboka med sort skinntrekk. Kun timer før faren stupte på Syrebekkstøylen i Rauland i Telemark, skrev han sine siste linjer i dagboka.

Ordene skrevet med sirlig skjønnskrift på gulnet papir skaper nærhet til historien - til tross for at det er nesten på dagen 63 år siden dramaet utspant seg: Major Leif Tronstad (41) venter trolig på sine menn som hadde med seg en fange. En nazi-lensmann som få timer senere skulle medvirke til Tronstads død.

Unikt innsyn i utefronten

Ved Norges Hjemmefrontmuseum i Oslo har leder Arnfinn Moland og forsker Frode Færøy studert dagbøkene. De vurderer disse som den mest sentrale enkeltkilden til forståelse av utefronten, med særlig vekt på det å sende Kompani Linge-soldater hjem til Norge.

– Dagbøkene gir en dag til dag-skildring fra den mest bestemmende aktøren i utefronten - utenom enkelte regjeringsmedlemmer. Tronstad hadde så mange funkjoner, sier Moland. Færøy peker på hans rolle som planlegger av militære operasjoner på norsk jord, han var brobygger mellom norske myndighetspersoner og briter i Storbritannia, han deltok i utdanningen av Linge-folk og ledet arbeidet med å forhindre tysk ødeleggelse av norsk industri i krigens sluttfase.

– Han hadde en bredde som går utenpå alle i utefronten. Samtidig vitner dagbøkene om at han ikke bare hadde Norge som fokus, men klarte å holde seg uhyre godt oppdatert om verdenskrigens gang, sier Arnfinn Moland.

Stoppet tyskere med snøplog

Leif Tronstad tok doktorgraden i kjemi ved NTH i 1931 og ble utnevnt til professor i teknisk-uorganisk kjemi ved samme sted 1. mai 1936, som en av landets yngste professorer - bare 33 år gammel. Mens han studerte til sivilingeniør ved NTH noen år tidligere, fullførte han militærtjenesten og ble utnevnt til vernepliktig sekondløytnant (fenrik). Ved krigsutbruddet i april 1940, dro han i retning Oslo i den hensikt å møte til mobilisering. I Oppdal fikk han informasjon om at Oslo var okkupert. Han fattet beslutning om å organiserere et forsvar rundt Dovre, der han var godt kjent ettersom familien hadde hytte på Fokstua. Ved hjelp av lokale skytterlag organiserte 37-åringen en forsvarslinje ved Hjerkinn. Han skal også ha sørget for å hindre tyskerne i å lande med fly på Dovreplatået, gjennom å brøyte opp snøfonner på vann langs jernbanen. De norske styrkenes retrett fra Østerdalen over Folldal til Hjerkinn skal ha blitt trygget som følge av dette.

Farlig engasjert

Professoren dro tilbake til Trondheim og NTH da kampene i Sør-Norge opphørte.

Tidligere NTH-student Jan Herman Reimers (94) minnes godt Tronstad.

– Under studietiden i Trondheim var han professor og jeg student. Men vi ble allikevel gode venner. Ikke sjeldent foreslo han at vi kunne gå skiturer, både i Bymarka og i Vassfjellet. Jeg ble også innbudt på søndagsmiddager hos familien i Jonsvannsveien, minnes Reimers.

Etter krigsutbruddet forsto Reimers at motstandsbevegelsen var etablert på NTH, og at Tronstad var sentral i denne. Selv var han ikke lenger fast tilknyttet NTH, men ble engasjert av Tronstad for årlige forelesninger om lettmetaller.

– Det ble nokså raskt klart for meg at Tronstads kontor fungerte som en trykkjele for motstand. Han var nesten litt farlig - han ville være med på nesten alt av illegalt arbeid, både trykking av aviser, organisering og drift av radiosendere, sier Reimers. De to vennene kom begge til London høsten 1941.

Motstandskampen til Leif Tronstad kunne ha endt med pågripelse og trolig dødsdom allerede tidlig høst 1941: Tronstad var tilknyttet den illegale radioagentgruppa Skylark B. Fra januar 1941 hadde stasjonen regulær forbindelse med London. Senderen ble gjemt i Bymarka, på nordsiden av Gråkallen. Trondhjemmeren og radioagent Haakon Sørbye (87) i Skylark B forteller om Tronstad:

– Han ble kalt "postbudet". Tronstad hadde viktige opplysninger om produksjonen av tungtvann på Rjukan som engelskmennene etterspurte. Infoen ble videresendt over radio, sier Sørbye.

På flukt bryllupsdagen

Tungtvannproduksjon hadde Tronstad god greie på, sentral som han var i oppbyggingen av tungtvannsfabrikken på Rjukan i 1930-årene. Da tyskerne i september 1941 rullet opp Skylark B og dens radioagenter, ble Tronstad varslet i siste liten.

Mandag 22. september 1941 forlater Tronstad og familie i all hast Trondheim. De reiser til Oslo med tog. Fra denne dag og frem til hans død 11. mars 1945, fører Tronstad dagbok. Slik starter dagboka:

Avreise fra Oslo til Trondheim kl. 19.15. Efter A`s arrestasjon (kl. 18.00), forstod jeg at stillingen for mig var uholdbar... Avreisen var spennende. Ventet inngripen fra Gestapo. - Vor 13 års bryllupsdag med alvorlig stemning... Bassa (kona, red.anm) anet faren, og var glad for at reisen var kommet i stand. - Men familie, hus og jordisk gods måtte vike for Norges sak.

Siste farvel

Neste dag skal Tronstad fortsette flukten - uten familien. Først over til Sverige, deretter til England.

23. september 1941 er siste gang familien ser ham. Sønnen, Leif jr. som da var fire år, husker dagen da faren forsvant.

– Vi var hos mormor i Sandvika da far forlot oss i all hast. Jeg vet jeg spurte hvor han skulle. Han svarte Notodden. Jeg trodde han var på vei til jobb for Hydro. «Da må du skynde deg, toget står på stasjonen», sa jeg til ham. I virkeligheten var han på vei i retning Oslo og videre flukt. Trolig greide han ikke å ta ordentlig farvel. Kanskje hadde han en forutanelse om at det ikke ville gå så bra, sier Leif Tronstad jr. I dagbøkene samme dag, 23. september 1941, skriver Leif Tronstad om avskjeden med familien:

Reiste ut til Sandvika med familien, og tilbragte noen alvorstunge timer sammen med mine kjære... Avskjeden var tung, men vissheten om at det ikke var noe valg gjorde beslutningen lettere. Skal aldrig glemme min kone og barna i denne stunden.

Kodenavn saft

I Universitetsbibliotektes arkiver på Dora i Trondheim er det lagret flere titalls vitenskaplige arbeider som Tronstad har publisert alene eller sammen med andre. 14 av dem omhandler tungtvann. I 30-årene jobbet Tronstad som konsulent for Norsk Hydro og var sentral i oppbyggingen av Norsk Hydros tungvannsanlegg på Vemork i Rjukan.

Nettopp Tronstads kjennskap til tungtvann – som han i dagboka konsekvent omtaler som saft – og samarbeidet med trondhjemmeren Jomar Brun, overingeniør på Hydroanlegget, skulle bli av stor betydning for sabotasjeaksjonene mot tungtvannsanlegget. Kunnskapen om tungtvann og fabrikken, var også en direkte årsak til at begge kom over til England. Tronstad ble fløyet over fra Sverige 20. oktober 1941. Brun i oktober året etter.

Tronstad blir etterhvert leder av en avdeling under Forsvarets Overkommando sitt 4. kontor. I denne stillingen avanserte han til major og ledet arbeidet med de militære aksjonene mot norsk industri og skipsfart, noe som også resulterte i at han ble sterkt knyttet til Kompani Linge som inspektør.

Fugler tapt

En måned etter Brun`s ankomst England, i november 1942, ble det første forsøket på å ødelegge tungtvannsanlegget på Vemork igangsatt. Planen var at britiske commandos skulle landsettes på Hardangervidda med glidefly og ta seg ned til anlegget. Det endte katastrofalt. 41 britiske soldater omkom, etter at de to glideflyene og det ene slepeflyet havarerte i Rogaland 19. november 42. De som ikke ble drept i styrten, ble henrettet av tyskerne i etterkant.

Tronstad omtaler hendelsen i dagboka dagen etter:

En meget sort dag for oss... De to småfuglene samt en storfugl tapt i dårlig vær. Alle disse gikk med for å redde oss andre fra farer som truer.

Triumf og tragedie

Britene vurderte nå å ødelegge tungtvannsanlegget gjennom flybombing. Tronstad som på et allerede tidlig tidspunkt hadde vunnet britenes respekt og tillit, advarte sterkt mot bombing. Han foreslo i stedet at en mindre gruppe spesialtrente norske soldater fra Kompani Linge skulle sprenge anlegget gjennom en sabotasjeaksjon. Ved hjelp av tegninger, fotografier og Jomar Bruns innsikt, ble det laget en kopi av tungtvannsanlegget som ble brukt i treningen av soldatene.

Natt til 28. februar 1943, under ledelse av den 23-årige Gunnerside-sjefen fenrik Joachim Rønneberg, gjennomfører ni Linge-soldater en vellykket sabotasjeaksjon mot tungtvannsfabrikken på Vemork. Deres ekstremt dristige aksjon er filmatisert i "Kampen om tungtvannet" (1948) der flere av sabotørene spiller seg selv. Den inspirerte også den britiske filmen "Heroes of Telemark" (1965) med Kirk Douglas i hovedrollen.

I dagboka 2. mars melder Tronstad om godt nytt:

Store overskrifter i dag om G-side, med fantastiske beretninger om angrep på Vemork, som utvilsomt må ha vært vellykket fra vårt synspunkt. - god virkning her for anerkjennelsen av norsk ytelse og ofre, samt personellets mot og snarrådighet og dyktighet! Håber bare at lidelsene for de hjemme ikke blir altfor tunge...

Avslørte rakettplaner

Tyskerne klarte å reparere skadene på tungsvannsanlegget langt raskere enn beregnet. Det måtte to nye aksjoner til for å få satt en definitiv stopp for tyskernes tungtvannsplaner. Først et angrep der over 160 amerikanske bombefly deltok i november 1943, uten at selve tungtvannsanlegget ble skadet. 21 norske sivile ble drept. Etter dette ville tyskerne flytte produksjonsutstyret til hjemlandet. Tre norske sabotører stoppet tyskernes planer ved å senke jernbaneferja Hydro med tungtvannet ombord på dypt vann på Tinnsjøen 20. februar 1944. 14 nordmenn og fire tyskere døde.

Dette var en sabotasjeaksjon Tronstad med tungt hjerte hadde gått med på. Men de allierte kunne ikke ta sjansen på at tungtvannetkunne bli avgjørende for en eventuell tysk atombombe.

I tillegg til å planlegge sabotasjeaksjoner mot tungsvannsanlegget spilte Tronstad – gjennom organisering av en avlyttingsgruppe i Telemark – en viktig rolle i ødeleggelsen av tyskernes produksjonsanlegg for langdistanseraketten V-2.

Ønsket oppfylt

I Kompani Linge gjennomførte Tronstad de samme kursene og treningen som soldatene. Av kilder og i dagboka, går det fram at han holder minst den samme fysiske og psykiske standard som de øvrige spesialsoldatene. For dette ble han respektert og anerkjent blant soldatene som ofte foraktet «skrivebordsoffiserer» som ikke selv risikerte livet sitt.

Leif Tronstad hadde gjentatte ganger signalisert at han ville ut i felt, på lik linje med de norske spesialsoldatene. Men han fikk avslag. Han ble vurdert å være for verdifull i den allierte krigføringen. Høsten -44 fikk Tronstad endelig oppfylt ønsket om å delta i aksjoner på norsk jord: Som leder av Sunshine-aksjonen: En militæroperasjon med siktemål å sikre norsk industri og infrastruktur i Telemark mot mulig tysk ødeleggelse i krigens sluttfase. Et oppdrag som skulle koste ham livet.

Dødskamp i fjellet

Det er sen ettermiddag 11. mars 1945. Inne på fjellet i en seterløe i Rauland, Telemark har Kompani Linge-karene Leif Tronstad og Gunnar Syverstad samt motstandsmannen Jon Landsverk avhørt den tilfangetatte nazi-lensmannen. I den senere tid har mannen utgjort en trussel mot hjemmefronten samt gruppen av spesialsoldater fra Kompani Linge, ledet av Tronstad som oktober året før har hoppet ut over Hardangervidda i fallskjerm for å organisere Operasjon Sunshine.

Plutselig rives døra i løa opp. Mannen som braser inn roper og skyter flere skudd med en pistol. Ett skudd treffer Syverstad i pannen, han segner om med Jon Landsverk under seg. Leif Tronstad kaster seg over inntrengeren. I tumultene klarer nazi-lensmannen å bistå angriperen - som er hans bror.

Hva som videre skjer er ikke klarlagt i detalj. Men i den påfølgende rettssaken drøyt to år etter, legges det til grunn at lensmannen tildelte Tronstad et slag i bakhodet med en geværkolbe mens broren skjøt et hodeskudd. Tronstad faller død om. Syverstad lever ennå noen timer, men også han dør. Lensmannen og broren rømmer etter tumultene. Landsverk kommer til hektene og får hentet hjelp.

Brente likene

De to døde blir av Milorg-karer dratt på en kjelke, bort til et nærliggende vann og senket i sjøen i et forsøk på å skjule dem for tyskerne. Dagbøkene og andre personlige eiendeler blir tatt vare på. Likene blir funnet av tyskerne dagen etter, tatt opp, avfotografert og brent. To måneder senere er krigen slutt...

Spekulasjonene har siden gått om hvordan de spesialtrente Linge-soldatene kunne bli overrumplet slik de ble. Kanskje finnes et svar mellom linjene i den lille, svarte dagboka. Dagen før Leif Tronstad falt død om i løa, skrev han:

Lang tur i våt snø og hård motvind. 50-60 km marsj og kom frem Anton kl. 20.15. Spor etter Stumperuder over alt (norske soldater i tysk tjeneste, red.anm) - brøt oss inn på hytte på veien.

Kan tretthet og et øyeblikks uoppmerksomhet fra Linge-karenes side vært medvirkende til det tragiske utfallet?

Imponerte Kjakan

På veteranenes ukentlige fredagsmøte i Hjemmefrontmuseets lokaler på Akershus festning, møter vi en av legendene i motstandskampen i Norge, Gunnar «Kjakan» Sønsteby (90). Han minnes godt major Leif Tronstad som han traff da han i perioden mai-oktober 1943 var på treningsleir i Skottland i Norwegian Independent Company No. 1 - det som ble omtalt som Kompani Linge etter sjefen – Martin Linge som ble drept under Måløyraidet i desember 1941. Tronstad gjorde et uutslettelig inntrykk på storsabotøren og lederen av "Oslogjengen".

–¿Jeg var en av de som var vanskelig og i opposisjon mot noen av offiserene i Kompani Linge.Tronstad ble sendt fra London for å ordne opp i misnøye som hadde oppstått i kompaniet. Da jeg møtte ham fikk jeg øyeblikkelig tiltro til han. Vi to snakket sammen i over to timer. Han var veldig sympatisk. Han hadde den egenskapen at han kunne snakke til soldatene i en naturlig, kameratslig tone –selv om han hadde en høyere militær rang. Han var rettskaffen, hadde autoritet og virket beroligende på folk. På det tidspunktet visste jeg ikke at kapteinen ville sparke meg ut, og at jeg risikerte å ikke få dra tilbake på jobb i Norge. I ettertid har jeg forstått at Tronstad var sentral i forhold til å få sendt meg hjem til ytterligere krigsinnsats, sier Gunnar Sønsteby.

Venter på gutta

Blant Riksarkivets hyller blar Leif Tronstad jr. gjennom de gamle dagbøkene til sin far. Hva tenker han om at farens krigsinnsats resulterte i at han selv vokste opp uten en far?

– Det var hans valg å engasjere seg som han gjorde. I dagbøkene fremkommer det at det var et tøft valg å forlate familien. Jeg er ikke bitter over det faktum at han ikke kom tilbake, sier Leif Tronstad jr.

Krigslegenden Gunnar Sønsteby, Norges høyest dekorerte borger, får et mildt drag i ansiktet når han omtaler egenskapene til NTH-professoren.

– Tronstad gjorde et mektig inntrykk på meg, som den eneste i ledelsen av Kompani Linge. Han var en av gutta, sier Sønsteby ettertenksomt.

I den lille sorte dagboka som hviler i hendene til Leif Tronstad jr. skrevet timer før faren ble drept, lyder siste setning:

11.3-45. "Førefald" - mildveir. Venter hos Anton på gutta.