– Jeg vil at psykiske lidelser og problemer skal normaliseres og allmenngjøres. For å få til det må man snakke om det – man må snakke det i hjel, sånn at det blir en helt normal ting å høre om, sier hun.
Derfor har hun sammen med Tone Berg i Bipolarforeningen samlet et solid trøndersk musikerlag for markere Verdensdagen for psykisk helse. Med hjelp av musiker-pappa Bjørn Røstad, saksofonist i Åge Aleksandersen og Sambandet, har hun fått med seg blant andre Børge Pedsersen, Skjalg Raaen, Bipolar Superstar, Betty Stjernen, Berit Hassel, Zevin DeCrosten, Erik Arnøy, Miriam LaBreche, Kathrine Rømmen og Ann-Lill Doobiedoo. Konferansier er komiker Rigmor Galtung, som også har bipolar lidelse. Konserten er i Frimurerlogen mandag 10. oktober klokken 19.00.
- Det må være like naturlig å snakke med et barn om den mentale helsa, som å lære det å pusse tennene, sa Tone Berg i Adresseavisen i mars i år.
«Nå dør jeg»
Strømmen Røstads historie i psykiatrien begynte på ungdomsskolen. I perioder ville hun ikke gå på skolen.
– Jeg opplevde noen ganske vonde ting i ungdomstida og det ble veldig vanskelig for meg.
Det var i klasserommet i andreklasse på videregående det smalt.
– Plutselig fikk jeg ikke puste, jeg så uklart og hjertet begynte å hamre. Jeg tenkte «nå dør jeg». Jeg hadde aldri opplevd noe sånt før.
Hun reiste seg opp, sprang ut av klasserommet og datt sammen.
– Først da kom alt ut, alt jeg hadde opplevd. Jeg husker læreren sa «du har det ikke så enkelt for tida du».
Tvangsinnlagt
Den samme kvelden dro hun sammen med foreldrene på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) og ble lagt inn der. Hun fikk påvist posttraumatisk stresslidelse og der ble hun i til sammen i over et halvt år. Samtidig utviklet hun en spiseforstyrrelsen anoreksi. Hun ble etter hvert bedre, begynte på videregående som privatist og tok opp skolefagene igjen. Men den indre uroen førte til at hun utviklet bulimi, som hun holdt skjult. Hun bodde og jobbet i Tromsø i tre år og selv om hun i lange perioder fungerte godt, kom bulimien tilbake flere ganger gjennom årene. Da hun ble bedre av det, kom anoreksien tilbake og hun ble lagt inn på et regionalt senter for spiseforstyrrelser i Bodø. Siden flyttet hun hjem til Trondheim. Da hun ble syk som 16-åring ble det antydet at hun hadde ADHD, men det ble dysset ned da det gikk bedre. Nå kom den diagnosen opp igjen.
– Det virket som at det var veldig viktig å få satt en diagnose, og jeg fikk høye doser av ADHD-medisiner. Det gjorde at jeg ble veldig gira, og ikke fikk sove. En gang gikk jeg fem dager uten søvn, og alle blir jo gærne om de ikke får sove.
Hun mener kombinasjonen av søvnmangel og medisiner gjorde at hun utviklet en mani som førte til tvangsinnleggelse for to år siden.
– Jeg ble der i sju måneder og fikk veldig god hjelp.
Kan ikke slettes
Siden har det gått bedre. Hun har vært innlagt i kortere perioder, nå sist i sommer. Men nå ser hun at hun må ta grep og snakke om de tøffe opplevelsene i ungdomstida. Hun har sluttet med de tunge medisinene, og kjenner igjen seg selv igjen. På papiret står det at hun har en bipolar lidelse, men nå har hun ingen symptomer på det. Fagfolkene sier at den sannsynligvis blir strøket fra papirene i løpet av kort tid.
– Det er litt for lett å diagnosistere for å sette et navn på problemene. Men det er ofte så mye mer som ligger bak. Diagnosen sier ikke hvem jeg er og hvordan jeg skal oppføre meg. Men de som hjelper meg nå behandler meg godt og sier at «samme hvordan diagnose du har, så skal vi løse problemene dine». Jeg vil bare bli frisk, selv om jeg vet at det jeg har opplevd ikke kan slettes fra hukommelsen. Målet mitt er lære meg å leve med det uten å bruke destruktive metoder.
Hun er aktivt med i bipolarforeningen, både lokalt og nasjonalt, hvor hun sitter ressursgruppa. Bipolarforeninga Trøndelag arrangerer månedlige treff og i løpet av høsten skal de også ha et mestringskurs.
Hver uke skriver vi saker om interessante og engasjerte mennesker i Adresseavisens Folk-spalte. Les flere intervjuer her.
Gleden og musikken
– Hvilke råd har du til unge som sliter med psykiske problemer?
– Uansett hva du opplever så er det ikke din skyld. Du må fortelle om det til noen du er glad i eller som du stoler på. Ikke sitt med det alene. For min del nå handler det om å ha en skikkelig døgnrytme, legge meg til samme tid hver kveld, spise regelmessige måltider og å trene. Om det er å springe eller gå seg en tur er ikke så farlig – det handler om å røre seg. Og en må ha noe å fylle dagene med. Nå bruker jeg mye tid på foreningsarbeidet og setter pris på den tilliten jeg har fått der. Drømmen er å jobbe som erfaringskonsulent og å hjelpe andre som kommer i denne situasjonen. Åpenhet og forståelse – det er nøkkelen, sier 26-åringen.
Hun er glad for å ha med faren på laget foran konserten og forteller om en oppvekst med mye musikk i huset. I slutten av august var hun på plass i publikum da Åge og Sambandet fylte Folkeparken i Verdal.
Samfunnshusfestene er borte, og nykonfirmantene slipper ikke inn. Men i Verdal lever den trønderske festkulturen i beste velgående.
– Jeg ser hvor glad han blir av det. Han gjør det han elsker å holde på med. Det er viktig å gjøre det man trives med. Jeg tror mange har for høye forventninger til seg selv, du skal utdanne deg til lege eller advokat eller noe annet stort. Så glemmer man at man skal være lykkelig. Det er viktig å gjøre det man liker og legge vekk det forventningspresset mange har til seg selv.