- Stedsansen er medfødt

Er vi født med stedsansen, eller er det noe vi lærer? Ros Langston mener hun har funnet svaret på det vitenskapsfolk har kranglet om i århundrer: Stedsansen er medfødt.

Saken oppdateres.

Ros Langston og en gruppe forskere ved Senter for hukommelsesbiologi/Kavli-instituttet har avslørt at stedsans er noe vi er født med. I alle fall er rottene født med den, og da er det god grunn til å tro at det gjelder menneskeslekten, mener den britiske forskeren.

Trykk på grafikken til høyre for å lære mer!

– Stedsansen er ikke ferdig utviklet. Den ligger der som et rudiment, et grunnlag som det bygges videre på, sier Langston. Forskningen presenteres i siste nummer av prestisjetidsskriftet Science.

Babyrotter

For å avlure naturen hemmeligheten om stedsansen brukte forskeren 15 dager gamle rottebabyer. På den femtende dagen åpner ungene øynene og begynner utforskningen av omgivelsene.

I eksperimentet plasseres rottebabyene i et sirkelformet rom med svarte vegger. Et sted på veggen er det malt en hvit horisontal stripe. Rotta bruker umiddelbart den hvite stripen som et landemerke som den orienterer etter. Hjerneaktiviteten avsløres via hårfine sensorer som stikker ned i hjernen. Signalene formidles via en bitte liten sender som sitter på utsiden av hodet til rotta.

Eksperimentet viser at rotta har et slags indre kompass. Hver gang rotta snur hodet mot nord, blir en retningscelle aktiv. Når rotta snur hodet mot øst, blir en annen retningscelle aktiv. Mens et vanlig kompass alltid orienterer seg mot den magnetiske nordpol, bruker «rottekompasset» lokale landemerker som orienteringspunkt. Hvis forskerne snur rommet 180 grader, gjør rotta det samme. Denne orienteringssansen er den mest grunnleggende, men rottebabyen har også en egenskap som gjør at hjernen straks begynner å utvikle et systematisk kart over omgivelsene.

– Stort

– Publiseringen i Science er stort for meg. Jeg føler meg heldig. Dette er et nytt forskningsområde, sier Ros Langston. Hun har avsluttet forskningen i Moser-gruppen i Trondheim og er i ferd med å etablere sitt eget forskningslaboratorium ved University of Dundee i Skottland.

Langston tar et forbehold om at rotteforskningen gjelder fullt ut for mennesker. En viss usikkerhet knytter seg også til de første femten dagene i rottas liv. Var stedsansen medfødt, eller har rotta lært «kompass-trikset» de to første ukene mens den fortsatt var blind? Men så veldig mye nærmere sannheten er det vanskelig å komme.

Ny teknikk

Instrumentene er så finstilte at de registrerer den elektriske aktiviteten til én enkelt celle. Dette er en etablert teknikk på store rotter, men har aldri vært forsøkt før på rottebabyer.

Ifølge Langston og professor May-Britt Moser ved Senter for hukommelsesbiologi er erfaringene gode.

For å få til gode og pålitelige eksperimenter er vi avhengig av rotter som har det bra. Vi må også få moren til å akseptere elektronikken som sitter på utsiden av hodeskallen til babyen, sier Langston. Når hun slipper babyen tilbake i kassen, snuser moren først på ungen og drar fort papir over bolet for å gi melk i skjul.

Ros Langston har vært nødt til å være tålmodig. Rottebabyer er som andre babyer. De liker å sove mye og die moren titt og ofte.

Kart og kompass

– Utforskningen av rottehjernen øker vår forståelse av den menneskelige hjerne. Kanskje kan rottene hjelpe oss til å forstå for eksempel lærevansker bedre, sier den britiske forskeren Ros Langston.

Tidligere forskning ved hukommelsessenteret har avslørt at rottehjernene oppbevarer ulike kart, med et slags koordinatsystem, over omgivelsene. Rottas erfaring og minner legges inn på koordinatsystemet og får sin plass på kartet. Har rotta opplevd en farlig situasjon et sted, vil det være lagret på kartet som noe som bør unngås i fremtiden.

Stedsans og kjønn har vært opphav til mange friske diskusjoner. Langston har i alle fall funnet ut at det ikke er noen medfødt forskjell mellom hunn- og hannrottebabyer.

 
 
 
 
På forsiden nå