Vi spurte fire kjente fjes i Trondheim:
Charlotte Audestad, artist.
- Jeg ser pent lite på TV, men i vår fant jeg ut at jeg hadde en kanal som heter Investigation Discovery langt oppe i kanalrekka, og ble sittende og se på det. Det har vært et hundretalls kaldblodige mord i stua mi siden oppdagelsen (det surrer og går i bakgrunnen mens jeg holder på med andre ting) og jeg må innrømme at jeg er aller mest fascinert av programmet «Kvinner som dreper». Da må jeg som regel sette meg ned!
Det er ikke uten grunn at kvinnene har fått sitt eget program, for her snakker vi kremen av kaldblodige psykopater med drapsmetoder som bare forskrudde kvinnfolk kan pønske ut. I drap begått av menn står som regel politiet på døra allerede før drapet er begått, mens med kvinnelige mordere går det gjerne måneder og år før det blir oppdaget, og da rulles det opp til gangs! Meget underholdende. «Jakten på kjærligheten» kunne vel kanskje vært en idé...
- Disse kjendisene er forbilder for mange unge jenter
Christopher Gulliksen, matgründer og medeier av Mat fra hagen, Youtuber og blogger
- Jeg tror at hvis det ikke var for Playstation og NRK Super hadde ikke tv eksistert hjemme hos oss. Nå som barna er pålagt iPad på skolen finnes NRK Super der, og jeg burde vel kvitte meg med Playstation-spillinga nå som jeg går inn i kategorien 30 - 40?
Ungene mine er 4 og 6 år, uavhengig om noen som følger oss på sosiale media tror at vi bare sitter og ser på et bål oppe i skogen (absolutt ikke), vet de knapt hva en tv-kanal er. De vet ikke hva Farmen, Paradise Hotel eller TV2-nyhetene er. Når de skal se reality ser de på videoblogger på Youtube, skal de se drama ser de på NRK sine nettsatsninger (SKAM) og skal de se nyhetene browser de Snapchat discovery eller browser Feedly med meg.
Og dette er vel kanskje litt off-topic, men jeg må bruke anledningen til å si ”tv er død”, fremtiden er nå og brukerne vil bli distributørene.
Så til min «guilty pleasure»: Du vet når du blar til høyre på Snapchat så kommer Discovery. Helt øverst til venstre, ja, der kommer det alltid opp en sak med Kylie Jenner eller Kim Kardashian. Det er min «guilty pleasure».
Mads Bones, skuespiller og regissør
- Fornemmelsen av litt guilty pleasure foran fjernsynsapparatet kan jeg få både titt og ofte. Men øverst på pallen troner nok «Sofa». Det er på grensen til flaut at jeg koser meg maks med å se på at fremmede folk ser på tv. Jeg har til og med klase-titta en sofa-sesong som jeg hadde gått glipp av. Da kjenner man seg litt følelsesmessig guilty etterpå.
- Hvorfor?
- Si det. Der har jeg ingen gode svar. Det kjedelige svaret kan være at man får god oversikt over hva som går på TV. Det tror jeg imidlertid ikke er hele sannheten.
Rita Ottervik, ordfører i Trondheim kommune
- Jeg ser ser på Mord og Mysterier og Miss Marpel. Rimelig gammeldags og kanskje litt pinlig å innrømme, men synes gammel britisk krim er underholdende.
Hva er din «guilty pleasure»-tv-serie – og hvorfor? Dere kårer den beste/flaueste
- Vi kan ikke akseptere kjønnsdelt undervisning
- Avveksling fra hverdagen
- Folk ser på slike serier fordi de tilbyr enkel og grei underholdning, en avveksling fra krevende hverdager, gode pustehull der man kan ta en pause. Det er bra, det trenger alle. Så kan man diskutere om slike serier er gode eller dårlige, sier professor i sosiologi ved NTNU, Johan Fredrik Rye.
Mange mener at serier som Paradise Hotel og The Kardashians representerer en lavkvalitetskultur, og at folk som bruker mye tid på dette har «dårlig smak».
- Ved å ta avstand fra denne typen programmer kan man dermed understreke at man selv ikke tilhører denne kulturen, men har en mer høyverdig kultur. Det blir flaut å innrømme at man ser på Paradise Hotel, fordi man dermed innrømmer at man har det som oppfattes som dårlig smak, sier Rye.
Engasjerer også de som ikke ser på
Han synes det er interessant at programmer som alle elsker å mislike har et så stort publikum.
- Det er forbløffende hvor engasjerte folk kan være i sitt misbehag over for eksempel Paradise Hotel, selv om de åpenbart aldri har sett programmet og ikke skjønt konseptet, sier Rye, som har brukt nettopp Paradise Hotel i sine forelesninger i sosiologi.
Det er imidlertid få som rekker opp hånda og avslører seg som Paradise-seer om Rye spør under forelesning. Får de svare anonymt er oppslutning en helt annen.
- Da rapporterer godt over halvparten at de jevnlig ser på Paradise Hotel, sier Rye.
Signert: Det var bedre før. Var det ikke? Nei. Det er selvsagt helt feil. Det meste er bedre nå. Mye bedre.
Moralpanikk
- Trenger vi denne type underholdning?
- Nei. Men den gjør kanskje ikke så stor skade heller, som mange synes å tro. Ungdom greier for eksempel helt fint å skille mellom Paradise Hotel og virkeligheten, man begynner ikke med et utsvevende partyliv selv om det er mye rart som skjer på hotellet, sier Rye.
Han mener den tradisjonelle kritikken mot slike programmer er et eksempel på moralpanikk, der foreldregenerasjonen er bekymret over ungdommenes umoral.
- En gang var det rocken de voksne var bekymret for ville lede ungdommen ut i fordervelse, i dag er det andre kulturelle uttrykk man frykter skal ødelegge de unges moral. Mitt inntrykk er at ungdommene utmerket skiller mellom disse tv-seriene og egne hverdagsliv, sier professoren.